Rettsvesenet i Norge, det vil si domstolene, er del av det offentlige styringssystemet i Norge, se Norges politiske system.

De alminnelige domstolene er delt i tre nivåer: tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. I tillegg finnes flere særdomstoler.

I tråd med maktfordelingsprinsippet er makten delt mellom en lovgivende makt (Stortinget) en utøvende makt (ifølge Grunnloven Kongen, i våre dager i praksis Regjeringen) og  den dømmende makt (domstolene, rettsvesenet). Domstolene betegnes ofte som den tredje statsmakt.

Domstolene er altså uavhengige av de øvrige statsmakter. De dømmer etter de lovene som Stortinget har vedtatt og anvender også andre rettskilder. Domstolene hører administrativt under Domstoladministrasjonen.

Domstolene, særlig Høyesterett, fører også en viss kontroll med den lovgivende og utøvende makt. Domstolene har rett til å prøve om lover er grunnlovsstridige, og om forvaltningsvedtak er lovstridig. Den siste rollen har politisk vært sett på som særlig viktig. Hvis domstolene finner at en lov eller en lovbestemmelse er grunnlovsstridig, kan de sette den til side (la være å bruke den i konkrete saker). Denne «sensurretten» domstolene har overfor Stortinget, er ikke grunnlovsfestet og har vært omstridt.

Retten ble særlig hevdet og brukt i perioden 1884–1918, da flere radikale lovreformer ble stanset av Høyesterett. Siden har domstolene vært tilbakeholdne med å bruke prøvelsesretten, men den er allikevel allment anerkjent. Alle nivåer i det ordinære domstolsvesen kan prøve lover, men saker som inneholder et element av lovprøvelse, vil alltid ende hos Høyesterett. Domstolenes rett til å prøve både individuelle forvaltningsvedtak og administrative forskrifter har aldri vært anfektet. 

De alminnelige domstolene i Norge var før 1. januar 2008 Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene, tingrettene og forliksrådene. Etter 1. januar har kjæremålsutvalget skiftet navn til Høyesteretts ankeutvalg og regnes ikke lenger som en egen domstol, men som en del av Høyesterett. Forliksrådene fikk en noe mer begrenset domsmyndighet enn tidligere og regnes derfor ikke lenger til de alminnelige domstolene. De defineres i domstolloven av 13. august 1915 nr. 5 som meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet, jf. tvistelovens § 6-10.

De alminnelige domstolene er etter disse endringene delt i tre nivåer:

  • Tingretten dømmer i første instans. Det finnes 66 domstoler i første instans fordelt på 65 domssogn. Det eneste domssogn som har to førsteinstansdomstoler, er Oslo.
  • Lagmannsretten dømmer i andre instans. Det finnes 6 lagmannsretter. Området hvor en lagmannsrett har sin myndighet, kalles lagdømme. Hvert lagdømme består av flere lagsogn.
  • Høyesterett dømmer i siste instans og har hele landet som rettskrets.

De alminnelige domstolene dømmer i både sivile saker og straffesaker.

Avgjørelser på et nivå kan ankes til neste nivå, men at man anker betyr ikke at saken automatisk blir prøvet for et nytt nivå. Det er egne regler for anke i sivile saker og anke i straffesaker.

I tillegg til de alminnelige domstolene finnes det særdomstoler som dømmer i spesielle saker.

  • Jordskifterettene dømmer i en del saker om eiendom etter jordskifteloven. Jordskifterettenes avgjørelsen kan ankes til jordskifteoverrettene.
  • Arbeidsretten dømmer i arbeidsrettslige rettstvister etter arbeidstvistloven og tjenestetvistloven.
  • Riksretten kan nedsettes for å avgjøre spørsmål om strafferettslig ansvar for medlemmer av Regjeringen, Høyesterett og Stortinget "for strafbart eller andet retstridigt Forhold, naar de have brudt deres konstitutionelle Pligter" (Grunnlovens § 86). 

Domstolene hørte tidligere administrativt inn under Justisdepartementet, men siden 2002 hører de under Domstoladministrasjonen. Nyordningen var ment å markere en klarere maktfordeling med et mer selvstendig rettsvesen. Domstoladministrasjonen holder til i Trondheim.

Som i andre germanske samfunn er de eldste kjente rettskilder hos oss muntlig overlevert sedvanerett som gjaldt for begrensede rettsområder og begrensede geografiske områder. Rettslivet var knyttet til og ble utviklet på tingene der alle frie menn møtte frem, avsa dom og sa rett på hele samfunnets vegne. Den opprinnelige tingordning er lite kjent, men det er på det rene at større eller mindre områder var organisert med egne ting, bygde- og herredsting, fylkesting osv. og delvis knyttet sammen ved felles lov og felles ting. Lovgivning spilte til å begynne med liten rolle. Rettsutviklingen skjedde ved konkrete avgjørelser på tingene. Rettsreglene som slik vokste fram, kunne variere fra sted til sted.

I tidens løp ble større deler av landet, trolig under medvirkning av kongene, forent til mer omfattende rettsområder med felles lagting, slik at størsteparten av landet til slutt hørte under fire eller fem slike ting, Gulating, Frostating, Eidsivating, Borgarting og trolig et ting for Hålogaland. Lagtingene var ikke allmannating, men møter av utsendte menn (nefndarmenn), der senere også kongen og kirken var representert. De hadde opprinnelig både lovgivende og dømmende funksjoner. En særlig rettskyndig lagmann utla loven, og lagretten, et utvalg av nemndemennene, avsa dom.

Lagtingene utviklet lover som etter hvert ble skrevet ned. Gulatingsloven er den best bevarte av dem. Også Frostatingsloven er i stor grad bevart. Det fins lovfragmenter av kristerettene fra Borgarting og Eidsivating. Se kristenrett. Det fantes trolig også egne bylover, men den fra Nidaros er den eneste som er bevart.

Med kongemaktens fremvekst kom imidlertid etter hvert lagtingets lovgivende virksomhet i bakgrunnen ved siden av kongelige retterbøter m.m., selv om kongen ikke hadde noen selvstendig lovgivningsmakt. Rettsenhet ble i Norge oppnådd tidligere enn i noe annet land i Norden ved Magnus Lagabøtes landslov (1274) og bylov (1276). I den følgende tid og særlig etter foreningen med Danmark, kom lovgivningsmyndigheten vesentlig til å ligge hos kongemakten, som utøvde den med bistand av riksrådet og senere under medvirkning av herredager og stendermøter, ved kongelige håndfestninger og recesser. Etter opphevelsen av det norske riksråd (1536) ble dettes myndighet dels utøvd av det danske riksråd, dels av kongen selv.

Magnus Lagabøtes lovgivning bygde på de fire landskapslover, særlig på Gulatingsloven. Landsloven var for sin tid et fremragende lovarbeid som vitner om høy rettskultur og dyp respekt for lov og rett. På mange områder brøt den med tidligere primitive rettsforestillinger som blodhevn, tvekamp og strengt formelle prosessregler. Den var på mange områder gjeldende rett i Norge til 1687, da Kong Christian Den Fjerdes Norske Lov (1604) på en rekke områder bare gjengav Landsloven i bearbeidet form. Ved innføringen av eneveldet (1660) gikk hele lovgivningsmakten over til kongen. Med Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687 ble utviklingen på lovgivningens område helt til 1814 i alt vesentlig felles for Norge og Danmark. De mange viktige kongelige forordninger, reskripter m.m. i dette tidsrommet ble som oftest utferdiget for begge riker under ett, mens dette tidligere bare unntaksvis var skjedd.

Eidsvollsgrunnloven av 17. mai 1814 medførte et systemskifte, idet den lovgivende makt ble lagt til folket ved Stortinget under forbehold om kongens medvirkning. Lovgivningen fra foreningstiden var av Grunnloven tillagt fortsatt gyldighet. I de første 50 år ble det vedtatt flere viktige lover, således odelsloven av 1821, arveloven av 1854 og konkursloven av 1863. Grunnloven hadde bestemt at en «ny almindelig civil og kriminal Lovbog» skulle foranstaltes utgitt på første, eller om dette ikke var mulig, på annet ordentlige storting. Men dette arbeid måtte foreløpig oppgis i 1845, etter at en ny kriminallov var kommet i 1842.

Planen om en norsk sivillovbok ble imidlertid etter tiltak av Stortinget tatt opp igjen 1953; og på grunnlag av rådsegner fra et sivillovbokutvalg nedsatt samme år, er det senere vedtatt kodifikasjonslover om sameie, hevd, servitutter, naborett m.m., som i tilfelle vil kunne føyes inn i en fullstendig sivillovbok. Mer betydningsfullt er det kodifikasjons- eller konsolidasjonsarbeid som på annen måte har funnet sted helt fra slutten av 1800-tallet innenfor den offentlige rett. Milepæler er her straffeprosessloven av 1887, straffeloven av 22. mai 1902, domstolsloven av 13. aug. 1915, tvistemålsloven av 13. aug. 1915, forvaltningsloven av 10. feb. 1967 og straffeprosessloven av 22. mai 1981.

Et viktig og omfattende lovarbeid har på 1900-tallet også vært utført innenfor privatretten (formuerett, personrett, familierett m.m.), og dette har i alminnelighet foregått i samarbeid med de andre nordiske land, fra først av bare Danmark og Sverige, senere også Finland og Island. Som følge av dette er det på disse rettsområder oppnådd tilnærmelsesvis rettsenhet innen Norden. Etter hvert er samarbeidet utvidet til også å omfatte deler av den offentlige rett (statsborgerrett, strafferett, utlevering av forbrytere).

I rettspleien kom lagmannen, som fra kong Sverres tid i likhet med nemndemenn og lagrette var kongelig oppnevnt, til å innta en sentral stilling, og antallet av lagtingskretser ble etter hvert betydelig utvidet. Ved siden av var det særskilt kirkelig jurisdiksjon. Den øverste domsmyndighet i appellsaker var etter Magnus Lagabøtes lov lagt til kongen og hans råd og ble i foreningstiden utøvd på herredager eller retterting. Lagtinget kom i tidens løp til å få karakter av en appelldomstol med bygdeting og bymøter som underordnede instanser. Til bygdetinget ble det mot slutten av 1500-tallet knyttet en edsvoren skriver (sorenskriver), og i byene fikk kongens fogd (byfogden) en lignende stilling.

Etter innføringen av eneveldet ble det 1661 opprettet en høyesterett for Danmark, og denne kom fra 1666 også til å omfatte Norge, idet den ble overinstans for den samme år etablerte Overhofret på Akershus. Ifølge Kong Christian Den Femtis Norske Lov (1687) var de ordinære domstolene i landdistriktene: sorenskriver, lagmann, overhofretten og den dansk-norske høyesterett. For byene var de tre sistnevnte instanser de samme, mens de to første var byfogd og rådstuerett. Ved forordning 1797 ble appellsystemet forenklet, idet overhofretten, rådstuerettene og lagtingene med lagmannsembetene ble opphevet. I stedet fikk man en stiftsoverrett i hvert av de fire stiftssteder Christiania, Bergen, Trondhjem og Christiansand.

Denne domstolsordningen var gjeldende ved atskillelsen fra Danmark 1814 og ble inntil videre opprettholdt, likevell slik at det i samsvar med Grunnloven ble opprettet en høyesterett for Norge (1815). Det ble i årene fremover bl.a. innført egne sjøretter, håndverks- og handelsretter, og de fire største byene fikk kollegiale byretter med appell direkte til Høyesterett. Men mer prinsipielle endringer i rettspleien fant først sted ved straffeprosessloven av 1887, som bl.a. organiserte særskilte lagmannsretter (med jury) til behandling av mer alvorlige straffesaker samtidig som den reformerte behandlingen av straffesaker ved underordnet rett (forhørsrett, meddomsrett). Fra 1936 ble lagmannsrettene også appellinstans for sivile saker (uten jury, men eventuelt med meddommere) og avløste for så vidt de tidligere overretter, som ble nedlagt. Den store rettergangsreform 1915, som bortsett fra fellesregler for alle domstoler ikke berører strafferettspleien, ble satt delvis ut i livet 1927. I og med innføringen av sivile lagmannsretter 1936 var reformen gjennomført i sin helhet, dog med den viktige forandring at Høyesterett ikke, som opprinnelig forutsatt, bare hadde anledning til å prøve rettsanvendelse og saksbehandling, men også skulle kunne prøve bevisbedømmelsen.

I 1995 ble den såkalte to-instansreformen satt i verk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.