Nigers utenrikspolitikk

Niger har siden selvstendigheten i hovedsak opprettholdt nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike, og har også etablert gode forbindelser med USA. Forbindelsene med vestlige land ble forverret etter valgene i 1996 og drapet på president Ibrahim Maïnassara i 1999, og flere land, samt EU, iverksatte økonomiske sanksjoner. Sanksjonene var avviklet, og forholdet til USA utbedret, da Niger kom i søkelyset 2003 – indirekte beskyldt for å ha forsynt Saddam Husseins regime i Irak med uran, uten at dette ble dokumentert. Niger ble også mistenkt for ulovlig eksport av uran til andre land.

Et anstrengt forhold til Libya ble forbedret 2000, da president Mamadou Tandja besøkte Libya og Muammar al-Gaddafi besøkte Niger. Samme år ble en konflikt mellom Niger og Benin trappet opp. Konflikten gjaldt flere mindre øyer langs grensen ved Niger-floden – og saken ble overlatt til OAU, deretter Den internasjonale domstol i Haag. Denne tildelte i 2005 størstedelen av det omstridte området til Niger. I 2004 ble det rapportert at islamister fra en algerisk islamistisk militant gruppe hadde støtt sammen med nigerske styrker nord i landet.

Oppløsningen av parlamentet og den påfølgende utviklingen fra 2009 ble kritisert av Nigers nærmeste allierte, inkludert Frankrike, USA og EU, og landet ble suspendert fra samarbeidsorganisasjonen ECOWAS. USA holdt også tilbake avtalt bistand. Kina styrket forbindelsene med Niger i 2009 ved å inngå en avtale om leting og utvinning av olje i landet, til en verdi av ca. 5 milliarder USD.

Ni vestafrikanske land inngikk i 2008 en plan i Niamey om å Niger-floden fra mulig uttørking. Økt bosetting og klimaendringer er årsaker til at elven, som er en livslinje for Niger og andre land i regionen, har mistet mye av sin vannføring. Mens Norge ble kåret til verdens beste land å leve i av FNs Indeks for menneskelig utvikling (2013), kom Niger på sisteplass av 187 land.