Nigers historie

Forhistoriske hulemalerier i Tiguidit, Niger.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Karakteristisk landsbybebyggelse i Niger. Landsbyen Karma, nær hovedstaden Niamey. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Alhaji Hamani Diori var president, utenriksminister og forsvarsminister i Niger fra 1960 til 1974. Foto fra 1968.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det er hovedsakelig to folkegrupper i Niger. I ørkenområdene i nord finner man tuaregene. Den store tørkekatastrofen i Sahel i 1970-årene gikk dramatisk utover tuaregenes kamelbestand. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Nigers historie begynner i steinalderen. Hulemalerier fra Aïrfjellene viser at det for mange tusen år siden både var bosetting og et rikt dyreliv i deler av Sahara som nå er ubebodd. Spor etter menneskelig tilstedeværelse antas å gå 600 000 år tilbake i tid.

Det er hovedsakelig to folkegrupper i Niger. I ørkenområdene i nord finner man tuaregene, mens songhai dominerer i jordbruksområder rundt Niamey og langs elven Niger. Denne delingen av landet gjenspeiles både i historie og kultur.

Ved Berlinkonferansen fra 1884 til 1885, der europeiske makter ble enige om å dele Afrika mellom seg, ble store deler av området rundt Niger-elva tildelt Frankrike. Niger var en fransk koloni fra 1922 til 1958 som del av Fransk Vest-Afrika. Landet oppnådde full selvstendighet i 1960.

Eldre historie

Arkeologisk materiale viser at store deler av Sahara var bebodd i forhistorisk tid av samfunn som drev med kveghold. Perioden mellom 7500 til 3000 før vår tidsregning kalles ofte Saharas «grønne periode». Dette er samme periode som den egyptiske sivilisasjonen oppstod. Men etter en lang tørkeperiode for rundt 4000 år siden forsvant mange av samfunnene i Sahara.

I århundrene før vår tidsregning ble det etablert handelsruter over Sahara fra Karthago i dagens Tunisia og Egypt. Disse gikk gjennom dagens Niger. Handelsrutene ble mer permanente da islam spredte seg i Afrika fra det åttende århundre.

Et hovedtrekk ved den eldre historie i dagens Niger er delingen i to regioner med hver sin historie og kultur: Den nomadiske tuareg- (og toubou-)kulturen i det tørre nord og jordbrukskulturen i sør – med etniske grupper som songhai-sarma i vest, hausa i midten og kanuri i øst. Områdene var ofte underlagt de andre store rikene i Sahel-regionen, som Gao, Mali, Kanem og Bornu – så vel som flere hausa-riker og fulani-riket Sokoto.

Fra 1200-tallet engasjerte tuaregene seg i den trans-sahariske handelen og utviklet betydningsfulle riker (konføderasjoner) i et område som var et knutepunkt for handelen mellom Nord-Afrika, kystområdene i vest og det sentrale Vest-Afrika. Viktigst blant disse var Takadda-Azelik, som også var et islamsk læresete, ved siden av å være et handelssenter basert på utvinning av kobber og salt. Kobber var på den tid et betalingsmiddel, og salt var en av de viktigste handelsvarene gjennom Sahara, dominert av tuaregene. Takadda ble etterfulgt av Agadez-sultanatet. Som følge av tørke i nord fra midten av 1700-tallet, søkte flere tuareger seg lenger sør.

Songhai-imperiet som nådde sin topp på 1500-tallet. Da omfattet det store deler av dagens Niger og Mali. Viktige byer i Songhai var Timbuktu og Gao i dagens Mali, dette var også kunnskapssentre og et nav for handelsruter på tvers av Sahara. Noen av disse gikk gjennom dagens Niger. Songhai var en muslimsk stat med et rettssystem basert på sharia. Mens overklassen var muslimer, hadde også tradisjonelle religioner sin plass blant folk. Mot slutten av 1500-tallet brøt det ut strid om hvem som skulle overta tronen, og snart invaderte kongedømmet Marokko nordfra. Songhai-riket gikk i oppløsning, men songhai-talende i området som i dag er Niger, opprettet i stedet kongedømmet Dendi.

I løpet av de neste 300 årene ble det dannet nye stater både i vest, sør og øst. I vest vokste Maliriket fram. Sør for Dendi vokste flere bystater fram, kjent som hausa-bystatene. Den største bystaten var Kano, i dagens Nigeria. I øst vokste Kanem-Bornu fram, i det som i dag er området rundt Tsjadsjøen. En av bystatene omfattet Zinder, som i dag er Nigers nest største by.

Som i Nigeria fant det sted sammenstøt mellom hausaer og fulanier i Niger på begynnelsen av 1800-tallet; flertallet av befolkningen er hausa. Fulanienes fremmarsj hadde stor betydning for utviklingen i området etter hvert som hausa-kongene ble erstattet av fulani-emirer. Som følge av tilflytting fra Nigeria ble nye hausa-kongedømmer etablert, blant annet i Katsina, etter en revolt mot fulanistyret, og i 1821 ble Maradi etablert som ny hausastat.

Et mindre kongedømme i Bornu, Damagaram, oppnådde selvstendighet, og tok kontroll over mye av handelen gjennom Sahara fra Zinder. Flertallet av befolkningen var knyttet til islamsk religion og kultur.

Fransk koloni

Europeernes ankomst til Niger startet med oppdagere som briten Mungo Park og tyskeren Heinrich Barth, som var på leting etter Niger-flodens kilder. Men det var Frankrike som i kolonikappløpet fikk kontrollen over området. Frankrike fryktet britisk ekspansjon i Nigeria, og underla seg Niger for å beskytte sine viktigere besittelser ved havet, særlig Elfenbenskysten. Frankrike hadde også en plan om å danne et belte av fransk-kontrollert område fra Algerie og Tunisia til Kongo.

Frankrike gjennomførte fra slutten av 1890-årene flere militære ekspedisjoner for å sikre kontrollen over Niger, men møtte væpnet motstand, særlig fra to lokale imperiebyggere i sør – Samori Touré og Rabih az-Zubayr, som begge kjempet mot franskmennene, men ble slått i henholdsvis 1898 og 1900. Samme år ble Niger gjort til et fransk militært territorium, styrt fra Senegal fra 1903, og del av Fransk Sudan fra 1920.

Niger ble egen koloni i 1922, administrert som en del av Fransk Vest-Afrika. Før dette var tuaregenes motstand i nord slått ned i 1918, noe som betydde slutten på deres langvarige selvstendighet og politiske makt. Frankrike hadde beskjeden interesse i landet grunnet mangelen på kjente naturressurser, med unntak av de områder som – ofte under tvang – ble brukt til jordnøtt-dyrking for eksport.

I likhet med andre franske kolonier ble Niger i 1946 et oversjøisk territorium, og dets innbyggere ble i navnet franske borgere, med rett til å velge utsendinger til det franske parlamentet. Dette gav folkene vest i Niger et forsprang, idet de var mer åpen for europeisk innflytelse enn hausaene i øst.

Flere partier ble dannet; de to viktigste var Parti progressiste nigérien (PPN), ledet av Hamani Diori, og Union nigérienne démocratique (UND), med Djibo Bakary som leder. PPN inngikk i den vestafrikanske politiske bevegelsen Rassemblement démocratique africain (RDA). Bakary ble leder for den nye nasjonale folkeforsamlingen, opprettet i 1957. PPN gikk inn for nære forbindelser med Frankrike, mens UND gikk inn for full selvstendighet og anbefalte å stemme nei i folkeavstemningen om landets fremtid i 1958. Den gav imidlertid flertall for medlemskap i Den franske union, og Niger ble en selvstyrt republikk innen denne.

I en påfølgende politisk krise ble UND forbudt og Bakary gikk i eksil; Diori ble statsminister og ansvarlig for utformingen av en ny grunnlov i 1959.

Selvstendighet

Niger oppnådde full selvstendighet 3. august 1960, med Hamani Diori som president. Han førte en konservativ politikk basert på nære bånd til den tidligere kolonimakten, og Frankrike fikk beholde en militær garnison i hovedstaden Niamey. Et kuppforsøk mislyktes i 1963, og i 1965 gjennomførte Bakari et geriljaangrep fra en base i Ghana. Diori ble gjenvalgt 1965 og 1970, men avsatt i et militærkupp i 1974, ledet av oberstløytnant Seyni Kountché. Et militært råd ble dannet for å ta over styringen av landet; nasjonalforsamlingen ble oppløst og politiske partier forbudt.

De militære makthaverne førte en mer nasjonalistisk politikk og reduserte Frankrikes innflytelse noe, blant annet gjennom å kansellere baseavtalen. Uoverensstemmelser i militærrådet førte til kuppforsøk mot Kountché i 1975 og 1976. I 1987 døde president Kountché og ble etterfulgt av stabssjefen i hæren, oberst Ali Saïbou.

Saïbou åpnet gradvis for pluralisme, og i 1988 ble forbudet mot politisk organisering opphevet. Samtidig ble et nytt regjeringsparti, Mouvement national pour une société de développement (MNSD) lansert. I 1989 ble Saïbou valgt til president, uten motkandidat; en lovgivende forsamling ble valgt på grunnlag av én liste med kun regjeringsgodkjente kandidater.

På bakgrunn av sivil motstand mot regimet ble det i 1991 avholdt en nasjonal konferanse for å forberede innføring av demokratisk styresett. Konferansen erklærte seg som et selvstendig politisk organ og besluttet å oppheve grunnloven og avsette regjeringen, men Saïbou forble i sin stilling som statsoverhode i en overgangsfase til frie valg kunne holdes.

Ved valget i 1993 deltok tolv partier. MNSD fikk størst oppslutning, men ikke flertall, og en gruppe på seks partier dannet en koalisjonsregjering. Presidentvalget ble vunnet av Mahamane Ousmane fra Convention démocratique et social (CDS), som ble innsatt som president for den tredje republikk. Han ble derved Nigers første statssjef fra hausa. Han hadde imidlertid ikke støtte fra et flertall i det nye parlamentet, hvilket førte til en vanskelig politisk situasjon.

I 1996 grep en gruppe offiserer, ledet av oberst Ibrahim Barre Maïnassara, makten gjennom et militærkupp. Presidenten og regjeringen ble avsatt, parlamentet oppløst og de politiske partiene ble forbudt. En konferanse for gjeninnføring av demokratiet ble avholdt i Niamey i april 1996, og i mai ble forbudet mot politisk virksomhet opphevet. Ved presidentvalget i juli fikk oberst Maïnassara flertall og ble innsatt som president for den fjerde republikk. Valget ble kritisert av opposisjonen, som i stor utstrekning boikottet valget til ny nasjonalforsamling, som ble vunnet av det presidentvennlige Union national des independents pour le renouveau démocratique (UNIRD).

I april 1999 ble president Maïnassara myrdet av sine egne sikkerhetsstyrker, og en militærjunta ledet av major Daouda Mallam Wanké tok over makten. Nye valg ble avholdt oktober–november 1999. En pensjonert offiser, Mamadou Tandja, ble ny president for den femte republikk og gjenvalgt i frie valg i 2004.

Et nytt kuppforsøk fant sted 2002, og i 2009 gjennomførte president Tandja hva som av opposisjonen ble karakterisert som en stille kupp: For å kunne sitte en tredje periode måtte grunnloven endres, og presidenten oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut folkeavstemning såvel som nyvalg – til tross for at grunnlovsdomstolen fastslo at dette var i strid med grunnloven. Opposisjonen boikottet folkeavstemningen i august, som vedtok å oppheve den femte republikk, og ga fullmakt til å utforme grunnloven for den sjette republikk; samtidig ble det gitt aksept for at Tandja kunne sitte en tredje periode. Opposisjonen boikottet også parlamentsvalget i oktober, hvor flere partier som støttet presidenten stilte. Mouvement national de la Societé de Développement-Nassara (MNSD) økte sitt flertall fra valget 2004 og fikk rent flertall.

I februar 2010 ble Tandja avsatt i et kupp, og et militært råd overtok styringen av landet. Et nytt presidentvalg ble avholdt i januar 2011, vunnet av den tidligere opposisjonslederen Mahamadou Issoufou. Valgresultatet ble anerkjent av motkandidaten, men misnøyen var likevel stor: I juli 2011 ble et planlagt attentat mot Issoufou avdekket. En major, en løytnant, og tre soldater ble arrestert for attentatforsøket.

Etniske motsetninger

I 2005 avviste Tandja at hans befolkning sultet – på en tid hvor flere hjelpeorganisasjoner var engasjert for å dempe effekten av en alvorlig humanitær krise som følge av livstruende matmangel for om lag 2,5 millioner mennesker. Årsaker til mangelen på mat var både reduserte avlinger som følge av gresshoppeinvasjon året før, og høye priser på mat som fantes i markedet. De alvorlige tørken truet også det tradisjonelle livet til landets nomadiske befolkning, tuareg og fulani, som utgjør rundt 20 prosent av innbyggerne.

I 1990-årene pågikk en konflikt mellom myndighetene og Nigers tuaregbefolkning. Konflikten var enda mer fremtredende i nabolandet Mali, med krav om opprettelse av en selvstendig tuaregstat som også vil inkludere deler av Niger. Ved flere anledninger kom det til væpnede sammenstøt mellom regjeringsstyrker og tuareger, som etablerte flere organisasjoner for å kjempe for selvstyre innen et føderalt system – med Front de la libération de l'Aïr et l'Azaouad (FLAA) som en drivkraft.

I 1990 ble det nedsatt en kommisjon med deltakelse fra myndighetene i Algerie, Mali og Niger for å se på forholdene til tuaregene, blant annet med sikte på å lette deres bevegelse over landegrensene. En våpenhvile ble inngått etter fransk megling i 1993; to utbrytergrupper fra FLAA aksepterte ikke overenskomsten, og sammenstøtene fortsatte i 1994.

En avtale fremforhandlet med Nigers myndigheter i 1995 åpnet for autonome tuareg-regioner, og at tuareger skulle inkorporeres i offentlige institusjoner, inkludert sikkerhetsstyrkene. Avvæpningen av opprørerne ble formelt avsluttet 1997. Et nytt tuaregopprør brøt ut i 2007, med større krav om innflytelse og utbytte fra utvinningen av uran i tuaregenes områder. Opprøret medførte en rekke sammenstøt, og det ble innført unntakslover i deler av landet. En våpenhvile mellom regjeringen og to av opprørsgruppene ble inngått høsten 2009, med ved årsskiftet 2009/2010 kom det til nye trefninger som igjen økte spenningen. Sikkerhetsforanstaltningene i nord ble dels opprettholdt grunnet fare for aksjoner fra celler tilhørende al-Qaida.

Etniske motsetninger kom også til overflaten i det sørlige og østlige Niger. Konflikten bunnet blant annet i rettigheter til beitemarker, og inkluderte store grupper flyktninger fra Tsjad. En ny organisasjon, Front démocratique du renouveau (FDR), krevde i 1994 økt selvstyre for den sørøstlige delen av landet. En våpenhvile med FDR ble inngått i 1998. Etniske sammenstøt mellom toubou og hausa fant sted øst i landet i 2001. Krav fra deler av samfunnet i 2000 om innføring av islamsk lovgivning, sharia – som i de muslimske deler av Nigeria – førte til politisk spenning. Stat og religion er atskilt i Nigers grunnlov.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg