Hulemalerier fra Aïrfjellene viser at det for mange tusen år siden både var bosetting og et rikt dyreliv i deler av Sahara som nå er ubebodd. Spor etter menneskelig tilstedeværelse antas å gå 600 000 år tilbake i tid. Blant de eldste innvånerne i Niger var tuaregfolket – nomader som fortsatt lever i området.

Fra 1200-tallet engasjerte tuaregene seg i den trans-sahariske handelen og utviklet betydningsfulle riker (konføderasjoner) i et område som var et knutepunkt for handelen mellom Nord-Afrika, kystområdene i vest og det sentrale Vest-Afrika. Viktigst blant disse var Takadda-Azelik, som også var et islamsk læresete, ved siden av å være et handelssenter basert på utvinning av kobber og salt. Kobber var på den tid et betalingsmiddel, og salt var en av de viktigste handelsvarene gjennom Sahara, dominert av tuaregene. Takadda ble etterfulgt av Agadez-sultanatet. Som følge av tørke i nord fra midten av 1700-tallet, søkte flere tuareger seg lenger sør.

Et hovedtrekk ved den eldre historie i dagens Niger er delingen i to regioner med hver sin historie og kultur: Den nomadiske tuareg-(og toubou-)kulturen i det tørre nord og jordbrukskulturen i sør – med etniske grupper som songhai-sarma i vest, hausa i midten og kanuri i øst. Områdene var ofte underlagt de andre store rikene i Sahel-regionen, som Gao, Mali, Kanem og Bornu – så vel som flere hausa-riker og fulani-riket Sokoto.

Som i Nigeria fant det sted sammenstøt mellom hausaer og fulanier i Niger på begynnelsen av 1800-tallet; flertallet av befolkningen er hausa. Fulanienes fremmarsj hadde stor betydning for utviklingen i området etter hvert som hausa-kongene ble erstattet av fulani-emirer. Som følge av tilflytting fra Nigeria ble nye hausa-kongedømmer etablert, blant annet i Katsina, etter en revolt mot fulanistyret, og i 1821 ble Maradi etablert som ny hausastat.

Et mindre kongedømme i Bornu, Damagaram, oppnådde selvstendighet, og tok kontroll over mye av handelen gjennom Sahara fra Zinder. Flertallet av befolkningen var knyttet til islamsk religion og kultur.

Europeernes ankomst til Niger startet med oppdagere som briten Mungo Park og tyskeren Heinrich Barth, som var på leting etter Niger-flodens kilder. Men det var Frankrike som i kolonikappløpet fikk kontrollen over området. Frankrike fryktet britisk ekspansjon i Nigeria, og underla seg Niger for å beskytte sine viktigere besittelser ved havet, særlig Elfenbenskysten. Frankrike hadde også en plan om å danne et belte av fransk-kontrollert område fra Algerie og Tunisia til Kongo.

Frankrike gjennomførte fra slutten av 1890-årene flere militære ekspedisjoner for å sikre kontrollen over Niger, men møtte væpnet motstand, særlig fra to lokale imperiebyggere i sør – Samori Touré og Rabih az-Zubayr, som begge kjempet mot franskmennene, men ble slått i henholdsvis 1898 og 1900. Samme år ble Niger gjort til et fransk militært territorium, styrt fra Senegal 1903, og del av Fransk Sudan 1920.

Niger ble egen koloni i 1922, administrert som en del av Fransk Vest-Afrika. Før dette var tuaregenes motstand i nord slått ned i 1918, noe som betydde slutten på deres langvarige selvstendighet og politiske makt. Frankrike hadde beskjeden interesse i landet grunnet mangelen på kjente naturressurser, med unntak av de områder som – ofte under tvang – ble brukt til jordnøtt-dyrking for eksport.

I likhet med andre franske kolonier ble Niger i 1946 et oversjøisk territorium, og dets innbyggere ble i navnet franske borgere, med rett til å velge utsendinger til det franske parlament. Dette gav folkene vest i Niger et forsprang, idet de var mer åpen for europeisk innflytelse enn hausaene i øst.

Flere partier ble dannet; de to viktigste var Parti progressiste nigérien (PPN), ledet av Hamani Diori, og Union nigérienne démocratique (UND), med Djibo Bakary som leder. PPN inngikk i den vestafrikanske politiske bevegelsen Rassemblement démocratique africain (RDA). Bakary ble leder for den nye nasjonale folkeforsamling, opprettet 1957. PPN gikk inn for nære forbindelser med Frankrike, mens UND gikk inn for full selvstendighet og anbefalte å stemme nei i folkeavstemningen om landets fremtid i 1958. Den gav imidlertid flertall for medlemskap i Den franske union, og Niger ble en selvstyrt republikk innen denne.

I en påfølgende politisk krise ble UND forbudt og Bakary gikk i eksil; Diori ble statsminister og ansvarlig for utformingen av en ny grunnlov i 1959.

Niger oppnådde full selvstendighet 3. august 1960, med Hamani Diori som president. Han førte en konservativ politikk basert på nære bånd til den tidligere kolonimakten, og Frankrike fikk beholde en militær garnison i hovedstaden Niamey. Et kuppforsøk mislyktes i 1963, og i 1965 gjennomførte Bakari et geriljaangrep fra en base i Ghana. Diori ble gjenvalgt 1965 og 1970, men avsatt i et militærkupp 1974, ledet av oberstløytnant Seyni Kountché. Et militært råd ble dannet for å ta over styringen av landet; nasjonalforsamlingen ble oppløst og politiske partier forbudt.

De militære makthaverne førte en mer nasjonalistisk politikk og reduserte Frankrikes innflytelse noe, blant annet gjennom å kansellere baseavtalen. Uoverensstemmelser i militærrådet førte til kuppforsøk mot Kountché i 1975 og 1976. I 1987 døde president Kountché og ble etterfulgt av stabssjefen i hæren, oberst Ali Saïbou.

Saïbou åpnet gradvis for pluralisme, og i 1988 ble forbudet mot politisk organisering opphevet. Samtidig ble et nytt regjeringsparti, Mouvement national pour une société de développement (MNSD) lansert. I 1989 ble Saïbou valgt til president, uten motkandidat; en lovgivende forsamling ble valgt på grunnlag av én liste med kun regjeringsgodkjente kandidater.

På bakgrunn av sivil motstand mot regimet ble det i 1991 avholdt en nasjonal konferanse for å forberede innføring av demokratisk styresett. Konferansen erklærte seg som et selvstendig politisk organ og besluttet å oppheve grunnloven og avsette regjeringen, men Saïbou forble i sin stilling som statsoverhode i en overgangsfase til frie valg kunne holdes.

Ved valget i 1993 deltok tolv partier. MNSD fikk størst oppslutning, men ikke flertall, og en gruppe på seks partier dannet en koalisjonsregjering. Presidentvalget ble vunnet av Mahamane Ousmane fra Convention démocratique et social (CDS), som ble innsatt som president for den tredje republikk. Han ble derved Nigers første statssjef fra hausa-folket. Han hadde imidlertid ikke støtte fra et flertall i det nye parlamentet, hvilket førte til en vanskelig politisk situasjon.

I 1996 grep en gruppe offiserer, ledet av oberst Ibrahim Barre Maïnassara, makten gjennom et militærkupp. Presidenten og regjeringen ble avsatt, parlamentet oppløst og de politiske partiene ble forbudt. En konferanse for gjeninnføring av demokratiet ble avholdt i Niamey i april 1996, og i mai ble forbudet mot politisk virksomhet opphevet. Ved presidentvalget i juli fikk oberst Maïnassara flertall og ble innsatt som president for den fjerde republikk. Valget ble kritisert av opposisjonen, som i stor utstrekning boikottet valget til ny nasjonalforsamling, som ble vunnet av det presidentvennlige Union national des independents pour le renouveau démocratique (UNIRD).

I april 1999 ble president Maïnassara myrdet av sine egne sikkerhetsstyrker, og en militærjunta ledet av major Daouda Mallam Wanké tok over makten. Nye valg ble avholdt oktober–november 1999; en pensjonert offiser, Mamadou Tandja, ble ny president for den femte republikk og gjenvalgt i frie valg i 2004.

Et nytt kuppforsøk fant sted 2002, og i 2009 gjennomførte president Tandja hva som av opposisjonen ble karakterisert som en stille kupp: For å kunne sitte en tredje periode måtte grunnloven endres, og presidenten oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut folkeavstemning såvel som nyvalg -- til tross for at grunnlovsdomstolen fastslo at dette var i strid med grunnloven. Opposisjonen boikottet folkeavstemningen i august, som vedtok å oppheve den femte republikk, og ga fullmakt til å utforme grunnloven for den sjette republikk; samtidig ble det gitt aksept for at Tandja kunne sitte en tredje periode. Opposisjonen boikottet også parlamensvalget i oktober, hvor flere partier som støttet presidenten stilte. Mouvement national de la Societé de Développement-Nassara (MNSD) økte sitt flertall fra valget 2004 og fikk rent flertall.

I februar 2010 ble Tandja avsatt i et kupp, og et militært råd overtok styringen av landet. Et nytt presidentvalg ble avholdt i januar 2011, vunnet av den tidligere opposisjonslederen Mahamadou Issoufou. Valgresultatet ble anerkjent av motkandidaten, men misnøyen var likevel stor: I juli 2011 ble et planlagt attentat mot Issoufou avdekket. En major, en løytnant, og tre soldater ble arrestert for attentatforsøket.

I 2005 avviste Tandja at hans befolkning sultet – på en tid hvor flere hjelpeorganisasjoner var engasjert for å dempe effekten av en alvorlig humanitær krise som følge av livstruende matmangel for om lag 2,5 millioner mennesker. Årsaker til mangelen på mat var både reduserte avlinger som følge av gresshoppeinvasjon året før, og høye priser på mat som fantes i markedet. De alvorlige tørken truet også det tradisjonelle livet til landets nomadiske befolkning, tuareg og fulani, som utgjør ca. 20 prosent av innbyggerne.

I 1990-årene pågikk en konflikt mellom myndighetene og Nigers tuaregbefolkning. Konflikten har vært enda mer fremtredende i nabolandet Mali, med krav om opprettelse av en selvstendig tuaregstat som også vil inkludere deler av Niger. Ved flere anledninger kom det til væpnede sammenstøt mellom regjeringsstyrker og tuareger, som etablerte flere organisasjoner for å kjempe for selvstyre innen et føderalt system – med Front de la libération de l'Aïr et l'Azaouad (FLAA) som en drivkraft.

I 1990 ble det nedsatt en kommisjon med deltakelse fra myndighetene i Algerie, Mali og Niger for å se på forholdene til tuaregene, blant annet med sikte på å lette deres bevegelse over landegrensene. En våpenhvile ble inngått etter fransk megling i 1993; to utbrytergrupper fra FLAA aksepterte ikke overenskomsten, og sammenstøtene fortsatte i 1994.

En avtale fremforhandlet med Nigers myndigheter i 1995 åpnet for autonome tuareg-regioner, og at tuareger skulle inkorporeres i offentlige institusjoner, inkludert sikkerhetsstyrkene. Avvæpningen av opprørerne ble formelt avsluttet 1997. Et nytt tuaregopprør brøt ut 2007, med større krav om innflytelse og utbytte fra utvinningen av uran i tuaregenes områder. Opprøret medførte en rekke sammenstøt, og det ble innført unntakslover i deler av landet. En våpenhvile mellom regjeringen og to av opprørsgruppene ble inngått høsten 2009, med ved årsskiftet 2009/2010 kom det til nye trefninger som igjen økte spenningen. Sikkerhetsforanstaltningene i nord ble dels opprettholdt grunnet fare for aksjoner fra celler tilhørende al-Qaida.

Etniske motsetninger kom også til overflaten i det sørlige og østlige Niger. Konflikten bunnet blant annet i rettigheter til beitemarker, og inkluderte store grupper flyktninger fra Tsjad. En ny organisasjon, Front démocratique du renouveau (FDR), krevde i 1994 økt selvstyre for den sørøstlige delen av landet. En våpenhvile med FDR ble inngått 1998. Etniske sammenstøt mellom toubou og hausa fant sted øst i landet i 2001. Krav fra deler av samfunnet i 2000 om innføring av islamsk lovgivning, sharia – som i de muslimske deler av Nigeria – førte til politisk spenning. Stat og religion er atskilt i Nigers grunnlov.

Niger har siden selvstendigheten i hovedsak opprettholdt nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike, og har også etablert gode forbindelser med USA. Forbindelsene med vestlige land ble forverret etter valgene i 1996 og drapet på president Maïnassara i 1999, og flere land, samt EU, iverksatte økonomiske sanksjoner. Disse var avviklet, og forholdet til USA utbedret, da Niger kom i søkelyset 2003 – indirekte beskyldt for å ha forsynt Saddam Husseins regime i Irak med uran, uten at dette ble dokumentert. Niger ble også mistenkt for ulovlig eksport av uran til andre land.

Et anstrengt forhold til Libya ble forbedret 2000, da president Mamadou besøkte Libya og Gaddafi besøkte Niger. Samme år ble en konflikt mellom Niger og Benin trappet opp. Konflikten gjaldt flere mindre øyer langs grensen ved Niger-floden – og saken ble overlatt til OAU, deretter Den internasjonale domstol i Haag. Denne tildelte i 2005 størstedelen av det omstridte området til Niger. I 2004 ble det rapportert at islamister fra en algerisk islamistisk militant gruppe hadde støtt sammen med nigerske styrker nord i landet.

Oppløsningen av parlamentet og den påfølgende utviklingen fra 2009 ble kritisert av Nigers nærmeste allierte, inkludert Frankrike, USA og EU, og landet ble suspendert fra samarbeidsorganisasjonen ECOWAS. USA holdt også tilbake avtalt bistand. Kina styrket forbindelsene med Niger i 2009 ved å inngå en avtale om leting og utvinning av olje i landet, til en verdi av ca. 5 milliarder USD.

Ni vestafrikanske land inngikk i 2008 en plan i Niamey om å Niger-floden fra mulig uttørking. Økt bosetting og klimaendringer er årsaker til at elven, som er en livslinje for Niger og andre land i regionen, har mistet mye av sin vannføring. Mens Norge ble kåret til verdens beste land å leve i av FNs Indeks for menneskelig utvikling (2013), kom Niger på sisteplass av 187 land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.