hydromorfologi

Det fysiske leveområdet til arter omtales gjerne som habitat, der hydromorfologiske faktorer og hvordan disse varierer er avgjørende for hvilke arter og livsstadier som er tilpasset de stedegne forholdene. Vanntilknytta arter som lever i eller ved elver er ofte tilpasset et dynamisk elvemiljø, med vannføring som varierer avhengig av for eksempel nedbørmengde og snøsmelting. Det biologiske mangfoldet vil da bli skadelidende dersom den naturlige utviklingen av hydromorfologien endres. Det kan skje ved vassdragsreguleringer eller gjennom omfattende kanalisering og forbygninger av elver, men også som følge av klimaendringer.

Ved varige endringer i de naturlige hydromorfologiske prosessene, slik som for eksempel bortfall av flommer (som kan redusere elvesletters tilførsel av sedimenter), vil avbøtende tiltak som miljøtilpasset vannføring kunne redusere de økologiske konsekvensene. Vannlevende arter som dekker større områder som elvemoser eller tang og tare (kystområder) kan også ha stor betydning på hydromorfologien gjennom å redusere vannhastigheter og således skape særegne habitater (skjul) for enkelte arter.

Arealbruksendringer kan medføre store endringer i hydromorfologi som videre kan gi habitatforringelser. Mange av de største elvene både i Norge og internasjonalt er regulerte og demmet opp, slik at både sedimenter og langtvandrende fisk som ål, stør og laks blir hindret i sin naturlige vandring (habitatfragmentering).

Restaurering av hydromorfologiske forhold har som mål å gjenskape de viktigste hydromorfologiske prosessene i slike vassdrag. Restaurering kan innebære å gjenskape fiskens naturlige vandring eller gjenopprette kontakt mellom elv og de tilliggende områdene (elvesletter), prosesser som er viktige for å ivareta det biologiske mangfoldet i og langs vassdrag.

Flere naturtyper er også truet av endret arealbruk. Sterkt endret hydromorfologi (modifisering) er blant årsakene til at kroksjøer og fossesprøytsamfunn er oppført på rødlista for naturtyper i Norge. Samtidig godtas modifiseringer så lenge det er til samfunnsnyttige formål (slik som vannkraft, flomvern eller havner), og det gjennomføres med tilstrekkelige miljøtilpasninger (avbøtende tiltak). I EUs vanndirektiv omtales slike vannforekomster som sterkt modifiserte med godt økologisk potensial som miljømål.

Innen vannforvaltningen (vannforskriften) defineres hydromorfologiske egenskaper som egne kvalitetselementer (parametre). Disse omtales gjerne som støtteparametre til de biologiske kvalitetselementene. Kunnskap om hvordan den økologiske tilstanden påvirkes av hydromorfologiske endringer i en vannforekomst kan overvåkes, og er sentralt for å sikre godt vannmiljø. Tilstanden til disse elementene spesifiseres som:

• Morfologiske forhold (substrat og forhold langs bunnen og kanten av elva)
• Hydrologisk system (vannføring, vannstand, kontakt med grunnvann)
• Økologisk kontinuitet (naturlige vandrings- og spredningsforhold, grad av barrierer med videre)
• Tidevannsystem (ferskvannsgjennomstrømming i brakkvann)

Eksempler på slike hydromorfologiske parametre er vannføring, tidevann, isforhold, sammensetning av bunnsubstrat, bølgeeksponering og andre fysiske karakteristika som helning, sinusitet med videre.

• avbøtende tiltak
• erosjonssikring
• økologisk restaurering
• vassdragsrett
• økologisk tilstand

• REFORM (EU-prosjekt): Verktøy, veiledning og eksempelbank for elverestaurering
• River Habitat Survey

• EU kommisjonen (2015). Ecological flows in the implementation of the Water Framework Directive. Guidance Document No. 31.
• Grill, Günther med flere (2019). Mapping the world's free-flowing rivers. Nature 569, 215–221.
• Maddock, Ian med flere (2013). Ecohydraulics: An Integrated Approach.
• Rinaldi, Massimo med flere (2017). New tools for the hydromorphological assessment and monitoring of European streams. Journal of Environmental Management 202 (sidene 376–378).