Den brasilianske romantikken følger i kjølvannet av den politiske løsrivelsesprosessen og landets selvstendighet i 1822. Poeten Domingos José Gonçalves de Magalhães vendte i 1830 tilbake fra Paris med den europeiske romantikkens program og utarbeidet en brasiliansk versjon der «indianismen» kom til å stå sentralt.
De tidlige brasilianske romantikerne, som publiserte sine verker fra 1840-årene, valgte i sin jakt på kulturell egenart en urbefolkning som hadde vært kulturelt undertrykt som historisk basis for sitt nasjonale identitetsuttrykk. De indianistiske verkene fremstilte urfolks tradisjoner og verdier på en positiv måte, samtidig som disse, i en konfrontasjon med den kristne kulturen, måtte melde pass og innse dennes overlegenhet. Studiet av urfolks kultur ble en motesak, og en mengde ord fra urfolkenes språk fikk innpass også i det litterære språket.
Flere forsøk ble gjort på å skrive et indianistisk epos, men bare Domingos José Gonçalves de Magalhães brakte et slikt prosjekt i havn – A Confederação dos Tamoios (1857). Innen poesien er Antônio Gonçalves Dias det største navnet i denne generasjonen, men også så sent som i 1875 utgav for eksempel Joaquim Maria Machado de Assis en indianistisk diktsamling kalt Americanas.
Hos de såkalte «ultraromantikerne» er det den subjektive opplevelsen av mistilpasning og desillusjon og en sterk dødsfokusering som står sentralt. De viktigste ultraromantikerne er Manuel Antônio Álvares de Azevedo (1831–1852) - også kalt «den brasilianske Byron», Junqueira Freire (1832–1855) og Casimiro de Abreu (1839–1860), den såkalte «lengselens poet».
Den tredje og siste romantiske generasjonen vendte igjen blikket utover mot samfunnet og engasjerte seg i viktige politiske og sosiale spørsmål i samtiden, ikke minst i kampen for å avskaffe slaveriet. Tydeligst kom dette engasjementet til uttrykk hos poeten Antônio de Castro Alves.
José Martiniano de Alencar er den brasilianske romantikkens største navn innen prosaen, med de indianistiske romanene O Guaraní (1857), Iracema (1865) og Ubirajara (1874).
En romantisk samtidsroman av mer tradisjonelt urbant merke var A Moreninha (1844) av Joaquim Manuel de Macedo (1820–1882) og Memórias de um Sargento de Milícias (1853) av Manuel Antônio de Almeida. Alencar skrev selv også en rekke romaner i denne sjangeren, i tillegg til typisk historiske romaner, som for eksempel Guerra dos mascates (1873). Tradisjonelle romantiske romaner hører likeså til Machado de Assis' første periode. Innenfor en regionalistisk retning, «sertanismen», er foruten Alencar det sentrale navn Bernardo Joaquim da Guimarães. Det var også først med romantikken et egentlig brasiliansk teater oppstod.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.