Brasils litteratur

Av .
Paulo Coelho
Av /Penguin.

Det Brasil som portugiserne la under seg, var et enormt landområde befolket av ulike stammer av landets urfolk. Landet fikk først et skriftspråk og en litteratur med den kulturarven portugiserne brakte med seg. Dagens brasilianske samfunn er et resultat av den kultur- og raseblandingen som har funnet sted opp gjennom århundrene. De viktigste elementene i denne smeltedigelen er den portugisisk-europeiske kulturtradisjonen, den opprinnelige urfolkskulturen og arven etter de afrikanske slavene.

Landets litterære historie gjenspeiler denne utviklingen så vel språklig som tematisk.

Kolonien Brasil

Den første teksten skrevet på brasiliansk grunn skildrer oppdagelsen av landet. Det er ekspedisjonens skriver Pêro Vaz de Caminha (1450–1500) som i sitt Carta (1500) skriver til kong Manuel 1 den store om landet og menneskene de har funnet. Gabriel Soares de Sousa (1540–1591) skildrer i sin Tratado descritivo do Brasil (1587) naturrikdommene landet rommer. Lignende verk fra samme periode ble skrevet av Pero de Magalhães Gandavo (1540–1579) og Ambrósio Fernandes Brandão (1555–1618).

Frei Vicente do Salvador (1564–1636) og hans História do Brasil (1627) beskriver koloniens utvikling fra 1500 til 1627.

Ved siden av denne geografiske og etnologisk pregede litteraturen er det jesuittenes tekster som preger perioden. Deres nedtegnelser er vår viktigste informasjonskilde til Brasils tidlige historie. Sentralt står pater Manuel da Nóbrega og hans Diálogo sobre a conversão do gentio fra 1557 og pater José de Anchietas skrifter, som også inneholder et betydelig skjønnlitterært materiale i form av religiøse dikt og skuespill.

Den siste og mest betydningsfulle av disse jesuittene er pater António Vieira, som levde og virket gjennom det meste av 1600-tallet. Han etterlot seg en prekensamling på mer enn 7000 sider og regnes som et hovednavn både i brasiliansk og portugisisk barokktradisjon.

Nye litterære strømninger slo sent rot i Brasil. Selv om brasiliansk barokkdiktning kan sies å begynne i 1601 med det episke diktet Prosopopéia av Bento Teixeira (1561–1618), etter modell av Luís Vaz de Camões' Os Lusíadas, er de store navnene i første rekke Gregório de Matos Guerra, som etterlot seg et stort, upublisert lyrisk verk, og Manuel Botelho de Oliveira (1636–1711), som i 1705 utgav diktsamlingen Música do parnaso.

Begge er inspirert av iberisk, særlig spansk barokklyrikk. Gregórios satiriske produksjon har likevel så mange innslag av brasiliansk folklore at man kan karakterisere denne delen av hans forfatterskap som det første genuint brasilianske.

Barokken preges i sin siste fase, fra 1720-årene, av de såkalte akademiene, også disse etter europeisk mønster. De viktigste tekstene er:

  • Compêndio narrativo do peregrino da América (1728) av Nuno Marques Pereira (1652–1728), en beretning som bringer tanken hen på John Bunyans The Pilgrim's Progress.
  • Aventuras de Diófanes (1752) av Teresa Margarida da Silva e Orta (1711–1793). Dette er et verk som av noen regnes som «den første brasilianske roman».

Den nyklassisistiske litteraturen, som i portugisisk tradisjon, og deretter i brasiliansk gjerne kalles «arkadismen», gikk i Brasil hånd i hånd med et samfunnspolitisk opprør mot kolonimakten. En gruppe unge menn i Minas Gerais startet i 1789 et uavhengighetsopprør, den såkalte «Inconfidência Mineira», som imidlertid raskt ble slått tilbake. Blant disse var en rekke av de unge arkadistene, som disse poetene:

  • Claudio Manuel da Costa (1729–1789)
  • Tomás António Gonzaga (1744–1810)
  • Domingos Caldas Barbosa
  • Manuel Inácio da Silva Alvarenga (1749–1814)

Det problematiske forholdet til urfolket ble fremstilt i to lange episke dikt: José Basílio da Gamas O Uraguai (1769) og José de Santa Rita Durãos Caramuru (1781).

I arkadismens postorallyrikk kunne de nasjonale opprørerne gi en litterær idealisering av et land som alt lenge var betraktet som et mytisk Arkadia, et slags jordisk Eden.

Nasjonal uavhengighet

Den brasilianske romantikken følger i kjølvannet av den politiske løsrivelsesprosessen og landets selvstendighet i 1822. Poeten Domingos José Gonçalves de Magalhães vendte i 1830 tilbake fra Paris med den europeiske romantikkens program og utarbeidet en brasiliansk versjon der «indianismen» kom til å stå sentralt.

De tidlige brasilianske romantikerne, som publiserte sine verker fra 1840-årene, valgte i sin jakt på kulturell egenart en urbefolkning som hadde vært kulturelt undertrykt som historisk basis for sitt nasjonale identitetsuttrykk. De indianistiske verkene fremstilte urfolks tradisjoner og verdier på en positiv måte, samtidig som disse, i en konfrontasjon med den kristne kulturen, måtte melde pass og innse dennes overlegenhet. Studiet av urfolks kultur ble en motesak, og en mengde ord fra urfolkenes språk fikk innpass også i det litterære språket.

Flere forsøk ble gjort på å skrive et indianistisk epos, men bare Domingos José Gonçalves de Magalhães brakte et slikt prosjekt i havn – A Confederação dos Tamoios (1857). Innen poesien er Antônio Gonçalves Dias det største navnet i denne generasjonen, men også så sent som i 1875 utgav for eksempel Joaquim Maria Machado de Assis en indianistisk diktsamling kalt Americanas.

Hos de såkalte «ultraromantikerne» er det den subjektive opplevelsen av mistilpasning og desillusjon og en sterk dødsfokusering som står sentralt. De viktigste ultraromantikerne er: Manuel Antônio Álvares de Azevedo (1831–1852) - også kalt «den brasilianske Byron», Junqueira Freire (1832–1855) og Casimiro de Abreu (1839–1860) -«lengselens poet».

Den tredje og siste romantiske generasjonen vendte igjen blikket utover mot samfunnet og engasjerte seg i viktige politiske og sosiale spørsmål i samtiden, ikke minst i kampen for å avskaffe slaveriet. Tydeligst kom dette engasjementet til uttrykk hos poeten Antônio de Castro Alves.

José Martiniano de Alencar er den brasilianske romantikkens største navn innen prosaen, med disse tre indianistiske romanene O Guaraní (1857), Iracema (1865) og Ubirajara (1874).

En romantisk samtidsroman av mer tradisjonelt urbant merke var A Moreninha (1844) av Joaquim Manuel de Macedo (1820–1882) og Memórias de um Sargento de Milícias (1853) av Manuel Antônio de Almeida. Alencar skrev selv også en rekke romaner i denne sjangeren, i tillegg til typisk historiske romaner, som for eksempel Guerra dos mascates (1873). Tradisjonelle romantiske romaner hører likeså til Machado de Assis' første periode. Innenfor en regionalistisk retning, «sertanismen», er foruten Alencar det sentrale navn Bernardo Joaquim da Guimarães. Det var også først med romantikken et egentlig brasiliansk teater oppstod.

Fra 1880-årene og frem til århundreskiftet var det den realistisk-naturalistiske retningen som dominerte. Joaquim Maria Machado de Assis er i særklasse. Med disse hovedverkene satte han brasiliansk prosa på det litterære verdenskartet: Memórias póstumas de Brás Cubas (1881). Regnes for å være det første store realistiske verket i brasiliansk prosa), Quincas Borba (1892) og Dom Casmurro (1900)

En annen viktig realist er Raul Pompeia (1863–1895). Den første naturalistiske romanen i Brasil, O Mulato (1881), er også den første av en rekke romaner av Aluísio Tancredo Gonçalves Azevedo.

Blant de naturalistiske forfattere som videreførte den regionalistiske romantradisjonen, finner vi.

Ved begynnelsen av 1900-tallet ble denne tradisjonen ført videre av disse forfatterne:

De ledende lyrikerne i denne perioden, «parnassianerne», søkte tilbake til en poesi som klart distanserte seg fra den samfunns- og samtidsorienterte litteraturen.

De viktigste fra denne perioden er:

  • Alberto de Oliveira (1857–1937)
  • Raimundo Correia (1859–1911)
  • Olavo Bilac

Bilac er imidlertid på flere måter i en kategori for seg selv.

En parallell lyrisk gruppering frem mot århundreskiftet var symbolistene. De søkte den individuelle opplevelsen formidlet i et kunstnerisk språk, ubundet av prosaens rasjonalitet og logikk, men derimot gjennom flertydige symboler. De viktigste representantene var Alphonsus de Guimarães og João da Cruz e Sousa. Gruppen hadde stor innflytelse på pre-modernistene, blant dem Manuel Bandeira, og på den forfattergenerasjonen som etter første verdenskrig introduserte modernismen.

Modernismen

I årene frem mot hundreårsjubileet for selvstendigheten hentet en intellektuell elite fra São Paulo-regionen den europeiske avantgardens ideer til hjemlandet. Dermed innledet man en debatt om hvordan disse ideene best kunne bidra til å skape et moderne, brasiliansk uttrykk.

Den første offentlige presentasjonen av den nye kunsten fant sted i februar 1922 med den i ettertid så berømte Semana de Arte Moderna i São Paulo. Forfatterne José Oswald de Sousa Andrade og Mário Raul de Morais Andrade var blant ildsjelene bak dette prosjektet. Begge to kom til å prege den videre utviklingen av brasiliansk lyrikk og prosa.

Alcântara Machado (1901–1935) og Cassiano Ricardo (1895–1974) er to andre navn fra den litterære fornyelsens første fase.

Modernistene søkte å skape en litterær fiksjon som en kritisk bevisstgjøring av den kulturelle historien. Fordi deres litterære program proklamerte total formell frihet, kunne de bryte med den akademiske språknormens klassiske portugisisk til fordel for det levende brasilianske talespråket.

Modernistenes opprør må derfor sies å representere den endelige etableringen av en brasiliansk litteratur.

Resultatet av de tidlige modernistenes anstrengelser var ofte lite vellykket, men representerer på sitt beste likevel noen av de mest nyskapende litterære verkene i 1900-tallets brasilianske litteratur, med Mário Raul de Morais Andrades Macunaíma (1928) og Raul Bopps (1898–1984) Cobra Norato (1931) som høydepunkter.

Den første modernismens «fornyelse til enhver pris» ble i 1930- og 1940-årene avløst av den andre modernismens større modenhet så vel formelt som tematisk. Kjente poeter som hører til denne fasen er:

Det skjedde en modernisering av teateret i 1940-årene, og flere av de nevnte poetene skrev også dramaer. Gjennom en regionalistisk prosa søkte man nå også å gi brasiliansk litteratur en egen identitet.

De forfatterne som har hatt sterkest gjennomslagskraft innen denne sjangeren – også i utlandet – er:

Verkene som Gilberto de Mello Freyre og Rachel de Queiroz (1910–2003) publiserte i perioden fra 1920 til 1930 var også en viktig opptakt til dette.

Hos den såkalte «45-generasjonen», den tredje modernismens forfattere, står likeså den regionalistiske romanen sterkt med navn som João Guimarães Rosa, men i en ny variant, med sterk eksperimentering med språket, med inkorporering av regionale termer, nyskapning av ord og bruk av en uvanlig syntaks.

Den urbane prosaen finner nye veier med Clarice Lispector, og innen poesien dukket nå João Cabral de Melo Neto opp som det store navnet med blant annet det dramatiske diktet Morte e Vida Severina (1955), som er tonesatt av Chico de Holanda Buarque. Fra 1960-årene og i tiden fremover gjør flere retninger innen poesien seg gjeldende, med konkretismen, som setter det grafiske eller lydlige innholdet i sentrum, som en av de viktigste.

De viktigste navnene innenfor denne retningen er:

  • Décio Pignatari (1927–2012)
  • brødrene Augusto de Campos (født 1931)
  • Haroldo de Campos (1929–2003)
  • Ferreira Gullar (1930–2016)

Andre retninger har derimot valgt en mer tradisjonell form og temaer relatert til en sosial virkelighet. En post-konkretistisk retning er tropikalismen, som har sin opprinnelse i den folkelige musikken, men som har influert kulturen i sin helhet.

Til tross for sitt opprinnelige ikke-politiske engasjement kom tropikalismens poesi og teater til å symbolisere et forsvar for friheten i opposisjon til et autoritært regime, og flere av retningens fremste representanter som blant andre Gilberto Gil og Chico de Holanda Buarque ble tvunget i eksil. Under diktaturet i perioden 1964–1985 eksisterte et samfunnskritisk teater med navn som:

  • Caetano Veloso (født 1942)
  • Alfredo Dias Gomes (1922–1999)
  • Augusto Boal

Dette er poeter fra de følgende tiårene - og som ikke tilhører noen spesiell skole:

  • Francisco Alvim (født 1938)
  • Sebastião Uchoa Leite (1935–2003)
  • Ana Cristina César (1952–1983)
  • Armando Freitas Filho (født 1940)

Samtidslitteratur

Samtidsromanen favner vidt. Den urbane romanen med forfattere som Rubem Fonseca og Dalton Trevisan (født 1925) skildrer i reportasjeform storbyens elendighet, kriminalitet og ensomhet med usminket realisme.

Disse samtidsforfatterne har også hevdet seg innen ulike romansjangere, også internasjonalt:

Den forfatteren som har hatt størst suksess hos publikum de siste årene – om enn ikke hos kritikerne – er imidlertid Paulo Coelho. Flere av de nevnte forfatterne er i løpet av de siste årene oversatt til norsk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg