Det Brasil portugiserne la under seg, var et enormt landområde befolket av ulike indianerstammer. Et skriftspråk og en litteratur fikk landet først med den kulturarv portugiserne brakte med seg. Dagens brasilianske samfunn er et resultat av den kultur- og raseblandingen som opp gjennom århundrene har funnet sted. De viktigste elementene i denne smeltedigelen er den portugisisk-europeiske kulturtradisjonen, den opprinnelig indianske kulturen og arven etter de afrikanske slavene. Landets litterære historie gjenspeiler denne utviklingen så vel språklig som tematisk.

Den første teksten skrevet på brasiliansk grunn skildrer oppdagelsen av landet. Det er ekspedisjonens skriver Pero Vaz de Caminha som, i sitt Carta (1500), skriver til kong Manuel 1 om landet og menneskene de har funnet. Gabriel Soares de Sousa skildrer i sin Tratado descritivo do Brasil (1587) naturrikdommene landet rommer. Lignende verk fra samme periode ble skrevet av Pero de Magalhães Gandavo og Ambrósio Fernandes Brandão. Frei Vicente do Salvador og hans História do Brasil beskriver koloniens utvikling fra 1500 til 1627.

Ved siden av denne geografiske og etnologisk pregede litteraturen er det jesuittenes tekster som preger perioden. Deres opptegnelser er vår viktigste informasjonskilde til Brasils tidlige historie. Sentralt står pater Manuel da Nóbrega og hans Diálogo sobre a conversão do gentio fra 1557 og pater José de Anchietas skrifter, som også inneholder et betydelig skjønnlitterært materiale i form av religiøse dikt og skuespill. Den siste og mest betydningsfulle av disse jesuittene er pater António Vieira, som levde og virket gjennom det meste av 1600-tallet. Han etterlot seg en prekensamling på mer enn 7000 sider og regnes som et hovednavn både i brasiliansk og portugisisk barokktradisjon.

Nye litterære strømninger slo sent rot i Brasil. Selv om brasiliansk barokkdiktning kan sies å begynne i 1601 med det episke diktet Prosopopéia av Bento Teixeira, etter modell av Camões' Os Lusíadas, er de store navnene i første rekke Gregório de Matos, som etterlot seg et stort, upublisert lyrisk verk, og Manuel Botelho de Oliveira, som i 1705 utgav diktsamlingen Música do parnaso. Begge er inspirert av iberisk, særlig spansk barokklyrikk. Gregórios satiriske produksjon har likevel så mange innslag av brasiliansk folklore at man kan karakterisere denne delen av hans forfatterskap som det første genuint brasilianske.

Barokken preges i sin siste fase, fra 1720-årene, av de såkalte akademiene, også disse etter europeisk mønster. Av viktige tekster kan nevnes Compêndio narrativo do peregrino da América (1728) av Nuno Marques Pereira, en beretning som bringer tanken hen på Bunyans The Pilgrim's Progress, og Aventuras de Diófanes (1752) av Teresa Margarida da Silva e Orta, et verk som av noen regnes som den «første brasilianske roman».

Den nyklassisistiske litteraturen, som i portugisisk tradisjon, og deretter i brasiliansk gjerne kalles «arkadismen», gikk i Brasil hånd i hånd med et samfunnspolitisk opprør mot kolonimakten. En gruppe unge menn i Minas Gerais startet i 1789 et uavhengighetsopprør, den såkalte «Inconfidência Mineira», som imidlertid raskt ble slått tilbake. Blant disse var en rekke av de unge arkadistene, som poetene Claudio Manuel da Costa, Tomás António Gonzaga, Domingos Caldas Barbosa og Manuel Inácio da Silva Alvarenga. Det problematiske forholdet til indianerne ble fremstilt i to lange episke dikt: José Basílio da Gamas O Uraguai (1769) og José de Santa Rita Durãos Caramuru (1781).

I arkadismens postorallyrikk kunne de nasjonale opprørerne gi en litterær idealisering av et land som alt lenge var betraktet som et mytisk Arkadia, et slags jordisk Eden.

Den brasilianske romantikken følger i kjølvannet av den politiske løsrivelsesprosessen og landets selvstendighet i 1822. Poeten Domingos José Gonçalves de Magalhães vendte i 1830 tilbake fra Paris med den europeiske romantikkens program og utarbeidet en brasiliansk versjon der «indianismen» kom til å stå sentralt.

De tidlige brasilianske romantikerne, som publiserte sine verker fra 1840-årene, valgte i sin jakt på kulturell egenart en urbefolkning som hadde vært kulturelt undertrykt som historisk basis for sitt nasjonale identitetsuttrykk. De indianistiske verkene fremstilte indianske tradisjoner og verdier på en positiv måte, samtidig som disse, i en konfrontasjon med den kristne kulturen, måtte melde pass og innse dennes overlegenhet. Studiet av indiansk kultur ble en motesak, og en mengde indianske ord fikk innpass også i det litterære språket.

Flere forsøk ble gjort på å skrive et indianistisk epos, men bare Gonçalves de Magalhães brakte et slikt prosjekt i havn – A Confederação dos Tamoios (1857). Innen poesien er António Gonçalves Dias det største navnet i denne generasjonen, men også så sent som i 1875 utgav f.eks. Joaquim Maria Machado de Assis en indianistisk diktsamling kalt Americanas.

Hos de såkalte «ultraromantikerne», der poetene Manuel António Álvares de Azevedo, også kalt «den brasilianske Byron», Junqueira Freire og «lengselens poet», Casimiro de Abreu, er de viktigste navnene, er det den subjektive opplevelsen av mistilpasning og desillusjon og en sterk dødsfokusering som står sentralt.

Den tredje og siste romantiske generasjonen vendte igjen blikket utover mot samfunnet og engasjerte seg i viktige politiske og sosiale spørsmål i samtiden, ikke minst i kampen for å avskaffe slaveriet. Tydeligst kom dette engasjementet til uttrykk hos poeten António de Castro Alves.

José de Alencar er den brasilianske romantikkens største navn innen prosaen, med de tre indianistiske romanene O Guaraní (1857), Iracema (1865) og Ubirajara (1874). En romantisk samtidsroman av mer tradisjonelt urbant merke var A Moreninha (1844) av Joaquim Manuel de Macedo og Memórias de um Sargento de Milícias (1850) av Manuel António de Almeida. Alencar skrev selv også en rekke romaner i denne sjangeren, i tillegg til typisk historiske romaner, som f.eks. Guerra dos mascates (1873). Tradisjonelle romantiske romaner hører likeså til Machado de Assis' første periode. Innenfor en regionalistisk retning, «sertanismen», er foruten Alencar det sentrale navn Bernardo Guimarães. Det var også først med romantikken et egentlig brasiliansk teater oppstod.

Fra 1880-årene og frem til århundreskiftet var det den realistisk-naturalistiske retningen som dominerte. I en klasse for seg er Machado de Assis. Med sine hovedverk Memórias póstumas de Brás Cubas (1881) (som regnes som det første store realistiske verk i brasiliansk prosa), Quincas Borba (1892) og Dom Casmurro (1900) satte han brasiliansk prosa på det litterære verdenskartet. En annen viktig realist er Raul Pompeia. Den første naturalistiske roman i Brasil, O Mulato (1881), er også den første av en rekke romaner av Aluísio Azevedo.

Blant de naturalistiske forfattere som videreførte den regionalistiske romantradisjonen, var Adolfo Caminha, Domingos Olímpio og Manuel de Oliveira Paiva. Til denne gruppen hørte også Coelho Neto. Ved begynnelsen av 1900-tallet ble denne tradisjonen ført videre av Lima Barreto, Monteiro Lobato, Graça Aranha og Euclides da Cunha.

De ledende lyrikerne i denne perioden, «parnassianerne», søkte tilbake til en poesi som klart distanserte seg fra den samfunns- og samtidsorienterte litteraturen. Alberto de Oliveira, Raimundo Correia og Olavo Bilac er de viktigste fra denne perioden, selv om sistnevnte på flere måter kommer i en kategori for seg selv.

En parallell lyrisk gruppering frem mot århundreskiftet var symbolistene. De søkte den individuelle opplevelse formidlet i et kunstnerisk språk, ubundet av prosaens rasjonalitet og logikk, men derimot gjennom flertydige symboler. Viktigste representanter var Alphonsus de Guimarães og João da Cruz e Sousa. Gruppen øvde stor innflytelse på pre-modernistene, blant dem Manuel Bandeira, og på den forfattergenerasjonen som etter den første verdenskrig introduserte modernismen.

I årene frem mot hundreårsjubileet for selvstendigheten hentet en intellektuell elite fra São Paulo-regionen den europeiske avantgardens ideer til hjemlandet. Dermed innledet man en debatt om hvordan disse ideene best kunne bidra til å skape et moderne, brasiliansk uttrykk. Den første offentlige presentasjonen av den nye kunsten fant sted i februar 1922 med den i ettertid så berømte Semana de Arte Moderna i São Paulo. Ildsjelene bak var fra forfatternes side Oswald de Andrade og Mário de Andrade som begge kom til å prege den videre utvikling av brasiliansk lyrikk og prosa. Alcântara Machado og Cassiano Ricardo er to andre navn fra den litterære fornyelsens første fase.

Modernistene søkte å skape en litterær fiksjon som en kritisk bevisstgjøring av den kulturelle historien. Fordi deres litterære program proklamerte total formell frihet, kunne de bryte med den akademiske språknormens klassiske portugisisk til fordel for det levende brasilianske talespråket. Modernistenes opprør må derfor sies å representere den endelige etableringen av en brasiliansk litteratur.

Resultatet av de tidlige modernistenes bestrebelser var ofte lite vellykket,. men representerer på sitt beste likevel noen av de mest nyskapende litterære verk i 1900-tallets brasilianske litteratur, med Mário de Andrades Macunaíma (1928) og Raul Bopps Cobra Norato (1931) som høydepunkter.

Den første modernismens «fornyelse til enhver pris» ble i 1930- og 1940-årene avløst av den andre modernismens større modenhet såvel formelt som tematisk. Kjente poeter som hører til denne fasen er Carlos Drummond de Andrade, Murilo Mendes, Jorge de Lima, Vinícius de Morais og Cecília Meireles.En modernisering av teateret skjedde i 1940-årene, og flere av de nevnte poetene skrev også dramaer. Gjennom en regionalistisk prosa søkte man nå også å gi brasiliansk litteratur en egen identitet. De forfatterne innen denne sjangeren som har hatt sterkest gjennomslagskraft, også i utlandet, er Graciliano Ramos, Jorge Amado, José Lins do Rego og Érico Veríssimo, men en viktig opptakt dannet Gilberto Freyres og Rachel de Queiroz' verker fra 1920- og 1930-årene.

Hos den såkalte «45-generasjonen», den tredje modernismens forfattere, står likeså den regionalistiske romanen sterkt med navn som João Guimarães Rosa, men i en ny variant, med sterk eksperimentering med språket, med inkorporering av regionale termer, nyskapning av ord og bruk av en uvanlig syntaks. Den urbane prosaen finner nye veier med Clarice Lispector, og innen poesien fremtrer nå João Cabral de Melo Neto som det store navnet med bl.a. det dramatiske diktet Morte e Vida Severina, som er tonesatt av Chico Buarque. Fra 1960-årene og i tiden fremover gjør flere retninger innen poesien seg gjeldende, med konkretismen, som setter det grafiske eller lydlige inholdet i sentrum, som en av de viktigste. Navn innenfor denne retningen er bl.a. Décio Pignatari, brødrene Augusto og Haroldo de Campos og Ferreira Gullar. Andre retninger har derimot valgt en mer tradisjonell form og temaer relatert til en sosial virkelighet. En post-konkretistisk retning er tropikalismen, som har sin opprinnelse i den folkelige musikken, men som har influert kulturen i sin helhet. Til tross for sitt opprinnelige ikke-politiske engasjement kom tropikalismens poesi og teater til å symbolisere et forsvar for friheten i opposisjon til et autoritært regime, og flere av retningens fremste representanter såsom Gilberto Gil og Chico Buarque ble tvunget i eksil. Under diktaturet 1964–85 eksisterte et samfunnskritisk teater med navn som Caetano Veloso, Alfredo Dias Gomes og Augusto Boal. Av poeter fra de følgende årtier, som ikke tilhører noen spesiell skole, kan nevnes Francisco Alvim, Uchoa Leite, Ana Cristina César og Armando Freitas Filho.

Samtidsromanen oppviser et vidt spekter. Den urbane romanen med forfattere som Rubem Fonseca og Dalton Trevisan skildrer med usminket realisme og i reportasjens form storbyens elendighet, kriminalitet og ensomhet. Av andre samtidsforfatter som har hevdet seg innen ulike romansjangere, også internasjonalt, kan nevnes José Veiga. Lygia Fagundes Telles, Autran Dourado, Ivan Ângelo, Ignácio de Loyola Brandão, João Ubaldo Ribeiro og Ana Miranda. Den forfatter som har hatt størst suksess hos publikum de siste årene – om enn ikke hos kritikerne – er imidlertid Paulo Coelho. Flere av de nevnte forfatterne er i løpet av de siste årene oversatt til norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.