Musikk i Brasil

Urbefolkningens musikk ble under koloniseringen fortrengt av portugisiske og afrikanske tradisjoner. Et mangfold av regionale musikk- og dansetradisjoner er skapt gjennom ulike synteser: indiansk-portugisisk, indiansk-spansk, afro-indiansk, afro-portugisisk og afro-spansk. En brasiliansk folkemusikk med nasjonal karakter og sterke afro-amerikanske innslag går ca. 200 år tilbake. Senere har påvirkning fra jazz og dens avledninger gjort seg gjeldende. Vår tids folkemusikk og dens avledninger, så som samba, baiao og bossa nova, står sterkt i brasiliansk kultur og har virket fornyende på nordamerikansk og europeisk populærmusikk. Blant komponister og utøvere finnes internasjonalt kjente navn som António Carlos Jobim, Laurindo Almeida, Luís Bonfa, Baden Powell, Astrud Gilberto, João Gilberto, Milton Nascimento og Gilberto Gil.

I kolonitiden dominerte kirkemusikken, bygd på europeiske modeller. Mange musikere og komponister var av blandet opphav. Den mest kjente, Nunes García, hadde god kjennskap til musikk av Mozart, Haydn og Rossini. Han har etterlatt seg messer, motetter m.m., og var ifølge Haydn-eleven S. Neukomm «verdens fremste improvisator».

På 1800-tallet overtok operaen som sentrum for det offisielle musikklivet. Italiensk repertoar dominerte, men det ble gjort forsøk på å skape en brasiliansk operaform. Den ledende operakomponisten var A. Carlos Gomes. Gjennomslaget for en mer nasjonal orientering kom da urbaniseringen mot slutten av 1800-tallet førte til en oppløsning av barrierene mellom middelklassen og de lavere klasser. Komponisten A. Nepomuceno regnes som grunnleggeren av en brasiliansk musikalsk nasjonalisme. Denne retningen kulminerte med Heitor Villa-Lobos, som også oppnådde internasjonal anseelse. Han komponerte i de fleste former, fra klaverminiatyrer til monumentale verker med orkester og kor. Han gikk også i spissen for en styrking av musikkfaget i skolen.