Det var jesuittene som introduserte teater i Brasil. Presten José de Anchieta (1534–97) brukte spill for å omvende indianerne og blandet portugisisk, spansk og indianerspråket tupi. Lite skjedde på 1600-tallet bortsett fra enkelte dramatiske verker ved forfatteren Manuel Bothelho de Oliveira (1637–1711). På 1700-tallet ble det i barokk tradisjon anvendt spill i kirker og klostre så vel som utendørs, og i andre halvdel av århundret ble det regelmessig fremført teaterforestillinger i egne teaterbygninger i byer som Salvador de Bahia, Rio de Janeiro og São Paulo. Det var faste teatertrupper som stod for disse, og skuespillerne var i stor grad frigjorte slaver, fargede eller av blandet opphav. Periodens viktigste skuespiller var Claudio Manuel da Losta (1729–89). På 1800-tallet vokste det frem et teater i romantisk stil, og etter midten av århundret ble realismen introdusert. Gonçalves de Magalhães (1811–82) skrev teaterstykker med brasiliansk identitet, og en egen brasiliansk folkekomedie utviklet seg med Martins Pena (1815–48), som i sine komedier kritiserte både kirken og den verdslige makten. Åpningen av Gymnase-teateret i Rio de Janeiro 1855 markerte en realistisk retning i brasiliansk teater, og Franca Junior (1838–90) skrev komedier i denne retningen. Operahus var etablert i Brasil allerede på 1700-tallet, og på 1800-tallet etablerte det seg underholdningsteater preget av cancan og lette komedier med forbilder i tidens parisiske underholdningsteater.

Et moderne teater ble etter europeisk forbilde introdusert i 1930-årene med bakgrunn i universitets- og studentteater-virksomhet. Studentteateret i Rio de Janeiro ble grunnlagt i 1938 av Paschoal Carlos Magno, og i 1948 ble Teatro brasileiro de comédia (TBC) etablert i São Paulo av Franco Zamzari med fast skuespillerensemble. Europeiske regissører høynet nivået og repertoaret har vært internasjonalt. Abilio Pereira de Almeida fikk satt opp sine satiriske komedier her. En karakteristisk ny brasiliansk dramatikk har etter hvert vokst frem, slik som med bl.a. Ariano Suassuna, som har skrevet farser påvirket av folklore og folkelig religion og overtro, og han er også blitt spilt i Norge (Hundens testamente, Nationaltheatret 1976). Teatro de Arena ble startet i São Paulo i 1953 av José Renato Pecora inspirert av ideen om det åpne roms teater, og det var her Augusto Boal utviklet sine nyskapende og internasjonalt betydningsfulle ideer om teater for undertrykte i 1960- og 1970-årene før han av politiske grunner emigrerte til Europa hvor han har videreført sin arbeidsform «teaterforum» i Paris. Ruth Escobar er en annen sentral brasiliansk regissør som sammen med argentineren Victor Garcia har arbeidet med et både frodig og politisk inspirert regiteater, bl.a. basert på tekster av den spanske dramatikeren Arrabal.

En ny generasjon regissører kom i 1980-årene, særlig i tilknytning til den kjente Astrubal-truppen. Og i senere år har en eksperimenterende bølge knyttet til både teater, dans og multimedia i rituell retning gjort seg gjeldende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.