Jorge Amado var en brasiliansk forfatter. Han hentet materialet til sine tallrike romaner fra befolkningen i tørkeområdene i nord-øst og kystbefolkningen rundt Bahia. Fra 1930–1960-årene var han Brasils viktigste representant for den sosial-realistiske romanen. Amado var da selv aktiv kommunist og politisk forfulgt. I sine første åtte romaner beskriver han utbyttingen og fornedrelsen fattige utsettes for på de store kakao-plantasjene  og i by-områdene ved kysten. En av disse, romanen Capitães de Areia fra 1937, kom på norsk i 1955 som Strandens herrer. I trilogien fra 1950-årene, Underjordiske veier mot friheten (Originaltittel: Os subterrâneos da liberdade), rettes oppmerksomheten mot den illegale politiske kampen i de store byene i sør, og undertrykkelsen under president Getúlio Vargas.

Utover i 1960-årene dreide Amados forfatterskap mer i folkloristisk  retning. Fra og med Gabriela nellik og kanel (Originaltittel: Gabriela cravo e canela, 1964) er det de fargerike og poetiske skildringene av befolkningen i og rundt Bahia som dominerer. Disse romanene forener realistiske og fantastiske elementer. Med disse senere romanene fikk Amado sitt definitive gjennombrudd på det internasjonale marked, og bøkene hans er oversatt til en lang rekke språk.

I 1972 kom romanen Tereza Batista (Originaltittel: Tereza Batista cansada de guerra, norsk oversettelse fra1988) og i 1984 Det store bakholdet (Originaltittel: Tocaia Grande: A face obscura, norsk oversettelse fra 1990). Selv om Amados romaner ikke blir like positivt vurdert av alle kritikere, hadde han en sentral posisjon i brasiliansk litteratur- og kulturliv. Han er utvilsomt den forfatteren som sterkest har bidratt til å gjøre omverdenen kjent med Brasils kulturelle egenart og mangfold.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.