For arkitekturens vedkommende er Brasil knyttet til utviklingen i Portugal gjennom hele koloniperioden, 1500–1821. Den skiller seg klart ut fra arkitekturutviklingen i spansk Amerika slik man finner den i Mexico, Peru og Bolivia; gotikk og platereskstil forekommer således ikke. Den eldste byggekunst var av primitiv art med rammeverk av tømmer utfylt med grener, fyllmasse og bindestoff, senere fikk man hel tømmerkonstruksjon, men veggene ble dekket med kalk og gips på portugisisk vis. Eksempler på denne bygningskunst kan finnes i områdene omkring den eldste hovedstad Bahia.

Under barokken på 1600-tallet var arkitekturen langt roligere enn i spansk Amerika. Man brukte ikke kupler eller absider, og hvelv bare i liten utstrekning; den frie bruk av arkitektonisk skulptur som særpreger den spansk-amerikanske arkitektur fra denne tid, finnes heller ikke. En viss hollandsk innflytelse gjør seg gjeldende i nord under den nederlandske okkupasjon 1624–54. Hovedverket er imidlertid den Herrara-inspirerte São Bento i Rio de Janeiro fra 1650-årene. Etter en jesuittisk preget og nøktern bygningskunst får man så rokokkoens hovedverk i Brasil på midten av 1700-tallet med São Francisco i São João d'el Rey og São Francisco i Ouro Prêto, tilskrevet Aleijadinho.

Etter Brasils selvstendighet i 1822 fulgte arkitekturen i større grad allmenn-europeiske baner, og de nye impulser ble raskt formidlet, men samtidig lyktes det å bevare regionale særtrekk som var utviklet på grunn av landets tropiske klima. I 1920-årene ble det således bygd en rekke art deco-pregete bygninger med tradisjonelle dyptsittende vinduer og sammenhengende balkonger som sikret skygge på fasadene.

Bruddet med den regionale tradisjonen skjedde i 1930, da den brasilianske revolusjonen, som bragte Vargas til makten, åpnet veien for den radikale europeiske modernismen. Det første resultat av den nye arkitekturens gjennombrudd var Undervisnings- og helseministeriet i Rio de Janeiro (1937–44), tegnet av Oscar Niemeyer, Lúcio Costa og Alfonso Reidy etter skisser av Le Corbusier. Selv om modernismen brøt med den tradisjonelle klimatilpassede byggemåten, bevarte arkitekturen umiskjennelige brasilianske særtrekk med bygningsvolumer formet i rytmiske kurvaturer og dekorert med fasademaleri.

Den nye hovedstaden, Brasília, som president Kubitshek besluttet anlagt, markerer et høydepunkt i modernistisk planlegging og arkitektur. I sitt seirende konkurranseutkast fra 1956 summerer Costa opp CIAM-gruppens planleggingsfilosofi med vekt på sonedeling av de ulike byfunksjonene. Oscar Niemeyer stod bak oppføringen av de viktigste bygningene i byens administrative sentrum, og sammenhengen mellom den konsekvent modernistiske byplanen og disse bygningene gjør Brasília til en byorganisme uten sidestykke.

I 1960- og 1970-årene gjenspeiler arkitekturen skiftende regimers forsøk på å gjenreise Brasil som en økonomisk stormakt. Ambisiøse planleggings- og utbyggingsoppgaver ble igangsatt uten at det resulterte i bygninger av særlig arkitektonisk verdi. Arkitekter som José Zanine Caldas og Antonio Thiers lyktes allikevel i å holde fast på regionale trekk uten å forfalle til nostalgi. Også Alfonso Reidy kombinerer det regionale med et fornyende modernistisk formspråk i sitt museum for moderne kunst i Rio de Janeiro.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.