Mens Spania preget sine kolonier i Latin-Amerika med sin sterke kunsttradisjoner, gjorde ikke de portugisiske erobrerne en tilsvarende visuell innflytelse gjeldende i Brasil, og det tok lenge, fram til omtrent midten av 1800-tallet, til Brasil utviklet en egen billedkunstnerisk identitet.
Benedito Calixto er en sentral brasiliansk kunstner. På maleriet velsigner biskopen to benediktiner-munker på et synkende skip.
Victor Meirelles, Slaget i Guararapes (1879). Meirelles er et sentralt navn i Brasils kunsthistorie.
På 1930-tallet malte Cândido Portinari blant annet flere bilder av kaffearbeidere. Han var opptatt av den vanskelige brasilianske hverdagen og viser her kaffearbeidernes styrke. Senere bilder viser i større grad mennesker i sorg og fortvilelse.
Kolonitiden og tidlig selvstendighet
Landet kom først på kunstkartet som et eksotisk motivområde for de nederlandske malerne Albert Eckhout (cirka 1610–1665) og Franz Post (1612–1680) under Nederlands okkupasjon av nordøstområdene i første halvdel av 1600-tallet (Nederlandsk Brasil, også kalt Ny-Holland). Senere kom flere europeiske malere til de naturskjønne områdene under Sydkorset for å male såkalte Voyage Pittoresque.
En av dem, den franske David-eleven Jean-Baptiste Debret (1768–1848), grunnla også etter keiserlig oppfordring det første akademiet i Rio de Janeiro.
Den mest særpregede kunstneren var den pukkelryggete arkitekten og skulptøren Aleijadinho. Han var opphavsmann til en rekke kirker og skulpturer i byene Congonhas do Campo og Ouro Prêto i den mineralrike staten Minas Gerais. Gullrushet på 1700-tallet gav grobunn for den rike satsingen på sakrale bygg, og Aleijadinhos barokke verker er i dag på UNESCOs liste over Latin-Amerikas viktigste kulturminner.
Fra slutten av 1800-tallet til andre verdenskrig
Først 100 år etter Aleijadinho kan man snakke om en brasiliansk billedkunstnerisk identitet. Malere som Benedito Calixto (1853–1927) og Victor Meirelles (1832–1903) er sentrale navn, ellers gjør innvandrere som italienske Elyseo Visconti (1866–1944) og nordmannen Alfredo Andersen seg gjeldende fra slutten av 1800-tallet.
Modernismen gjør sitt inntog i Brasils kunstliv med maleren Anita Malfatti (1889–1964) og litaueren Lasar Segall omkring den første verdenskrig, og får et gjennombrudd med Léger-eleven Tarsila do Amaral (1886–1973), skulptøren Victor Brecheret (1894–1955), Picasso-influerte Emiliano di Cavalcanti (1897–1976) og kubistisk-pregede Rêgo Monteiro (1899–1970). Med sitt Kannibalistiske manifest, medforfattet av Amarals kjæreste Oswald de Andrade, banet de veien for en billedkunst der magisk-rurale stemninger smelter sammen med nye urbane signaler i 1920-årene. Kannibalismen i manifestet skal tolkes slik at man «spiser» det fremmede, den dominante og rasistiske europeiske kulturen, ikke skyver det bort, men møter den med poesi, naivitet, villhet og frodig tropisk vekst.
Den totalitære politikken i 1930-årene, Getúlio Vargas' «integralisme», fører flere av modernistene til et sosialrealistisk standpunkt. Deres nasjonalistiske motpol er Cândido Portinari. Han fikk store monumentale oppgaver fra regimet, og var lenge Brasils best kjente kunstner i utlandet. Hans heroiserende formspråk går over i et mer Picasso-preget maleri etter andre verdenskrig.
Etter 1945
Frans Krajcberg med noen av skulpturene sine. Han jobbet mye med tre som materiale, ikke minst brent tre etter illegale skogsbranner i Amazonas-området.
Helio Oiticicas Grand Nucleus fra 1960 ble utstilt på Tate Modern i London i 2007.
Etterkrigstiden er preget av en ny modernistisk bølge i brasiliansk kunstliv, med geometrisk konkretisme som ledende stil. Under fremtidsoptimismen som toppet seg med byggingen av den nye hovedstaden Brasília, arbeidet mange kunstnere i grenselandet mellom maleri, design og arkitektur.
Fra 1951 står Brasil som arrangør av São Paulo-biennalen, en stormønstring av internasjonal samtidskunst som særlig legger vekt på kunst fra den utenomvestlige verden og spesielt fra de latinamerikanske landene.
Neo-konkretistene Lygia Clark, Helio Oiticica og Lygia Pape (1927–2004) i Rio radikaliserte kunstens målsetninger ved å engasjere publikum i direkte deltakelse. Kroppen og det sosiale rommet skulle være en fysisk og politisk sammenheng for frigjørende strategier. Den informelle kunsten har et sterkt innslag av brasilianere med japansk bakgrunn (Manabu Mabe, 1924–1997, og Tomie Othake, 1913–2015), mens popkunsten fikk et kritisk fortegn hos Claudio Tozzi (født 1944) og Marcelo Nitsche (1942–2017).
Under juntaårene etter 1968 ble eksilet utveien for avantgardekunstnere som Sergio Camargo, Clark og Helio Oiticica, mens kritikken fant sine symbolske veier hos malerne António Henrique Amaral (1935–2015) og João Câmara (født 1944).
En samfunnskritisk holdning finner man også hos konseptkunstneren Cildo Meireles (født 1948) og hos Siron Franco (født 1947) i 1980- og 1990-årene. Særpregede representanter for det ny-ekspresjonistiske maleriet var José Leonilson (1957–1993) og Daniel Senise (født 1955). Den økologiske bevisstheten merkes hos installasjonskunstnerne Alex Flemming (født 1954) og Frans Krajcberg (1921–2017). Marcos Coelho Benjamin (født 1952) bygger sine objekter på prinsippet om kreativ resirkulering av forbrukssamfunnets kasserte emballasje. Selv et så typisk latinamerikansk fenomen som hyperinflasjon er blitt kunstnerisk bearbeidet av Jac Leirner (født 1961). Vik Muniz (født 1961) benytter hverdagsmaterialer, skrot og støv som materiale i detaljerte appropriasjoner av kanoniserte kunstverker fra kunsthistorien.
Les mer i Store norske leksikon
-
Aleijadinho, detalj fra statuen av Jesus som bærer korset som står i Congonhas, Brasil. -
Eckhout deltok i en åtte år lange ekspedisjon til Brasil i oppdraget av det nederlandske Vestindia-kompaniet. Hans bilde av en urfolkskvinne ble gitt av Johan Maurits av Nassau-Siegen, generalguvernør i den nederlandske koloni i Brasil og ekspedisjonsleder, til den dansk-norske kongen Frederik 3. -
En av de kunstnerne som reiste til Brasil på 1800-tallet, var tyskeren Ferdinand Keller, som var i Brasil i mer enn fire år fra 1857. Som 15-åring akkompagnerte han faren sin, en ingeniør, som jobbet i landet. Til dette tidspunktet var han autodidakt og laget mange blyanttegninger som denne her. Senere studerte han maleri og ble kjent for portretter og historiske scener.Av Ferdinand Keller/Bibliotheca Hertziana, Max-Planck-Institut für Kunstgeschichte.Lisens: CC BY NC 4.0
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.