Brasils litteratur

Nye litterære strømninger slo sent rot i Brasil. Selv om brasiliansk barokkdiktning kan sies å begynne i 1601 med det episke diktet Prosopopéia av Bento Teixeira (1561–1618), etter modell av Luís Vaz de Camões' Os Lusíadas, er de store navnene i første rekke Gregório de Matos Guerra, som etterlot seg et stort, upublisert lyrisk verk, og Manuel Botelho de Oliveira (1636–1711), som i 1705 utgav diktsamlingen Música do parnaso.

Begge er inspirert av iberisk, særlig spansk barokklyrikk. Gregórios satiriske produksjon har likevel så mange innslag av brasiliansk folklore at man kan karakterisere denne delen av hans forfatterskap som det første genuint brasilianske.

Barokken preges i sin siste fase, fra 1720-årene, av de såkalte akademiene, også disse etter europeisk mønster. De viktigste tekstene er Compêndio narrativo do peregrino da América (1728) av Nuno Marques Pereira (1652–1728), en beretning som bringer tanken hen på John Bunyans The Pilgrim's Progress, og Aventuras de Diófanes (1752) av Teresa Margarida da Silva e Orta (1711–1793). Dette er et verk som av noen regnes som den første brasilianske roman.

Den nyklassisistiske litteraturen, som i portugisisk tradisjon, og deretter i brasiliansk gjerne kalles «arkadismen», gikk i Brasil hånd i hånd med et samfunnspolitisk opprør mot kolonimakten. En gruppe unge menn i Minas Gerais startet i 1789 et uavhengighetsopprør, den såkalte Inconfidência Mineira, som imidlertid raskt ble slått tilbake. Blant disse var en rekke av de unge arkadistene, som Claudio Manuel da Costa (1729–1789), Tomás António Gonzaga (1744–1810), Domingos Caldas Barbosa og Manuel Inácio da Silva Alvarenga (1749–1814).

Det problematiske forholdet til urfolket ble fremstilt i to lange episke dikt: José Basílio da Gamas O Uraguai (1769) og José de Santa Rita Durãos Caramuru (1781).

I arkadismens pastorallyrikk kunne de nasjonale opprørerne gi en litterær idealisering av et land som alt lenge var betraktet som et mytisk Arkadia, et slags jordisk Eden.

Den brasilianske romantikken følger i kjølvannet av den politiske løsrivelsesprosessen og landets selvstendighet i 1822. Poeten Domingos José Gonçalves de Magalhães vendte i 1830 tilbake fra Paris med den europeiske romantikkens program og utarbeidet en brasiliansk versjon der «indianismen» kom til å stå sentralt.

De tidlige brasilianske romantikerne, som publiserte sine verker fra 1840-årene, valgte i sin jakt på kulturell egenart en urbefolkning som hadde vært kulturelt undertrykt som historisk basis for sitt nasjonale identitetsuttrykk. De indianistiske verkene fremstilte urfolks tradisjoner og verdier på en positiv måte, samtidig som disse, i en konfrontasjon med den kristne kulturen, måtte melde pass og innse dennes overlegenhet. Studiet av urfolks kultur ble en motesak, og en mengde ord fra urfolkenes språk fikk innpass også i det litterære språket.

Flere forsøk ble gjort på å skrive et indianistisk epos, men bare Domingos José Gonçalves de Magalhães brakte et slikt prosjekt i havn – A Confederação dos Tamoios (1857). Innen poesien er Antônio Gonçalves Dias det største navnet i denne generasjonen, men også så sent som i 1875 utgav for eksempel Joaquim Maria Machado de Assis en indianistisk diktsamling kalt Americanas.

Hos de såkalte «ultraromantikerne» er det den subjektive opplevelsen av mistilpasning og desillusjon og en sterk dødsfokusering som står sentralt. De viktigste ultraromantikerne er Manuel Antônio Álvares de Azevedo (1831–1852) - også kalt «den brasilianske Byron», Junqueira Freire (1832–1855) og Casimiro de Abreu (1839–1860), den såkalte «lengselens poet».

Den tredje og siste romantiske generasjonen vendte igjen blikket utover mot samfunnet og engasjerte seg i viktige politiske og sosiale spørsmål i samtiden, ikke minst i kampen for å avskaffe slaveriet. Tydeligst kom dette engasjementet til uttrykk hos poeten Antônio de Castro Alves.

José Martiniano de Alencar er den brasilianske romantikkens største navn innen prosaen, med de indianistiske romanene O Guaraní (1857), Iracema (1865) og Ubirajara (1874).

En romantisk samtidsroman av mer tradisjonelt urbant merke var A Moreninha (1844) av Joaquim Manuel de Macedo (1820–1882) og Memórias de um Sargento de Milícias (1853) av Manuel Antônio de Almeida. Alencar skrev selv også en rekke romaner i denne sjangeren, i tillegg til typisk historiske romaner, som for eksempel Guerra dos mascates (1873). Tradisjonelle romantiske romaner hører likeså til Machado de Assis' første periode. Innenfor en regionalistisk retning, «sertanismen», er foruten Alencar det sentrale navn Bernardo Joaquim da Guimarães. Det var også først med romantikken et egentlig brasiliansk teater oppstod.

Fra 1880-årene og frem til århundreskiftet var det den realistisk-naturalistiske retningen som dominerte. Joaquim Maria Machado de Assis er i særklasse. Han satte brasiliansk prosa på det litterære verdenskartet med hovedverkene Memórias póstumas de Brás Cubas (1881), som regnes for å være det første store realistiske verket i brasiliansk prosa, Quincas Borba (1892) og Dom Casmurro (1900) .

En annen viktig realist er Raul Pompeia (1863–1895). Den første naturalistiske romanen i Brasil, O Mulato (1881), er også den første av en rekke romaner av Aluísio Tancredo Gonçalves Azevedo.

Blant de naturalistiske forfattere som videreførte den regionalistiske romantradisjonen, finner vi Adolfo Caminha (1867–1897), Domingos Olímpio (1850–1906), Manuel de Oliveira Paiva (1861–1892) og Henrique Maximiliano Coelho Neto.

Ved begynnelsen av 1900-tallet ble denne tradisjonen ført videre av Lima Barreto (1881–1922), Monteiro Lobato (1882–1948), José Pereira da Graça Aranha og Euclides da Cunha.

De ledende lyrikerne i denne perioden, de franskinspirerte «parnassianerne», søkte tilbake til en poesi som klart distanserte seg fra den samfunns- og samtidsorienterte litteraturen.

De viktigste forfatterne fra denne perioden er Alberto de Oliveira (1857–1937), Raimundo Correia (1859–1911) og Olavo Bilac. Bilac er imidlertid på flere måter i en kategori for seg selv.

En parallell lyrisk gruppering frem mot århundreskiftet var symbolistene. De søkte den individuelle opplevelsen formidlet i et kunstnerisk språk, ubundet av prosaens rasjonalitet og logikk, men derimot gjennom flertydige symboler. De viktigste representantene var Alphonsus de Guimarães og João da Cruz e Sousa. Gruppen hadde stor innflytelse på pre-modernistene, blant dem Manuel Bandeira, og på den forfattergenerasjonen som etter første verdenskrig introduserte modernismen.

Den første modernismens «fornyelse til enhver pris» ble i 1930- og 1940-årene avløst av den andre modernismens større modenhet så vel formelt som tematisk. Kjente poeter som hører til denne fasen er Carlos Drummond de Andrade, Murilo Mendes (1901–1975), Jorge de Lima, Vinícius de Morais og Cecília Meireles (1901–1964).

Det skjedde en modernisering av teateret i 1940-årene, og flere av de nevnte poetene skrev også dramaer. Gjennom en regionalistisk prosa søkte man nå også å gi brasiliansk litteratur en egen identitet.

De forfatterne som har hatt sterkest gjennomslagskraft innen denne sjangeren – også i utlandet – er Graciliano Ramos, Jorge Amado, José Lins do Rego (1901–1957) og Érico Veríssimo.

Verkene som Gilberto de Mello Freyre og Rachel de Queiroz (1910–2003) publiserte i perioden fra 1920 til 1930 var også en viktig opptakt til dette.

Hos den såkalte «45-generasjonen», den tredje modernismens forfattere, står likeså den regionalistiske romanen sterkt med navn som João Guimarães Rosa, men i en ny variant, med sterk eksperimentering med språket, med inkorporering av regionale termer, nyskapning av ord og bruk av en uvanlig syntaks.

Den urbane prosaen finner nye veier med Clarice Lispector, og innen poesien dukket nå João Cabral de Melo Neto opp som det store navnet med blant annet det dramatiske diktet Morte e Vida Severina (1955), som er tonesatt av Chico de Holanda Buarque. Fra 1960-årene og i tiden fremover gjør flere retninger innen poesien seg gjeldende, med konkretismen, som setter det grafiske eller lydlige innholdet i sentrum, som en av de viktigste.

De viktigste navnene innenfor denne retningen er Décio Pignatari (1927–2012), brødrene Augusto de Campos (født 1931) og Haroldo de Campos (1929–2003) og Ferreira Gullar (1930–2016).

Andre retninger har derimot valgt en mer tradisjonell form og temaer relatert til en sosial virkelighet. En post-konkretistisk retning er tropikalismen, som har sin opprinnelse i den folkelige musikken, men som har influert kulturen i sin helhet. Til tross for sitt opprinnelige ikke-politiske engasjement kom tropikalismens poesi og teater til å symbolisere et forsvar for friheten i opposisjon til et autoritært regime, og flere av retningens fremste representanter som blant andre Gilberto Gil og Chico de Holanda Buarque ble tvunget i eksil.

Under diktaturet i perioden 1964–1985 eksisterte et samfunnskritisk teater med navn som Caetano Veloso (født 1942), Alfredo Dias Gomes (1922–1999) og Augusto Boal.

Poeter fra de følgende tiårene, som ikke tilhører noen spesiell skole, er Francisco Alvim (født 1938), Sebastião Uchoa Leite (1935–2003), Ana Cristina César (1952–1983) og Armando Freitas Filho (født 1940).

• Chamberlain (1989): Portuguese Language and Luso-Brazilian Literature : An Annotated Guide to Selected Reference Works (Internet Archive)
• Coutinho (1969): An Introduction to Literature in Brazil (Internet Archive)
• DiAntonio (1989): Brazilian Fiction : Aspects and Evolution of the Contemporary Narrative (Internet Archive)
• Foster (1990): Brazilian literature. A Research Bibliography (Internet Archive)
• Goldberg (1922): Brazilian Literature (Internete Archive)
• Hulet (redaktør, 1974): Brazilian Literature, Volume 1: 1500-1880 (Internet Archive)
• Hulet (redaktør, 1974): Brazilian Literature, Volume 3: 1920-1960 (Internete Archive)
• Quinlan (1991): The Female Voice in Contemporary Brazilian Narrative (Internet Archive)
• Rector & Clark (redaktører, 2005): Dictionary of Literary Biography. Volum 307. Brazilian Writers (Internet Archive)