Etter en 13 år lang kolonikrig, etterfulgt av 27 år med borgerkrig, «brøt freden ut» i Angola i 2002. Omtrent samtidig begynte økonomien å vokse som aldri før, drevet av en historisk kraftig oljeboom. Men det var også kontinuiteter: Det store flertallet av angolanere fikk fred, men fortsatte å leve i fattigdom. Styresettet var preget av at regjeringspartiet MPLA fortsatte ved makten, og fremfor alt den økende maktkonsentrasjonen rundt president José Eduardo dos Santos. Etter 38 år ved makten, gikk dos Santos av i september 2017, og João Lourenço ble President.

Borgerkrigen i Angola bunnet i både interne konflikter og internasjonal innblanding. Den første fasen i borgerkrigen mellom regjeringstroppene til MPLA og UNITA (1975-1991) var preget av internasjonal innblanding. Etter en mislykket fred- og forsoningsprosess brøt stridighetene ut igjen med fornyet styrke etter det uferdige valget i oktober 1992. Den andre fasen i krigen (1992-2002) var med mindre utenlandsk innblanding. Det spilte likevel en rolle at regjeringen og MPLA vant stadig større internasjonal diplomatisk støtte, samtidig som de nøt godt av inntektene fra økende oljeproduksjonen. UNITAs styrker hadde inntekter fra diamanter, men hadde vanskeligheter med å omsette diamantene i nok våpen og forsyninger.

Krigens andre fase kan deles inn i tre perioder: Fra slutten av 1992 til begynnelsen av 1994 var det intense kamper, særlig rundt byene i innlandet – som Huambo, Kuito og Malanje – og mange ble fullstendig ødelagt. Mellom 1994 og 1998 var det mindre kamphandlinger. I denne perioden tok noen av UNITAs politikere opp sine plasser i parlamentet, og i 1997 dannet President dos Santos en samlingsregjering som også inneholdt politikere fra UNITA og FNLA. Dette førte til splittelser i UNITA. UNITAs president og hærfører gjennom 38 år, Jonas Savimbi, forble i innlandet og UNITA fortsatte å okkupere store deler av landet. I 1998 satte regjeringsstyrkene inn en offensiv som varte helt til Savimbi ble drept 22. februar, 2002, i et øde område i den østlige Moxico-provinsen. Kampene ble innstilt rett etter.

MPLA-regimet tilpasset seg endringene som bredde seg internasjonalt på 1990-tallet. Ettpartistaten ble formelt oppløst, MPLA oppga marxismen-leninismen, partiet mistet sin formelle rolle i staten, og landet skulle gå over fra planøkonomi til markedsøkonomi. Samtidig ble det ytrings- og organisasjonsfrihet og åpent for en kritisk presse. Utover 1990-tallet vokste det fram en rekke partiuavhengige organisasjoner og medier, men i stor grad konsentrert i hovedstaden.

Den 4. april 2002 inngikk partene en fredsavtale i Luena, provinshovedstaden i Moxico, og avtalen har siden blitt referert til som Luena-avtalen. Denne gangen lyktes demobiliseringen av UNITAs over 100 000 soldater. UNITAs partiledelse reiste til Luanda og tok opp en rolle som et opposisjonsparti i parlamentet.

Det var implisitt i avtalen at det ikke skulle forekomme noe rettsoppgjør etter krigen. Ingen angolanere, fra noen av sidene, har derfor blitt straffeforfulgt for de mange krigsforbrytelsene som ble begått under krigen. Freden ble også karakterisert av president dos Santos’ politikk om å verne UNITAs ledere. De forble uten betydelig politisk makt, men de fleste ble utstyrt med boliger og gode økonomiske vilkår for seg selv og familiene deres.

I den nordlige Cabinda-provinsen fortsatte kamphandlingene mellom regjeringsstyrkene og separatistgeriljaen FLEC også etter 2002. Denne konflikten hadde andre årsaker enn krigen mellom UNITA og MPLA, og foregikk også i en mye mindre skala.

Det er vanskelig å overdrive betydningen av olje for utviklingen av det moderne Angola. På hele 2000-tallet sto olje for mer enn 90 prosent av landets eksport, og i 2016 utgjorde den 96 prosent. Særlig under oljeboomen i 2003-2014 utgjorde oljesektoren i lengre perioder mer enn halvparten av bruttonasjonalprodukt. Kontrollen over oljeindustrien og oljeinntektene har derfor vært avgjørende for landets politiske økonomi både før, men særlig etter fredsslutningen.

Fra oljeproduksjonen startet offshore i 1968 til 1982 lå oljeproduksjonen relativt stabilt på under 200 000 fat per dag, det meste på grunt vann utenfor kysten av Cabinda. I 1976, rett etter uavhengigheten, ble det koloniale selskapet for oljeproduksjon i Angola, ANGOL, nasjonalisert. Selskapet som ble dannet, med staten som eneeier, fikk navnet Sonangol, og overtok flere av de utenlandske selskapenes infrastrukturer og ansatte. Sonangol har fortsatt en avgjørende rolle i landets oljebransje, både som kommersielt selskap, operatør og bransjeregulator.

Fra 1982 økte produksjonen raskt, og kom opp i rundt 800 000 fat per dag i år 2000. Men allerede i 1996 ble det klart at Angola sto foran en ny oljealder da det franske selskapet Elf fant olje på dypt vann 140 km utenfor kysten. I de påfølgende årene var mange internasjonale oljeselskaper involvert i leting og stadig nye funn. Fra 2004 økte oljeproduksjonen drastisk, og fra 2012 nådde den et historisk høydepunkt på nesten 1,9 millioner fat olje om dagen, slik at Angola konkurrerte med Nigeria om å være Afrikas største oljeprodusent. Effekten på Angolas statsfinanser av den økte produksjonen ble kraftig forsterket av at oljeprisen i samme periode gjennomgikk en historisk økning; I 2002 kostet et fat olje rundt US$20, mens den mellom 2008 og 2010 i snitt lå på rundt US$100 fatet.

Fra 1990-tallet begynte norske Saga Petroleum, Norsk Hydro og senere Statoil å investere massivt i Angolas oljesektor. I 2007 ble Angola medlem i oljekartellet OPEC, Organisasjonen av petroleumseksporterende land.

Oljeboomen kombinert med fredsslutningen førte til at Angolas økonomi var blant de raskest voksende i verden. Fra 2002 til 2008 vokste BNP i gjennomsnittlig med over ti prosent i året.

I likhet med mange andre oljestater, ble Angolas økonomi konsentrert rundt det statlige forbruket. Særlig ble det satset på oppbygging av infrastruktur, som veier, flyplasser, havner, og ulike offentlige og private prestisjebygg. Blant annet ble den 1300 km lange Benguela-jernbanen rehabilitert av kinesiske lån og selskaper.

Fred og stor økonomisk vekst førte til at svært mange angolanere fikk bedre levekår etter århundreskiftet, men for det store flertallet var levekårsforbedringene relativt små og skjøre. Derimot vokste det frem en elite av svært rike angolanere nær presidenten, partiledelsen og militæret.

Det store forbruket av oljepenger ble i hovedsak kanalisert gjennom statlige institusjoner og Sonangol. Av dette fulgte det at statsmakt, altså politisk makt, også ble avgjørende for å få tilgang til økonomiske muligheter som subsidier, tilskudd, stipend og arbeidsplasser. I praksis betydde det to veier til økonomiske fremgang: lojalitet til regjeringspartiet MPLA (for de fleste), og gode kontakter i presidentens sirkler.

Selv om ettpartiperioden ble formelt avsluttet i 1991, beholdt regjeringspartiet MPLA makten og sin dominerende posisjon i statsapparatet også etter fredsslutningen i 2002. Landet forble et av de mest sentraliserte i Afrika. Det meste av statsbudsjettet ble brukt i hovedstaden Luanda, og hele det lokaladministrative apparatet er direkte utpekt av sentralmakten; Det holdes ikke lokalvalg. I perioden 1997 til 2008 var det formelt en koalisjonsregjering (GURN) bestående av flere partier, men i praksis hadde presidenten og MPLA full kontroll på alle regjeringsposter av betydning. Medlemskap i MPLA fortsatte å være avgjørende for tilgang til offentlige ressurser og stillinger, for eksempel en vanlig lærerstilling.

Det første valget i fredstid var parlamentsvalget i 2008, der MPLA vant 82 prosent av stemmene slik at de kunne kontrollere nasjonalforsamlingen uten å ta særlig hensyn til opposisjonen. Det var ventet at et presidentvalg, og/eller lokalvalg, skulle avholdes året etter, men ingen av delene ble gjennomført.

I stedet vedtok MPLA-flertallet i 2010 en ny grunnlov som avskaffet presidentvalg. Den nye grunnloven slo fast en uvanlig valgordning: Listetoppen på partiet som får flest stemmer blir republikkens president. Under denne ordningen ble det avholdt valg i 2012, der José Eduardo dos Santos stilte som listetopp for MPLA. Partiet vant 72 prosent av stemmene, og dos Santos fikk fem nye år som president. Opposisjonen protesterte mot gjennomføringen av valgene og resultatene, men internasjonale observatører godkjente dem. En splittelse i opposisjon førte til dannelsen av koalisjonen CASA-CE, som ble en reell valgkonkurrent til UNITA i 2012-valget. UNITA og CASA-CE fikk henholdsvis 19 og seks prosent av stemmene.

Et annet utviklingstrekk fra 1990-tallet var José Eduardo dos Santos’ økende personlige makt, også over partiet. Da dos Santos overtok som president for både partiet og republikken i 1979 hadde partiet flere mektige personer og fløyer. Dos Santos var kun 37 år og uten en egen maktbase. Men han var diplomatisk og fremsto som en kompromisskandidat. Mot slutten av 1990-tallet var han den ubestridte leder. Statlig kringkasting og aviser brukte de fleste anledninger til å ytre dos Santos navn, og ministre passet alltid på å nevne presidenten i sine taler, så mye at det i perioder tok form som en personkultus.

Fra å være et lutfattig land i krig, med en sentralisert maktstruktur, ble Angola i 2002 et land i fred som sto foran tidenes lengste oljeboom – men fortsatt med en sentralisert maktstruktur. Som en pragmatisk og lite ideologisk, men maktbevisst leder, mestret dos Santos de store endringene 1990-tallet brakte. Ved krigens slutt var han i stand til å få, og godkjenne, kallenavnet «fredsarkitekten». Det som mer enn noe annet forsterket makten hans ble den økende oljeproduksjonen, og forholdet til de store internasjonale oljeselskapene. Den personlige kontrollen over Sonangol-systemet var avgjørende.

Med freden og nyliberalismens tidsalder fulgte en bølge av privatisering og opprettelsen av private selskaper. Også disse var i stor grad politisk styrt av presidenten. Dos Santos sørget for at familiemedlemmer og nære medarbeidere fikk interesser i store deler av landets finans- og næringsliv. Han sørget også for å ha personlig og direkte kontroll over landets etterretning og sikkerhetsstyrker, og holdt seg med en presidentgarde på mange tusen soldater. På 2000-tallet overgikk presidentstaben ministrene og ministeriene i betydning. Et uttrykk for dette var at i årene 2012-2014 avsatte statsbudsjettet nesten dobbelt så mye til presidentens stab og hans sikkerhetstjenester som til helse- og utdanningsministeriene. Angola-kjennere refererte til maktkonsentrasjonen som presidentens «parallellstat».

Fra 2004 ble det et viktig trekk at nye kapitalsterke land som Kina og Brasil tilbød store gunstige låneavtaler. Sentrale folk i «parallellstaten», som general Kopelipa (sikkerhetssjef) og Manuel Vicente (Sonangol-sjef og senere visepresident), fikk store fullmakter i å forhandle fram forretnings- og låneavtaler med disse. Store investeringsbeslutninger kunne dermed fullstendig omgå statsbudsjettet og parlamentets innsyn.

Angolas nye grunnlov fra 2010 ga Presidenten ytterligere fullmakter som både statsoverhode, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Han/hun utnevner personlig en stor mengde mennesker til den sivile forvaltningen og rettsapparatet. Parlamentet har relativt liten innflytelse, og i 2013 slo et dekret fra Forfatningsretten fast at parlamentet ikke kan holde regjeringsmedlemmer ansvarlig.

Fra 2010 begynte dos Santos’ barn og få større roller, først og fremst hans eldste datter, Isabel dos Santos – kjent som Afrikas rikeste kvinne. I 2012 utnevnte han sin sønn, José Filomeno, til leder for landets «oljefond» (Fundo Soberano de Angola), med en startkapital på fem milliarder amerikanske dollar. I 2016 utnevnte han Isabel til leder for statsoljeselskapet Sonangol, Angolas fremste inntektsinnbringer. Hans datter Tchizé dos Santos fikk plass i nasjonalforsamlingen og i MPLAs sentralkomite. Også dos Santos’ søster og en lang rekke andre familiemedlemmer hadde strategiske eierinteresser i viktige selskap.

Oljeprisens fall i 2014 fikk dramatisk påvirkning på Angolas økonomi og samfunn. Det førte til en halvering av statens inntekter på ett år. I tillegg avslørte prisfallet at Angolas økonomi ikke hadde maktet å stimulere næringsvirksomhet i andre sektorer. I stedet var landet fullstendig avhengig av å importere de fleste konsumvarer. Statsgjelden økte dramatisk, og i 2017 ble hele 1/3 av statsbudsjettet satt av til gjeldsbetaling. I 2016 var inflasjonen i Angola blant de høyeste i verden da den økte til 40 prosent, mens valutaens verdi ble halvert. Sparetiltakene førte til valutamangel, lønnsinnskrenkninger og stopp i overføringer til provinser og distrikter, og importbegrensningene førte til varemangel.

Den økonomiske krisen viste også hvor sårbar befolkningen er. I 2016 akselererte flere farlige epidemier som gulfeber og tuberkulose. I 2017 inntok Angola verdenstoppen for spedbarnsdødelighet, ifølge FN.

Fram til 7. mars 2011 hadde det aldri vært opposisjonelle gatedemonstrasjoner i Angola. Da demonstrerte en liten gruppe ungdommer basert i Luandas rap-miljø som «Den revolusjonære bevegelsen». I de neste årene gjorde de mange forsøk på å demonstrere mot myndighetenes politikk og dos Santos langvarige makt, men politiet slo hardt ned på dem hver gang. Dette foregikk rett i etterkant av Den arabiske våren, og myndighetene fryktet åpenbart massemobilisering mot regimet. Likevel fikk bevegelsen gjennomslagskraft i sosiale medier og fremsto som en ny type opposisjon – utenfor UNITA og de andre etablerte opposisjonspartiene. I 2015 ble 17 av lederne for Den revolusjonære bevegelsen stilt for retten. Etter først å ha blitt anklaget for konspirasjon mot presidenten, ble de dømt til lange fengselsstraffer for oppvigleri. Få måneder etter ble alle benådet av dos Santos.

Selv om Angola i 2017 fortsatt var dominert av «den gamle garde» av MPLA-politikere som deltok i frigjøringskrigen, sto landet foran den viktigste forandringen siden fredsslutningen i 2002: dos Santos’ avgang som president.

Fra 2015 var det klart at 73-årige dos Santos’ helse var betydelig svekket. Likevel ble han på MPLAs 7. kongress i august 2016 gjenvalgt som partipresident, i en atmosfære der kongressen fremsto som en lang og ukritisk hyllest til dos Santos. Samtidig ble den langvarige partitoppen og forsvarsminister João Lourenço valgt som partiets visepresident. I februar 2017 ble det klart at dos Santos ikke ville stille til gjenvalg, og João Lourenço ble valgt som partiets listetopp og dermed presidentkandidat.

23. august 2017 ble det tredje valget i fredstid gjennomført. Etter store kontroverser rundt gjennomføringen og opptellingen, ble det annonsert at MPLA fikk 61 prosent av stemmene. UNITA fikk 27 prosent, CASA-CE fikk 9 prosent, mens FNLA var nede i 1 prosent. Opposisjonen hadde dermed styrket oppslutningen, men grunnet valgordningen fikk MPLA allikevel 2/3 flertall i parlamentet. João Lourenço ble tatt i ed som president den 26. september. Dermed hadde Angola fått det første maktskiftet mellom to levende presidenter.

Mange uttrykte forbløffelse over at dos Santos i det hele tatt gikk av, noe som har vist seg å sitte langt inne for lengesittende afrikanske statsledere. Som Luaty Beirão, en av frontfigurene for Den revolusjonære bevegelsen, uttrykte det: Han gikk kanskje ikke frivillig, men han gikk på sine egne ben.

Allerede i november 2017 var det klart at maktskiftet ikke ville bli konfliktfritt, og at en voldsom maktkamp foregikk i kulissene. President João Lourenço satte straks i gang en rekke tiltak og utnevnelser som utfordret makten til sin forgjenger, men fortsatt hans partipresident, José Eduardo dos Santos. Motsetningene ble åpenlyse da Lourenço i november 2017 avsatte Isabel dos Santos som sjef for Sonangol. Angola sto dermed overfor den vanskeligste økonomiske og sosiale situasjonen siden krigen, på samme tid som det politiske maktskiftet skulle finne sted og varslet om politisk uro.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.