Bianca Monteiro fra Portela Samba School under karnevalet i Rio de Janeiro i 2019.
Av /Reuters/NTB.

Samba er en brasiliansk dans og musikkform som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet. Bakgrunnen var ulike musikktradisjoner i den afrikansk-amerikanske befolkningen og innflytelse fra europeisk dansemusikk. Ulike former for samba finnes over store deler av Brasil, men den er spesielt knyttet til Rio de Janeiro, der den er en sentral del av de årlige karnevalsopptogene. Samba har hatt stor betydning for utviklingen av brasiliansk populærmusikk og jazz, og blir også danset og spilt i store deler av verden. I sportsdans er samba en pardans i grenen latinamerikanske danser.

Faktaboks

uttale:
sˈamba

Bakgrunn

Sambamusikere på banen til Corcovado. Rio de Janeiro 2007.
Samba de roda er oppført på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv. Salvador, 2010.

I Brasil er samba anerkjent som et betydningsfullt kulturuttrykk og nasjonalsymbol, gjerne framstilt som en forenende kulturell kraft i et land med store sosiale og politiske spenninger. Samba har ofte blitt løftet fram som en særegen brasiliansk sjanger som trues av internasjonal populærmusikk, men samtidig har den gjennom hele sin historie vært en levende tradisjon, og kontinuerlig tatt opp i seg elementer fra internasjonale musikksjangere.

Det finnes mange varianter av samba, med ulike historier og kjennetegn både i dansen og musikken: samba-canção, partido alto, samba-enredo, samba de gafieira, samba de breque og pagode. På karnevalet danses samba av store grupper knyttet til sambaskolene, men noen former danses også som pardans. En av de mest tradisjonelle variantene, samba de roda fra regionen Bahia, ble i 2008 oppført på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.

Begrepet samba, som mest sannsynlig stammer fra bantuspråk, var på 1800-tallet fellesbetegnelse for en rekke forskjellige musikktradisjoner blant den svarte befolkningen. Omkring 1910 ble begrepet knyttet mer entydig til sjangeren vi i dag kjenner som samba.

Historie

Tidlig utvikling

Noel Rosa var en av pionerene innen samba.
Samlealbum (1970)
Av /Museu Da Imagem E Do Som.

Den tidlige utviklingen av samba kan knyttes til den urbane befolkningen med afrikanske røtter i Bahia-området og i Rio de Janeiro. Etter opphevelsen av slaveriet i Brasil i 1888 flyttet mange av de tidligere slavene fra jordbruksområdene inn til storbyene for å søke bedre livsvilkår. Der møtte den opprinnelig afrikanske kulturen populære europeiske danser som polka, vals, masurka og menuett. Dette la grunnlag for nye hybride musikkformer, som etter hvert ble til samba og choro. Mens choro utviklet seg til en hovedsakelig instrumental sjanger var samba fra starten en kulturform som også omfattet sang og dans.

Sambaens tidlige historie sammenfaller med utviklingen av radio og grammofoninsdustrien. Dette bidro sterkt til popularisering og spredning over hele landet. Pelo Telefone, innspilt av Donga (Ernesto Joaquim Maria dos Santos) i 1917, regnes som den første sambainnspillingen. Den gjorde stor suksess, og bidro til at musikkstilen ble kjent også utenfor Rio-området. Donga, og andre tidlige sambamusikere som Sinhô, Pixinguinha, og João da Baiana kan knyttes til «Tia Ciatas hus», et kulturelt møtested og religiøst senter (terreiro) i Rio de Janeiro der man danset, spilte musikk og praktiserte candomblé, en synkretisk tradisjon med sterke afrikanske røtter.

Samba var fra opprinnelsen en musikkform knyttet til den svarte befolkningen, som etter opphevelsen av slaveriet fortsatt ble utsatt for diskriminering og undertrykkelse. På 1920-tallet ble svarte sambamusikere i flere av Rios bydeler utsatt for forfølgelse av politiet. Samba var et uttrykk for fest og glede, men også et redskap for samfunnskritikk, noe som på 1920- og 1930-tallet kom til uttrykk i de ironiske og satiriske sangene til Sinhô og Noel Rosa.

Økende popularitet gjorde at samba også spredte seg til den hvite brasilianske middelklassen og utenfor landets grenser. Fra 1930-tallet ble samba tatt i bruk i opptoget på de årlige karnevalene. I Rio de Janeiro og andre byer ble det opprettet sambaskoler med stadig større orkestre og dansegrupper som store deler av året forberedte seg på å delta i karnevalet. Samba fikk anerkjennelse som et kulturuttrykk som kunne styrke nasjonalfølelsen, skape samhold og motvirke spenninger mellom folkegrupper. Under det diktatoriske presidentstyret til Getúlio Vargas (1930-1945) ble sambaskoler over hele landet tildelt statsstøtte.

Internasjonal sambabølge

Carmen Miranda bidro sterkt til sambabølgen i USA på 1940-tallet.
Av .

I 1938 ble samba lansert som motedans i USA, og snart ble den spilt og danset over store deler av verden. En sentral figur i den internasjonale formidlingen av samba var sangeren og skuespilleren Carmen Miranda, som hadde filmroller i både Brasil og Hollywood. Sambaen Aquarela do Brazil av Ary Barroso ble en stor hit i USA, spesielt etter at den ble fantasifullt animert i Walt Disneys tegnefilm Saludos Amigos (1942).

På slutten av 1950-tallet oppsto sjangeren bossa nova, som tar i bruk noe av sambaens rytmiske grunnlag sammen med akkordprogresjoner brukt i jazz. Musikken til blant andre Antonio Carlos Jobim og João Gilberto ble svært populær i USA gjennom innspillinger med amerikanske jazzmusikere som Stan Getz, Charlie Byrd, Miles Davis og Cannonball Adderley. Dette bidro sterkt til å spre interessen for brasiliansk musikk internasjonalt.

Revitalisering og mangfold

Zeca Pagodinho er en av de store sambasangerne. 2014.
Gruppen Saída do Olodum spiller samba-reggea med høyt hevede surdotrommer. Karnevalet i Salvador, Brasil. 2010.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Mens bossa nova fikk internasjonal suksess, ble også samba i Brasil påvirket av jazz, og etter hvert funk og annen internasjonal populærmusikk. En reaksjon mot denne utviklingen kom tidlig på 1960-tallet gjennom «Bevegelsen for revitalisering av tradisjonell samba» der framstående musikere som Chico Buarque og Martinho da Vila deltok. De skrev ny musikk som var mer i tråd med sjangerens folkelige røtter, og arbeidet også for å løfte fram noen av veteranene fra sambaens barndom. På 1970-tallet var Martinho da Vila en sentral figur i revitaliseringen av sambastilen partido alto, basert på det tradisjonelle strengeinstrumentet cavaquinho, sammen med perkusjonsinstrumentene surdo og pandeiro (tamburin) og ofte gitar. Under militærdiktaturet 1964-1985 ble samba et symbol på politisk motstand. Chico Buarque og Gilberto Gil ble verdenskjent for sine sambaer med poetiske, samfunnskritiske tekster rettet mot brudd på menneskerettighetene i Brasil.

På 1980-tallet oppsto også en ny sambavariant i Rio de Janeiro som fortsatt preger musikken som kan høres i brasilianske medier. Pagode tok i bruk et mer folkelig språk og de tradisjonelle instrumentene cavaquinho og pandeiro, men også en mindre basstromme tantan og ofte banjo. Pagode er den sambaen som gjerne kan sees på sceneshow med dansere på brasiliansk TV. Den største stjernen i denne sambastilen har siden 1980-tallet vært Zeca Pagodinho.

Gjennom de siste tiårene har samba i Brasil stadig vært påvirket av store internasjonale musikksjangere som rock, funk, disco, reggae, og rap. Internasjonale tendenser er blitt assimilert og forankret i lokale brasilianske sambastiler, samtidig som de mer tradisjonelle formene gjennomgående har beholdt sin sterke posisjon, ikke minst i forbindelse med karnevalene.

Samba har hatt en sterk påvirkning på utallige brasilianske artister i alle andre sjangere: komponisten Heitor Villa-Lobos, jazzmusikere som Hermeto Pascoal, Egberto Gismonti og Zimbo Trio, og de allsidige gitaristene Baden Powell og Yamandu Costa.

Musikken

Karnevalparaden i Rio de Janeiro i 2013 i Sambodromo.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Et kjennetegn ved samba er en sammensatt komplementær rytme. Samba går i 2/4 takt, med et lett første slag og tyngde på det andre slaget i takten, men oppå dette har ulike instrumenter egne rytmefigurer som utfyller hverandre for å danne den komplette rytmen.

Når rytmegruppen, bateria, i et karnevalsopptog spiller den tradisjonelle samba batucada, ivaretas den grunnleggende rytmiske pulsen av den store surdotrommen. Over dette grunnlaget spiller andre trommer (skarptromme, repenique, pandeiro) og de mindre perkusjonsinstrumentene (agogo, tamborim) hver sin rytmefigur (ostinat), flere av dem med vekt på offbeat-slag og synkoper. På toppen av det hele spiller rasle- og skrapeinstrumenter (ganza/chocalho, reco-reco) en jevnere, kontinuerlig rytme. Det er surdospilleren som styrer det musikalske forløpet, og gir signaler til breaks der grupper av rytmeinstrumenter spiller en felles figur over flere takter, før de alle går tilbake til sitt eget rytmiske ostinat. Den massive lyden av rytmegruppene er svært dominerende i denne formen for samba, samtidig som rytmene gir grunnlaget for sangen.

I karnevalsokestrenes bateria, brukes flere instrumenter som kan spores tilbake til europeisk musikk, men i varianter som er mer eller mindre tilpasset spillestilen og muligheten til å danse og bevege seg i opptoget: surdo (tilsvarende stortromme), pandeiro (tamburin), caixa (skarptromme), den mellomstore trommen repenique og den bittelille tamborim. Andre, håndholdte perkusjonsinstrumenter har afrikansk opphav: agogo, reco-reco, chocalho/ganza, caxixi og friksjonstrommen cuica. Harmoniene ivaretas ofte av en cavaquinho, også sammen med gitar.

I Norge og Norden

Den internasjonale interessen for samba nådde også Norden på slutten av 1930-tallet og samba ble innlemmet i repertoaret til danseorkestrene. I en pardansversjon tilpasset selskapsdans ble samba et fast innslag på danseskolene sammen med andre latinamerikanske danser som rumba og cha-cha-cha. Norske sportsdansere har vært blant verdens fremste utøvere av samba internasjonalt, med flere seire i latinamerikanske danser i EM og VM.

Flere nordiske artister har hatt samba på repertoaret, spesielt på 1960- og 1970-tallet. En av Cornelis Vreeswijks mest kjente sanger, Deirdres samba, er en svensk versjon av Quem te viu, quem te vê av Chico Buarque. Monica Zetterlund framførte samba med Bill Evans trio og Lill Lindfors gjorde stor suksess med Musik skall byggas utav glädje og Hör min samba, en svensk tolkning av Jorge Bens Mas que nada. Ole PausInger Lise danser samba var en populær låt fra platedebuten hans i 1970.

I Norge fikk interessen for samba et kraftig oppsving i forbindelse med de store Oslo-karnevalene i 1983–1986 som var inspirert av lignende karneval i København og andre europeiske byer. Til Oslo-karnevalet i 1983 skrev Claudio Latini den populære Samba’n er løs som fortsatt synges på karnevalsfeiringer i skoler og barnehager. Trio de Janeiro ga ut tolkninger av kjente sambaer og bossa novaer på albumene Brazilikum (1993) og Amoregano (1995).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg