MPLA

Agostinho Neto ledet bevegelsen for Angolas frigjøring (MPLA) fra 1962 til 1975, lenge fra eksil i Folkerepublikken Kongo. Han var president i Folkerepublikken Angola fra landet ble uavhengig i 1975 til sin død i 1979. Foto fra 1976.

Av /NTB Scanpix ※.
Ved Angolas uavhengighet i 1975 ble MPLA regjeringsparti etter å ha nedkjempet de andre frigjøringsbevegelsene, FNLA og UNITA. Foto fra MPLAs feiring av uavhengigheten, 11. november 1975.
Av /NTB Scanpix.

Artikkelstart

MPLA er et angolansk politisk parti, tidligere frigjøringsbevegelse, grunnlagt for å kjempe mot Portugals kolonistyre i Angola. Siden selvstendigheten i 1975 har MPLA vært Angolas regjerings- og statsbærende parti.

Faktaboks

Også kjent som
forkortelse for portugisisk Movimento Popular de Libertação de Angola, «folkebevegelsen for Angolas frigjøring»

MPLA som frigjøringsbevegelse

MPLA vokste ut av den nasjonalistiske bevegelsen i Angola i perioden 1956-1960, og var en av tre bevegelser i landet som hver for seg utviklet militære styrker for å kjempe for landets uavhengighet utover 1960-tallet. Den første var forløperen til partiet FNLA, som hadde sin styrke i befolkningen i nord-Angola. Den tredje bevegelsen, UNITA, kom til i 1966, med sin styrke i de sørlige høylandene.

MPLA hentet folkelig støtte i lokalbefolkningen i hovedstaden Luanda, og ledelsen vokste fram særlig blant unge med utdannelse og personlige tilknytninger til Europa og ideologiske retninger der, og tiltrakk seg også personer fra andre deler av det portugisiske imperiet. MPLA oppgir selv sin stiftelsesdato til 1956, men dette er en kontroversiell tilbakedatering i en kamp med FNLA om legitimitet som den opprinnelige eller første frigjøringsbevegelsen. I realiteten vokste MPLA fram i en gradvis prosess fram mot begynnelsen av 1960-tallet som et resultat av sammenslåing av ulike grupper og bevegelser i Luanda.

MPLA og de andre uavhengighetsbevegelsene i Angola, Mosambik og Guinea-Bissau hadde gitt Portugal en kostbar krig og destabilisert diktaturet i Lisboa. Krigen var den utløsende årsaken til kuppet som styrtet diktaturet den 25. april 1974, og lederne av Nellikrevolusjonen som fulgte gjennomførte en hastig avkolonialisering året etter. På tross av denne suksessen, internt i Angola sto MPLA svakt da kolonikrigen opphørte i 1974 – uten militær kontroll i noen del av landet, og preget av store interne splittelser og rivaliseringen med de to andre uavhengighetsbevegelsene.

Ideologi og ledelse

MPLA var fra tidlig 1960-tallet ledet av Agostinho Neto, som også proklamerte uavhengighet og ble Angolas første president fra den 11. november 1975. Han og de fleste lederne av MPLA var ideologisk orientert mot cubansk og sovjetisk kommunisme, og fikk betydelig militær og økonomisk støtte av disse landene, særlig etter uavhengigheten, da i krig med FNLA, UNITA og sør-afrikanske tropper. Netos politikk var også styrt av en sterk og pragmatisk vilje til makt – han gjorde for eksempel avtaler med amerikanske oljeselskaper for å finansiere staten.

Samtidig hadde han en autoritær holdning til politisk dissidens internt i bevegelsen, noe som skulle få dramatiske følger etter uavhengigheten. I mai 1977 forsøkte en gruppe av Netos motstandere i MPLA å ta makten gjennom en oppstand i Luanda. De påfølgende utrenskningene i partiet kostet titusener av menneskeliv. Grunnet sin intense diplomatiske og propagandistiske profil som en venstreorientert frigjøringsbevegelse, vant MPLA mange ideologiske sympatisører på venstresiden i Europa på 1970-tallet. Men i stormaktspolitikken var geostrategiske hensyn viktigere enn ideologi, og i Angola var lojalitet eller motstand mot Netos ledelse, samt etnisk profil, langt mer avgjørende enn ideologi.

MPLA som statsbærende parti

José Eduardo dos Santos var Angolas president fra 1979 til 2017, og MPLAs president til 2018.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
João Lourenço
/US Department of Defense.
Lisens: CC BY 2.0

Da MPLA tok makten i Luanda ved uavhengigheten den 11. november 1975, var dette mot intens militær motstand fra både FNLA i nord og UNITA i sør (borgerkrigen som fulgte varte nesten uavbrutt fram til 2002). Men MPLA kontrollerte hovedstaden Luanda, og fikk tilstrekkelig diplomatisk støtte internasjonalt til å bli anerkjent som landets legitime regjering.

Med økonomisk styrke fra den voksende oljeindustrien og militær støtte fra Sovjetunionen og titusener av cubanske soldater, beholdt MPLA makten. I 1977 omgjorde MPLA-lederne bevegelsen til et marxistisk-leninistisk parti, og hevdet enerett på politisk makt, mens økonomien i hovedsak skulle være statsdirigert. Etter sovjetisk modell ble partiet styrt av en partipresident som samtidig var landets president, understøttet av en stor sentralkomite og et mindre politbyrå. Landets regjering og ministre svarte til disse. Med intern opposisjon knust etter utrenskningene i 1977 bygde Agostinho Neto et statsapparat som helt fram til 1990 hvilte på disse fundamentene. Ingen frie valg ble gjennomført.

Da president Agostinho Neto døde i 1979 overtok José Eduardo dos Santos presidentmakta, som han beholdt helt fram til 2017.

I 1991 laget MPLA en ny grunnlov som tillot andre partier og frie valg på president og nasjonalforsamling. Flerpartivalg ble holdt i 1991, 2008, 2012 og 2017, og MPLA vant stor dominans i nasjonalforsamlingen i alle. I løpet av den perioden ble stadig mer makt flyttet fra partiets organer til president dos Santos og hans familie.

I 2017 hadde den aldrende presidenten dos Santos mistet grepet om partiet han hadde hatt kontroll over i 38 år. Partiet nominerte derfor daværende forsvarsminister João Lourenço til sin presidentkandidat. MPLA vant valget i 2017, og Lourenço overtok makten i september samme år. I 2018 overtok han også rollen som partipresident fra dos Santos, og med det var både stat- og partimakt på nytt samlet i én manns hender, den tredje siden uavhengigheten.

Politiske utrenskninger, aldring og president Lourenços kampanje for å sikre seg andre støttespillere enn dos Santos hadde gjort at i 2020 hadde de fleste av uavhengighetskjemperne forsvunnet fra maktapparatet.

MPLAs partielite danner også kjernen i det som etter hvert har blitt kjent som Angolas styrtrike økonomiske elite.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Birmingham, David (2015). A short history of modern Angola. Hurst.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg