Capoeira er en kampsport fra Brasil, som kjennetegnes av dans, musikk, akrobatikk og selvforsvarsteknikker. Bevegelsene er myke og store, og utøverne kan både stå på beina, hodet, hendene og albuene.
Faktaboks
- Uttale
- capoˈeira
Den vanligste angrepsteknikken i capoeira er å nikke med hodet, samt å sparke med bein og knær. I tillegg er det lov å feie bort motstanderens bein. Man kan også nedlegge ham med en felling. Det innebærer at man hopper opp og slenger beina rundt motstanderens liv, slik at han faller. Det er viktig å holde seg selv på beina. Knær, rygg, rumpe eller albuer skal helst ikke komme nær bakken. Det er ikke vanlig å slå med nevene, men albuene kan brukes.
I capoeira prøver man ikke å stoppe angrep med harde blokkeringer, men streber etter å unnvike dem. For å klare dette, benyttes blant annet akrobatiske teknikker. En capoeira-utøver kan ta saltoer, slå hjul, og spinne på hendene eller hodet.
Mens mange kampsporter har streng disiplin og faste rutiner, er stemningen gjerne avslappet og uhøytidlig under capoeira-treninger. Først viser instruktøren enkle spark og unnvikelser. Så forsøker elevene seg på det samme mens instruktøren går rundt og retter. I bakgrunnen spilles ofte capoeira-musikk som er gamle slavesanger med portugisiske tekster. I begynnelsen trener man alene. Senere går man sammen en partner og øver på å bruke bevegelsene mot hverandre.
En viktig del av treningen kalles å spille capoeira. Elevene stiller opp i en sirkel, som heter roda på portugisisk. To og to går inn i midten og utfører capoeira-teknikker mot hverandre. Resten synger, klapper eller spiller instrumenter. De to elevene som begynner, går inn i sirkelen, kneler foran hovedinstrumentet, berimbauen, og venter på tillatelse fra mesteren til å begynne. Så hilser de kort med håndflatene. De tar hverandre ikke i hendene, for da kan motstanderen gripe tak og dra den andre over ende. Spillet begynner etter at de to elevene har slått hjul eller salto inn til midten av rodaen. Deretter går de et par ganger frem og tilbake i takt med musikken. Skrittene er lange, og armene svinger fra side til side. Denne grunnbevegelsen heter ginga, og brukes når man venter på å angripe eller forsvare seg. Deretter kan elevene bruke alle bevegelsene de har lært.
Å lure motstanderen er en viktig del av capoeiraspillet. Akrobatiske bevegelser brukes for å villede hverandre. Spillet varer i alt fra ti sekunder til flere minutter. Vil man avslutte, strekker man ut hånden og takker motstanderen for kampen, eller gir vedkommende en klem. Det er også mulig å bli kjøpt ut. Da kommer en ny elev inn i ringen, og begynner å spille mot en av dem som allerede er inne. Samtidig går den andre ut. Slik stopper spillet aldri helt opp. Målet er ikke å overvinne eller skade motstanderen, men å vise hva man kan. Derfor later man gjerne som om man treffer hverandre, fremfor å angripe med full styrke. Det er likevel ikke forbudt å treffe.
Det finnes to hovedstiler innen capoeira. Noen grupper spesialiserer seg på én, mens andre trener begge. Capoeira angola er den eldste capoeira-stilen, og inkluderer gamle, afrikanske tradisjoner. Musikken og bevegelsene er rolige. Man jobber nede på bakken, og treffer motstanderen minst mulig. I angola benyttes ikke belter. Capoeira regional oppsto på 1930-tallet og er inspirert av østlige kampsporter. I dag er dette den vanligste stilarten. Regional har mer fokus på kamp. Man står mye oppreist og benytter gjerne hopp. Musikken og bevegelsene er raskere. Utøvere som trener regional bærer et belte for å vise hvilket nivå de er på.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.