På slutten av 1800-tallet vokste det frem en slags tidlig-nasjonalistisk bevegelse blant den lille, forholdsvis velutdannede afrikanske eliten i Luanda, som grunnla noen aviser og tidsskrifter. Imidlertid er det først i mellomkrigstiden vi ser de første bidragene til noen egentlig litteratur; nevnes kan H. Raposo, som i 1927 fikk utgitt romanen Ana e Kalunga, os filhos do mar (Ana og Kalunga, havets sønner) i Portugal.

Det var først i 1950-årene at det oppstod en litterær kultur, blant noen unge intellektuelle som kalte seg «Angolas innfødte sønner». De startet flere tidsskrifter som fikk temmelig kort levetid, f.eks. Cultura (1957–61). Blant de mest kjente av disse forfatterne var Agostinho Neto (1922–79), som ble Angolas første president, Viriato da Cruz (1928–73) og António Jacinto (f. 1924). Den litterære virksomheten deres var nært knyttet til den politiske, som hadde sitt tyngdepunkt i frigjøringsbevegelsen MPLA, og de arbeidet under vanskelige forhold med undertrykkelse og sensur, særlig etter at den væpnede frigjøringskampen begynte i 1961.

Den viktigste litterære sjangeren var poesien, og sentrale temaer var lengselen etter identitet og følelsen av å være fremmed i et kolonisamfunn. Dette kom bl.a. til uttrykk i fortellende dikt om livet i de afrikanske bydelene som omkranset det «hvite» sentrum i Luanda. Mye av diktningen fra denne perioden var også kamplyrikk. Blant de fremste poetene var Mário António (f. 1934), António Cardoso (1933), Aires de Almeida Santos (f. 1922), Fernando da Costa Andrade (f. 1936), hvis mest kjente verk er Caderno dos heróis (Heltenes notisbok, 1977), og Arnaldo Santos (f. 1936). Sistnevnte ble også kjent for to novellesamlinger om livet i Luanda, Quinaxixe (1965, navnet på en bydel) og Tempo de munhungo (Svimmelhetens tid, 1968). Den mest betydelige av forfatterne fra denne generasjonen er imidlertid José Luandino Vieira (eg. José Vieira Mateus da Graça, f. 1936), med novellesamlingen Luanda (1964) og romanen A vida verdadeira de Domingos Xavier (Domingos Xaviers virkelige liv), skrevet i 1961 men først utgitt i 1974. Vieira satt i konsentrasjonsleir under frigjøringskrigen.

Etter selvstendigheten i 1975, og før borgerkrigen for alvor brøt ut, opplevde Angola en litterær blomstringsperiode. Mye av det som ble skrevet var politisk propagandalitteratur, men det ble også utgitt betydelige verk som behandlet landets historie og livet i det nye Angola. En av de fremste blant de nyere forfatterne er Pepetela (eg. Artur Carlos Mauricio Pestana dos Santos, f. 1941), som gjennom flere romaner har opparbeidet seg et internasjonalt ry. Borgerkrigen innebar imidlertid et alvorlig tilbakeslag for hele kulturlivet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.