Angolas befolkning

Adspredelse en søndag på Morena-stranden i Benguela by, 2007. Fra det 16. til 19. århundret ble hundretusener av mennesker fraktet ut fra denne stranden til slaveri i Brasil, Karibien og Nord-Amerika.

PraiaMorena
Lisens: CC BY SA 3.0

Angola hadde 24,4 millioner innbyggere ved folketellingen i 2014. Det var den første folketellingen siden 1970, da befolkningen var på kun 6 millioner mennesker – og folketallet i 2014 overgikk dermed selv de høyeste anslagene. Befolkningsveksten på over 3 prosent per år har holdt seg i flere tiår, og har lenge vært blant verdens ti høyeste. Folketallet i 2020 er dermed beregnet til rundt 31 millioner.

Befolkningen har en høy fødselsrate. Angolanske kvinner føder i gjennomsnitt 6 barn. Selv med høy barnedødelighet (i 2018 døde 77 av 1000 barn før de var 5) er denne høye fruktbarheten nok til å gi det største bidraget til den høye befolkningsveksten. Selv om levealderen er raskt i økning, er befolkningen i snitt svært ung. I 2019 var 53 prosent under 18 år.

Hovedtyngden av befolkningen bor i byene langs eller nær kysten samt på Bíe-platået. Både som en følge av krigshandlingene før 2000, og siden på grunn av oljeøkonomiens relative økonomiske svekkelse av landbruket, har det vært en sterk forflytning inn til de største byene. I siste del av 1990-årene bodde rundt en tredjedel av befolkningen i byer. I 2020 bor mer enn to tredjedeler av befolkningen i byer.

Språk og etnisitet

Lokale saker diskuteres i et allmøte. Malanje-provinsen, 2016.
Malanje, 2016
Lisens: CC BY SA 3.0

Offisielt språk er portugisisk, og er det desidert mest talte språket. Trolig har minst halvparten dette som morsmål. Resten har ulike bantuspråk som morsmål, og et lite antall i Sør-Angola snakker ulike san-språk.

Befolkningen er delt i en stor mengde grupper med ulike etniske og språklige kjennetegn. I de sentrale provinsene Huambo, Benguela og Bie dominerer den etniske tilhørigheten ovimbundu, som omfatter rundt en tredel av befolkningen. Dernest følger mbundu med vekt på områdene rundt Luanda, og bakongo i de tre nordlige provinsene Zaire, Uíge og Cabinda.

Etnisk tilhørighet og språklig mestring er ikke nødvendigvis sammenfallende – og man bør forlate tidligere tiders enkle (og koloniale) antakelser om at afrikanere enkelt kunne kategoriseres i helt gjensidig utelukkende etniske kategorier.

Ved folketellingen i 2014 oppga de fleste at de snakker portugisisk (71 prosent, derav i byene nesten alle), deretter fulgte språket til ovimbundu-gruppen, umbundu (23 prosent); språket til bakongo-gruppen, kikongo (8 prosent); og språket til umbundu-gruppen, kimbundu (8 prosent). Andre større språk var chókwe (7 prosent), nganguela (3 prosent), kwnahama (2 prosent) og muhumbi (2 prosent). I tillegg snakkes et stort antall andre mindre språk og varianter av disse.

Før uavhengigheten i 1975 bodde det omkring 250 000 europeere, vesentlig portugisere, i Angola. Det store flertallet av disse forlot landet umiddelbart etter selvstendigheten, men i perioder under den intense oljeboomen på 2000-tallet bodde trolig en halv million europeere, kinesere og brasilianere i landet over lengre perioder.

Religion

Kalandula, 2016. Kvinner bærer mat til festdag ved den katolske misjonsstasjonen for å ære den portugisiske pastoren som gikk av med pensjon. Den katolske kirken øver fortsatt stor innflytelse i landet.
MissaoCatólicaKalandula
Lisens: CC BY SA 3.0

Det store flertallet av angolanere bekjenner seg til en eller annen form for kristendom. Grunnet historien med portugisisk kolonialisering i flere hundre år fikk den katolske kirken en sterk posisjon. På 1900-tallet fikk også protestantiske misjonsstasjoner en stor betydning. Med den relative åpningen av landet etter 2000-tallet har en stor mengde små og store såkalte karismatiske kirkebevegelser etablert seg, de fleste med utspring i Brasil og USA. Mange angolanere, særlig på landsbygda, blander kristendom med forskjellige tradisjonelle afrikanske trosretninger. Tocoisme er et kirkesamfunn etablert i Angola som følgere av den karismatiske baptistiske presten Simão Toco (1918–1984), og har tidvis hatt betydelig politisk vekt både før og etter uavhengigheten i 1975.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg