Angola er et av Afrikas mest ressursrike land, men samtidig et av de økonomisk og sosialt minst utviklede – vesentlig på grunn av 27 års nærmest kontinuerlig borgerkrig etter frigjøringen fra Portugal i 1975.

Angola var en settlerkoloni, og juvelen i Portugals imperium. Settlerne bygde opp et omfattende plantasjejordbruk, en mineralutvinning og en industri med bruk av lavt lønnet lokal arbeidskraft. Den afrikanske befolkningen ble bare i liten grad trukket med i utviklingen av en moderne økonomi, og ble heller ikke gitt utdanning av betydning. Da de fleste portugisere reiste fra Angola i løpet av kort tid rundt selvstendigheten, førte det til store økonomiske vansker – som ble ytterligere forsterket av krigen, som dels var en borgerkrig, dels en intervensjonskrig, med blant annet flere sørafrikanske invasjoner.

Opptrapping av borgerkrigen i 1990-årene bidrog ytterligere til å forverre den økonomiske utviklingen: Dels ble landets infrastruktur enda mer ødelagt, dels ble flere millioner angolanere drevet fra sine hjem – hvilket la store deler av det lokale jordbruket brakk. Samtidig ble en stadig større andel av statsbudsjettet brukt til militære formål. Opprørsbevegelsen UNITA finansierte i 1990-årene mesteparten av sin krigføring med illegal utvinning og eksport av diamanter. I samme tidsrom var Angola i perioder også rammet av tørke, som forsterket matmangelen og de sosiale lidelsene. Krigen førte også til at Angola er sterkt forgjeldet, og til enorme investeringsbehov i både basis infrastruktur og utvikling av ulike produktive sektorer, ikke minst jordbruk og industri. En bieffekt av krigen er også de ca. 10 millioner miner, som vanskeliggjør tilbakevendingen av flyktninger og gjenopptakelse av jordbruket.

Til tross for de store problemene som følge av to lange perioder med krig, før og etter selvstendigheten, har Angola et stort potensial for økonomisk utvikling. Landet er fra naturens side er et av Afrikas rikeste, med blant annet store forekomster av diamanter og olje og gode betingelser for både jordbruk og industri. Inntektene fra eksport av diamanter og olje er bærebjelken i angolansk økonomi, men inntektene kommer ikke helt og holdent befolkningen til gode; økonomisk vanstyre – med utbredt korrupsjon – er et alvorlig samfunnsproblem.

Den økonomiske politikken har vært preget av at Angola fra 1975 slo inn på en sosialistisk kurs, ledet av et marxist-leninistisk parti. De omfattende nasjonaliseringene etter selvstendigheten skyldtes dels ideologi, men var samtidig en nødvendighet etter at portugiserne som eide og drev foretakene forlot landet. Angola led også til slutten av 1980-tallet av direkte militær og økonomisk undergraving fra USA – samtidig som amerikanske selskap stod for en stor del av oljeutvinningen og USA var en sentral handelspartner som den største importør av Angolas råolje.

Fra midten av 1980-årene har Angola ført en gradvis mer liberal økonomisk politikk, med medlemskap i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, som USA til 1989 hadde blokkert. I 1987 iverksatte Angola reformprogrammet Sanaemento Económico e Financero (SEF), blant annet for å tilpasse seg kravene fra IMF og Verdensbanken. Den nye økonomiske politikken åpnet også for privatisering av statsdrevne næringsforetak. Et nytt reformprogram, Nova Vida, ble introdusert i 1996. En rekke reformtiltak er lagt på is på grunn av krigen.

Til tross for den dominerende posisjon mineralutvinning har i Angolas økonomi, er jordbruket fortsatt viktigste sysselsetter. Om lag 85 % av befolkningen får sitt utkomme fra jordbruket. Likevel er bare om lag 3 % av landarealet dyrket på permanent basis. Angola har tradisjonelt hatt en betydelig produksjon og eksport av kaffe, men denne sank sterkt etter selvstendigheten, og ytterligere under den fortsatte krigen i 1980- og 1990-årene. Angola deltar i regionalt utviklingssamrbeid i det sørlige Afrika, og med andre land, deriblant ikke minst Brasil og Portugal. Norsk bistand til Angola kom av politiske årsaker først i gang i 1980-årene, og Angola har ikke vært blant de største mottakere av norsk utviklingshjelp. Norges bilaterale bistand var i 2002 på ca. 155 millioner kroner, med sosial sektor som viktigste satsingsområde. Flere norske organisasjoner er aktive i Angola, derunder særlig Norsk Folkehjelp (med blant annet minerydding). Norsk næringsliv er også aktiv i Angola, særlig Norsk Hydro og Statoil.

Angola har et stort jordbrukspotensial, som i dag er lite utnyttet, vesentlig som følge av mange års krig. Med et stort areal med betydelige klimatiske variasjoner, er Angola egnet for produksjon av ulike typer jordbruksprodukter. Ved inngangen til 2000-tallet var bare ca. 3 % av landarealet dyrket. I kolonitiden var jordbruket todelt, men en stor kommersiell sektor drevet av portugisiske settlere, samt afrikanske småbønder som dels produserte for eget livsopphold, i noen grad for omsetning. Ved selvstendigheten rømte de fleste portugiserne, og plantasjene ble nasjonalisert. Plantasjene produserte mest for eksport, framfor alt kaffe, sisal, sukker, mais og bomull. Det afrikanske jordbruket dyrket primært matvarer som hirse, yams, maniok, mais og bønner.

Før selvstendigheten i 1975 var Angola Afrikas nest største kaffeprodusent og verdens største leverandør av robusta-kaffe. Produksjonen i 1980- og 1990-årene ble redusert til en brøkdel, og nye tiltak for å øke avlingene ble svekket blant annet av fallende etterspørsel etter og pris på robusta, samt økt konkurranse. Angola hadde før selvstendigheten også Afrikas nest største produksjon av sisal, som har lidd under nasjonalisering så vel som lavere etterspørsel. Produksjonen av andre jordbruksprodukter har også falt, og Angola har fra 1975 vært henvist til import av mat; mye i form av matvarehjelp – også for å møte flere alvorlige tørkeperioder. Husdyrhold er konsentrert til det sørlige og sentrale Angola, da resten av landet er lite egnet pga. tsetse-fluen og dårlige beiteområder. Angola har betydelige skogressurser, som i begrenset grad blir utnyttet – med flere etterspurte edeltresorter. Plantasjer, blant annet med eukalyptus, drives for produksjon av brenselsved.

Angola hadde i kolonitiden et rikt fiskeri, som la grunnlaget for en fiskeindustri rundt Namibe, Tombua og Benguale. Denne kollapset langt på vei som følge av at de portugisiske trålerne som hadde stått for størstedelen av fangsten, ble trukket tilbake til Portugal, og fangstene ble redusert fra ca. 600 000 tonn ned mot 35 000 tonn – for å øke igjen i 1990-årene. Angola har ikke maktet å opprettholde en egen trålerflåte, samtidig som utenlandske fartøyer har drevet et overfiske som sterkt har redusert forekomstene, som var en av Afrikas rikeste. Siden 1987 har Angola en avtale med EU om utnytting av fiskeressursene, og fartøyer fra flere europeiske land deltar i fiske etter blant annet makrell, tunfisk og sardiner. Håndverksfiske drives langs store deler av kysten.

Angola er et av de mest mineralrike land i Afrika, med særlig verdifulle petroleums- og diamantforekomster. Mens utvinningen av diamanter har vært rammet av krigen, har den vesentlig offshore-baserte oljeutvinningen vært skjermet. Størstedelen av utvinningen har skjedd utenfor Cabinda-enklaven i nord, men i senere år er nye funn gjort også lenger sør. Petroleum ble først påvist i 1955, og leting pågår fortsatt i stort omfang.

Angola regnes som et av de land med størst muligheter for nye funn av drivverdige reserver, og en rekke selskap deltar i leting og utvinning – inklusiv Norsk Hydro og Statoil. Begge regner Angola som et kjerneområde for sin virksomhet utenfor Norge, og er partnere i flere lisenser. Begge har blant annet en eierandel i det Total-opererte Girassol-feltet, som er et av verdens største dypvannsfelt, med anslåtte reserver på 3,5 mrd. fat olje – av en samlet anslått reserve på ca. vel 10 mrd. fat. Angolas samlede produksjon var i 2002 på ca. 920 000 fat per dag. Petroleum står for ca 90 % av Angolas eksportverdi og statsinntekter, og USA er største avtaker. Noe foredling skjer ved raffineriet i Luanda, og det er planer om å bygge et nytt. I 2002 ble avtaler inngått for oppføring av et anlegg for produksjon av flytende naturgass i Luanda, med deltakelse også fra Norsk Hydro.

Angola er blant verdens største diamantprodusenter av i alt vesentlig smykkesteiner. Diamantforekomstene ble påvist i 1911, og regnes blant verdens fem største. Utvinningen, som særlig skjer i den nordøstre del av landet, sank etter selvstendigheten, da den var på ca. 2,4 millioner karat, men økte allerede under krigen, til ca. 6 millioner i 2000. Produksjonen forventes å stige ytterligere. Angola har også betydelige forekomster av andre mineraler, deriblant gull, jernmalm, fosfat, mangan, kopper, bly, kvarts, gips, marmor sink – og blant annet jernmalm og mangan utvinnes. Andre mineraler vurderes utvunnet etter at krigen sluttet i 2002, men avhenger av betydelige investeringer, også i samferdselssektoren.

Angola hadde en forholdsvis bredt sammensatt industrisektor i kolonitiden, men i likhet med øvrige sektorer forfalt også denne som følge av at den portugisiske befolkningen rømte landet og tok med seg både kompetanse og produksjonsmidler, samt kapital. Med store naturressurser fra både jordbruk og gruvedrift, samt betydelige energireserver, har Angola gode forutsetninger for økt industriproduksjon. Denne er i dag vesentlig konsentrert rundt de store havnebyene Luando, Lobito, Benguela og Namibe, samt Huambo, og omfatter petroleumsraffinering, tekstilproduksjon, jern-, stål- og sementindustri, noe ferdigvareproduksjon samt foredling av jordbruksvarer. Angola har et stort energipotensial i vannkraft, med muligheter til å produsere for eksport.

Angola er lite integrert i regional økonomi, og utenrikshandelen er vesentlig rettet mot USA og Europa, men også til dels mot Asia. Landets langt viktigste eksportvare er olje, hvor USA står for ca 60 % av avsetningen. Diamanter er nest største eksportartikkel, og omsettes vesentlig gjennom det multinasjonale selskapet De Beers. Andre viktige partnere for eksport er Kina og Taiwan. Den største kilden for import er Portugal, fulgt av USA og Sør-Afrika. Angola har normalt betydelige overskudd på sin handelsbalanse med utlandet, takket være oljeeksporten, men har en stor utenlandsgjeld, ikke minst pga. store våpeninnkjøp under krigen.

Dårlige kommunikasjoner har hindret utviklingen av landets økonomi. Jernbaner går innover i landet fra de fire viktigste havnebyene, men linjene er ikke knyttet til hverandre. Benguela-banen, fullført 1928, er knyttet til jernbanenettet i Kongo (tidl. Zaïre) og brukes til transport av kobber fra Shaba-provinsen i Kongo og fra Zambia. Veinettet er blitt utbedret, særlig i de kaffedyrkende distriktene i nord, men har fremdeles en dårlig standard og mange veier er minelagte. Både vei- og jernbanenettet er sterkt skadet som følge av krigen. Jernbanelinjene ble i 1980-årene på det nærmeste lagt i brakk, og omfattende planer for rehabilitering i 1990-årene ble forpurret av nytt krigsutbrudd i 1992. Internasjonal lufthavn ved Luanda, og et forholdsvis godt utbygd innenlands flynett. De viktigste havnebyene er Luanda, Lobito, Benguela og Namibe. I 1997 ble det anslått at ca. 80 % av landets veinett var ødelagt som følge av krigen. Telefonnettet ble utbedret og utvidet fra slutten av 1990-årene.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.