Frank Miller

På tampen av 1970-årene fikk Miller en fot innenfor i den amerikanske tegneseriebransjen, og alt i 1979 tok han over tegneransvaret på det nederlagsdømte superheltheftet Daredevil og fikk raskt stor innflytelse på manus – før han i 1981 tok over både tekst og tegning.

Med månedsheftet som boltreplass formet han frem til 1983 en stor saga, der det tragiske kjærlighetsforholdet mellom Daredevil og sin egen figur, leiemorderen Elektra, var kjernen, og der det meste ble oversatt til norsk i månedsheftet Demonen (1986–1989). Miller fikk i Daredevil utnyttet og utviklet sine inspirasjonskilder innen film noir, hardkokt krim, manga og østlig kampsport, inspirasjonskilder som har preget de fleste av de senere seriene hans.

Etter Daredevil fortsatte Miller å vise seg frem som en av de mest personlige, særegne og kontroversielle visjonærene i USAs seriebransje, med storverk som Ronin (1983) og det store gjennombruddet Batman: The Dark Knight Returns (Nattens ridder vender tilbake, 1986) blant høydepunktene. Her videreutvikler han Batman-figuren til en mer kompleks og sammensatt skikkelse, som i alderdommen gjør «comeback» i en dystrere og mer komplisert verden.

Deretter vendte han tilbake til Daredevil med Daredevil: Love and War og Elektra: Assassin (begge 1986, tegnet av Bill Sienkiewicz), Daredevil: Born Again (1987, tegnet av David Mazzucchelli) og Elektra Lives Again (1990).

Han har utforsket Batmans verden videre i Batman: Year One (1987, tegnet av David Mazzucchelli, Batman: År 1), The Dark Knight Strikes Again (2001, Batman: Nattens ridder slår til igjen), The Dark Knight III: The Master Race (2015–16), The Dark Knight Returns: The Last Crusade (2016) og The Dark Knight Returns: The Golden Child (2019).

Miller skrev manus til filmene Robocop 2 (1990) og Robocop 3 (1993), men ble så misfornøyd med behandlingen at han sverget å aldri ha noe mer med Hollywood å gjøre.

Videre i 1990-årene konsentrerte Miller seg isteden om å skape sine egne figurer og univers, i hovedsak for forlaget Dark Horse Comics: den politiske science fiction-satiren Give Me Liberty (1990, tegnet av Dave Gibbons), ekstrem-actionserien Hard Boiled (1990, tegnet av Geof Darrow) og Sin City (1991–2000), en pastisj på den hardkokte kriminallitteraturen Miller elsker.

Sin City ble etter hvert Millers returbillett tilbake til Hollywood, denne gang med full kunstnerisk kontroll. Tegneseriens første del ble filmatisert i 2005, regissert av Miller og Robert Rodriguez, og så trofast mot originalen at tegneserien nærmest fremsto som både dreiebok og storyboard.

Det samme gjaldt tegneserien 300 (1998), om slaget mellom spartanerne og perserne ved Thermopylene i år 480 fvt., inspirert av barndommens voldsomme fascinasjon for filmen The 300 Spartans (1962). I tegneserien gjenforteller Miller slaget som myte, preget av de voldsomme overdrivelsene, karikerte figurene og voldsromantikken som gjennomsyrer de fleste av seriene hans, og Zack Snyders filmatisering fra 2007 er – om mulig – enda mer overdrevet og stilisert.

Etter filmatiseringen av 300 har Miller møtt mer kritisk og politisk motbør enn tidligere. Kollega Alan Moore mente at Miller siden 1990-årene har laget tegneserier som er både homofobiske og kvinnefiendtlige, mens 300-filmen ble kritisert for å være både fascistisk og anti-iransk.

Millers regijobb på filmatiseringen av Will Eisners The Spirit (2008) ble møtt med svært negative anmeldelser, og kritikken toppet seg med tegneserieromanen Holy Terror (2011), opprinnelig solgt inn som en Batman-historie, som ble beskyldt for å være antimuslimsk propaganda. Også filmen Sin City: A Dame to Kill For (2014) ble langt kjøligere mottatt enn forgjengeren.

I 2018 tok han i et intervju avstand fra mange av sine kontroversielle politiske uttalelser, og han har de siste årene konsentrert seg om Batman og Supermann, sistnevnte med serien Superman: Year One (2019), tegnet av John Romita Jr.

• Batman
• tegneserier