Robert Crumb

Crumb var det mellomste barnet i en søskenflokk på fem, og det var storebroren Charles (1942-1993) som nærmest tvang Robert til å lage tegneserier. Crumb ble påvirket av serier som Little Lulu, Pogo og Carl Barks' Disney-serier i barndommen, før han oppdaget Harvey Kurtzman i blader som Mad og Humbug. «Jeg levde, pustet og spiste sidene i hans blader. Jeg var virkelig forelsket», skrev Crumb i 1989-serien «Ode to Harvey Kurtzman».

I 1962 fikk han seg jobb som kortillustratør i Cleveland, og der traff han den vordende serieskaperen Harvey Pekar. Så fikk han solgt en serie med Fritz the Cat, en funny animal-serie med voksent og seksuelt innhold, til Kurtzmans nye blad Help!. Kurtzman oppfordret Crumb til å flytte til New York for å jobbe for ham, men Help! ble lagt ned like etter.

I januar 1967 flyttet Crumb til San Francisco, tegnet i bladet Yarrowstalks og ble bedt om å gjøre et helt hefte på egen hånd. Zap Comix (1968)ble fylt opp med snodige figurer som dukket opp i Crumbs hode, dels som følge av eksperimentering med LSD: Den tvilsomme guruen Mr. Natural, Flakey Foont, den afrikanskamerikanske stereotypen Angelfood McSpade, Eggs Ackley, The Snoid, Shuman the Human og Devil Girl.

Tegneserieheftet hadde lenge vært sett på som barneunderholdning, men undergrunnsheftene snudde dette på hodet – og serieskapere som Crumb, Rick Griffin, Spain, S. Clay Wilson og Robert Williams presenterte serier utelukkende ment for et voksent publikum.

Alle skrevne og uskrevne regler for hva man kunne tillate seg i en tegneserie skulle brytes, og Crumb gikk lengre enn de fleste. Han skildret kjernefamilier som hadde gruppesex, små barn som spiste «ni**er hearts», dop, sex, kvinnemishandling og mange rasistiske stereotyper. Han tok de mørkeste sidene ved seg selv og samfunnet, og dro dem ut i lyset.

Crumb ble kjendis i det motkulturelle miljøet som blomstret opp i California i 1960-årene, og han tegnet blant annet plateomslaget til Cheap Thrills (1968) av Big Brother and The Holding Company. Men etter noen år ble Crumb lei hippiescenen, siden han i bunn var en nostalgiker og einstøing, uten sans for hippienes moter, språk eller musikk.

Han var en skeptiker og pessimist, og fant seg ikke til rette blant optimistene, guruene og tåkepraterne som dominerte i San Francisco. Han takket nei til å jobbe med både The Rolling Stones og tv-programmet Saturday Night Live, og da Fritz the Cat i 1974 ble stjernen i den første animasjonsfilmen rettet mot et voksent publikum, hatet Crumb resultatet hatet så sterkt at han tok livet av Fritz i en tegneserie like etter.

I 1970-årene konsentrerte Crumb seg utelukkende om tegneserier, som ble mørkere og mer selvbiografiske. Selv regner Crumb Binky Brown Meets the Holy Virgin Mary (1972) som den første amerikanske, selvbiografiske tegneserien, fulgt av Aline Kominsky, Harvey Pekar og Crumb selv.

I 1980-årene sto Crumb frem som gudfar for en ny generasjon «alternative» serieskapere, og han skapte blant annet antologien Weirdo (1981–1993), redigert av Crumb, Peter Bagge og Aline Kominsky-Crumb, som i 1978 hadde blitt Crumbs andre kone.

I 1993 flyttet Crumb til Frankrike, innstilt på en mer tilbaketrukket rolle i tegneseriebransjen, men ble innhentet av berømmelsen da Terry Zwigoff laget den kritikerroste dokumentarfilmen Crumb (1994), mens skuespilleren James Urbaniak spilte Crumb i American Splendor (2003), filmatiseringen av de selvbiografiske tegneseriene til Crumbs mangeårige samarbeidspartner Harvey Pekar. I 2000-årene er Crumb i økende grad omfavnet av viktige museer og gallerier i USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Mange av Crumbs serier er samlet i 17 utgaver av albumserien The Complete Crumb Comics (1987–2005), og i 2009 utga han et av sine mest ambisiøse verk, The Book of Genesis, en tegneserieversjon av 1. Mosebok. Genesis – 1. mosebok ble utgitt på norsk i 2010.

I 2022 døde Aline Kominsky-Crumb, 74 år gammel.