språk som hører til den germanske språkgrenen i den indoeuropeiske språkfamilien. Innen de germanske språkene utgjør engelsk sammen med tysk, nederlandsk og frisisk den vestgermanske språkgruppen.
Utbredelse og varianter av engelsk
Engelsk er morsmål og offisielt språk for omkring 350 mill. mennesker i Storbritannia, Irland, USA, Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Videre er engelsk offisielt språk, undervisnings- og administrativt språk i mange land i Afrika, Asia, Oseania og Karibia. Engelsk er også det viktigste fremmedspråket i skolen i de øvrige landene i verden, og det spiller en helt sentral rolle som internasjonalt hjelpespråk.
Det engelske språk brukes i dag langt utover sitt opprinnelige område i Sør-England. I tidens løp har det vunnet innpass som hovedspråk også i de tidligere keltisktalende deler av de britiske øyer, Wales, Skottland og Irland. Med den britiske kolonisering og veksten av det britiske samveldet ble engelsk utbredt over store deler av den nye verden. Det største engelsktalende samfunn er i dag USA. Også Australia og New Zealand er praktisk talt rent engelskspråklige land. Talespråkene i disse nye områder har mange særtrekk som skiller dem fra britisk-engelsk. Når det gjelder skriftspråket, er forskjellene langt mindre fremtredende; det bidrar derfor til å bevare den språklige enhet.
Storbritannia
Det engelske standardspråket (britisk-engelsk) er etter sin opprinnelse geografisk knyttet til Sør-England, det gjelder ikke minst den uttalenormen som er blitt kalt Received Pronunciation, forkortet RP. Denne normen, også betegnet som Oxford English eller BBC English, har sterke sosiale forutsetninger, idet den oppnådde sin prestisjestilling som de høyere klassers, kostskolenes, universitetenes og statsadministrasjonens språk. Avvik fra standardspråket vil derfor være dels geografisk og dels sosialt betinget.
Til tross for at industrialisering, skoleundervisning, massemedia m.m. har virket sterkt utjevnende, finnes det ennå i England tydelige dialektforskjeller i folkespråket. F.eks. har de nordlige dialekter vokalen [u] for RPs [ʌ] i ord som but, come, og [a] for [æ] i ord som man, hat, og i sørvest blir [r] uttalt i ord som far, hard.
I Wales kan litt over 500 000 mennesker tale walisisk, men de aller fleste bruker også engelsk. Den øvrige befolkning (ca. 82 %) bruker bare engelsk. I det engelsk som tales i Wales, enten som morsmål eller som sekundært språk, spores ofte walisisk innflytelse på uttalen, spesielt intonasjonen, og undertiden på syntaksen. Skriftspråket følger den alminnelige engelske standard.
I Skottland tales skotsk-gælisk i høylandet og på Hebridene, men bare ca. 66 000 mennesker behersker det. I lavlandene har engelsk vært talt siden tidlig i middelalderen. De skotske dialektene hørte opprinnelig sammen med de nordengelske. Skottland hadde mellom 1450 og 1600 sitt eget skriftspråk, som på grunn av sin nordengelske karakter skilte seg sterkt fra den sørengelske London-standard. Bortsett fra den særlige litteratur på lavskotsk er skriftspråket i Skottland nå praktisk talt identisk med den engelske standarden. Talemålet viser ofte en del avvik, især i uttalen av diftonger og konsonanten r.
Irland
Engelsk kom til Irland ved erobringen av Dublin og andre øst-irske byer omkring 1170, men trengte i de første århundrer ikke ut over de østlige grevskaper, og var til sine tider fast etablert bare i det området som kaltes The English Pale, landet langs kysten nord og sør for Dublin. Det var først etter krigene og koloniseringen på 1500- og 1600-tallet at engelsk fikk større utbredelse. Men ennå i første halvdel av 1800-tallet var en stor del av landet irskspråklig. Irsk-engelsk, slik det nå brukes av de brede lag i størsteparten av øya Irland, har på den ene side beholdt arkaiske trekk fra Elizabeth-tidens engelsk, og dialekttrekk som reflekterer opphavet i det vestlige Midt-England; på den annen side er irsk-engelsk sterkt påvirket av gælisk både i uttale og fraseologi ved at språket ble tatt i bruk av en befolkning hvis opprinnelige morsmål var gælisk. Men lengst nord i provinsen Ulster var kolonistene for en stor del protestanter som kom fra det sørvestlige Skottland. De brakte med seg den lavskotske form av engelsk som kom til å prege språket i denne delen av øya.
USA
Utvandringen til Nord-Amerika begynte på 1600-tallet, og amerikansk-engelsk viser den dag i dag en del arkaiske trekk både i uttrykksmåte og uttale, f.eks. fall (autumn), I guess (I suppose), sick (ill), gotten (got), uttalen av ask, bath osv. med en fortunge-a og uttalen av name og home osv. med en lite eller ikke diftongert vokal. Andre avvik beror på at amerikansk-engelsk og britisk-engelsk har valgt hvert sitt uttrykk for nye fenomener, f.eks. railroad (railway), streetcar (tram), elevator (lift), gasoline (petrol), icebox (fridge). Da mange av utvandrerne talte et språk som også i hjemlandet avvek fra standarden, er det forståelig at amerikansk-engelsk undertiden stemmer mer overens med britiske dialekter i ordvalg, f.eks. sure (certainly), I reckon (I think), candy (sweets) og rooster (cock), i grammatikk, f.eks. i bruken av shall og will, og i uttale. Amerikansk-engelsk har opptatt en stor mengde ord fra andre språk, f.eks. fra indianske språk canoe, hickory, fransk prairie, dime, spansk ranch, bonanza, nederlandsk boss, Santa Claus, tysk hamburger, delicatessen. Endelig har amerikanerne vist stor oppfinnsomhet i sin bruk av det nedarvede språket, og har dannet en lang rekke malende talemåter, som tenderfoot, to hit the ceiling, to muscle in og to get under one's skin.
Rettskrivning
Amerikansk ortografi avviker på en del punkter fra britisk-engelsk praksis. Etter frihetskrigen fremsatte Noah Webster forslag til nye rettskrivningsregler i den hensikt å fjerne språket i Amerika fra den britiske standarden. De fleste endringsforslagene ble senere oppgitt. Blant dem som er blitt akseptert er -or for britisk -our, f.eks. color, honor, labor, -er for -re, f.eks. center, meter, theater, forskjellig praksis med hensyn til fordobling av konsonant i bøyningsformer og avledninger, f.eks.marveled, marvelous, worshiped, worshiping overfor former med -ll-, -pp- i britisk-engelsk, og forenklede former som catalog, check, program tilsvarende britisk-engelsk catalogue, cheque, programme.
Dialekter
Språket i USA er temmelig ensartet; lokale avvik i grammatikk og ordforråd er forholdsvis ubetydelige, selv om de er større enn tidligere antatt. På grunnlag av uttalen kan man imidlertid skjelne mellom forskjellige dialektområder, tydeligst i statene langs atlanterhavskysten og i de nærmeste områdene innenfor. En vanlig grovinndeling regner med disse hovedområdene: Northeastern, som omfatter Eastern New England og New York City; Southern, fra Virginia sørvestover til Texas og underinndelt i et kyst- og et innlandsområde; General American, som dekker resten av landet, men som når ut til kysten bare på en kort strekning, omtrent fra New Jersey til Delaware under navn som Central Eastern eller Middle Atlantic. General American har man forsøkt å inndele på forskjellige måter, men når man kommer lenger vest er det vanskeligere å finne klare dialektkriterier.
General American omfatter altså langt den største delen av landet og befolkningen, og er den uttale man hyppigst forbinder med uttrykket amerikansk aksent. Av kjennetegn for denne aksenten kan foruten de tidligere nevnte arkaiske vokaluttaler anføres: en tilbakebøyd (retrofleks) ri utlyd og foran konsonant, som i fur og farm; avrunding og forlengelse av o i hot og cod osv., så det kommer til å minne om den britiske uttalen av heart og card; tap av j-lyden foran u etter t, d og n, som i Tuesday, duty og new; tilbøyelighet til å stemme intervokalisk t som i latter og better; gjennomgående langsommere taletempo, ensformigere tonebevegelser og en tendens til nasalering. Flere av disse kjennetegnene finnes ikke i de andre dialekttypene. I Northeastern, som står den sør-engelske uttalenormen nærmere, uttales f.eks. ikke r i utlyd og foran konsonant. Det samme er tilfelle i deler av Southern.
En etnisk og sosialt betinget dialekt er såkalt Black English Vernacular (svart folkemål), som tales blant de svarte som tilhører de lavere sosiale lag, særlig i byene. Opprinnelsen til Black English er omstridt. En side hevder at utgangspunktet er å finne i det pidgin-språk som slavene lærte å bruke alt under transporten fra Afrika, og som senere utviklet seg til et kreolspråk. Dette kreolspråket ble videre forandret under påvirkning av språkbruken i Sørstatene, og kom selv til å sette sitt preg på fremveksten av en karakteristisk sørstatsdialekt (Southern). En annen side mener å finne forklaringen i det faktum at størsteparten av den svarte folkegruppen i USAs storbyer opprinnelig kom fra de sørøstlige delstatene. Derfor kan mange av særegenhetene ved Black English føres tilbake til sørstatsdialekten. Brukt utenfor sitt opphavsområde, kunne de opprinnelige dialekttrekk komme til å signalisere etnisk tilhørighet.
Canada
Canada har to offisielle språk, engelsk og fransk; engelsk brukes av nesten to tredeler av befolkningen. Talespråket ligger nær opp til språket i USA både i uttale og uttrykksmåte. Noe skarpt skille kan neppe trekkes, så kanadisk-engelsk kunne sies å være en variant innenfor et større nordamerikansk-engelsk språkområde. Det dannede språk i skrift og tale er noe mer konservativt enn amerikansk-engelsk, og den britiske innflytelsen er ennå merkbar særlig i storbyene.
Mens engelsk i Nord-Amerika har en historie som går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, kommer utbredelsen av engelsk til de senere samveldelandene først på 1800-tallet.
Australia
I Australia følger skriftspråket den sør-engelske standard. I talespråket er det små forskjeller mellom de enkelte deler av kontinentet. Derimot er det overalt tydelige forskjeller som beror på sosiale forhold. Dannet språk (Cultivated Australian English) ligger nær opp til standardengelsk, og RP nyter fremdeles stor anseelse, selv om den har avtatt i løpet av de senere årtier. På den motsatte siden finnes en bredt folkelig språkbruk (Broad Australian English), som skiller seg ganske sterkt fra standardspråket. Mellom disse to typer ligger språkbruken hos det store flertall, med mer moderate avvik (General Australian English).
Flere av særtrekkene i australsk-engelsk reflekterer språket til de første og største gruppene av landsforviste og andre som kom til landet fra 1788 av. De kom først og fremst fra det sørlige og østlige England med London som midtpunkt. Derfor er det trekk ved australsk-engelsk uttale som minner om språket i London-området i England (se cockney). I ordforrådet er det opptatt ord for spesielle australske foreteelser, dels ved lån fra de innfødtes språk somboomerang, dingo, kangaroo, wombat; dels ved nydannelser som friarbird, overlander. Det har også vært en viss påvirkning fra amerikansk-engelsk.
New Zealand
I New Zealand er tilknytningen til britisk-engelsk noe sterkere enn i Australia. Som i Australia er det liten variasjon i språkbruken geografisk sett, mens det er tydelige forskjeller som er sosialt betinget. Talespråket har en del til felles med australsk-engelsk, noe som skyldes at begge har en sørøst-engelsk bakgrunn. Men i New Zealand mangler cockney-innslaget fra storbyen London; landdistriktenes språk har spilt en større rolle. Det er også et element av skotsk og nord-engelsk innflytelse som kan spores i visse uttalevaner, og som også reflekteres i de mange skotske stedsnavn, særlig i South Island. Språket har tatt opp en god del maori-ord, særlig i forbindelse med lokale og innfødte forhold og begreper, som f.eks. pakeha, 'hvit person' i motsetning til maori; rangatira, 'maori-høvding'; whare, 'innfødt hytte, hus'.
Sør-Afrika
I Sør-Afrika har engelsk status som offisielt språk ved siden av afrikaans og tales som morsmål av nesten 4 mill. av en befolkning på ca. 42,5 mill. (2004). Det er 6 mill. afrikaanstalende, men mange av dem har engelsk som sekundærspråk. I landområdene dominerer afrikaans, i de større byene står engelsk sterkere. Engelsk har vært foretrukket av den svarte befolkningen som medium i kampen mot apartheid, og til gjengjeld motarbeidet av afrikanderne og deres organisasjoner. I skriftspråket og i kultivert talespråk er forskjellen fra den britiske standarden liten. I talespråket ellers kan en registrere avvik som strekker seg fra moderat til bredt folkelig. Noen av særtrekkene kan føres tilbake til innvandring fra det industrielle Midt-England. Andre trekk kan skyldes påvirkning fra afrikaans, som også har etterlatt sterke spor i ordforrådet, f.eks. dorp, kraal, veld, trek, hartebeest, reebok.
India
I India er bruken av engelsk en levning fra kolonitiden. Engelsk ble brukt i administrasjon, rettsvesen, skoler, universiteter og forretningsliv, og det ble skapt en middelklasse som var helt eller delvis utdannet på engelsk, og som brukte engelsk i sitt yrke. Bare en liten del av befolkningen regner engelsk som sitt morsmål; langt flere har engelsk som sitt annetspråk. Sammenlagt er tallet på disse som jevnlig bruker engelsk anslått til bare ca. 3 %, men av en befolkning på 1 065 mill. (2004) utgjør det i underkant av 32 mill. I tillegg kommer alle de som med mindre grader av språkbeherskelse kan gjøre seg forstått på engelsk. Engelsk er stadig i bruk både som offisielt språk ved siden av hindi, og på en rekke andre områder. Det finnes fremdeles en betydelig engelskspråklig presse, og det har vokst frem en omfattende litteratur på engelsk skrevet av indiske forfattere.
Engelsk som det brukes i India er oftest mer eller mindre sterkt preget av de tospråkliges indiske bakgrunn. Indisk-engelsk skiller seg ut så vel i uttale, intonasjon og talerytme, som i syntaks og setningslengde. I ordforrådet opptrer mange ord av indisk opprinnelse, og stilistisk merkes en hang til å bruke «litterære», ofte alderdommelige ord. Karakteristisk er også en mer billedlig, metaforisk uttrykksmåte.
Andre deler av verden
I de øvrige delene av det tidligere britiske koloniriket er engelsk i stor utstrekning fremdeles brukt som offisielt språk. Engelsk som morsmål for større og mindre hvite befolkningsgrupper finnes ennå i stater som Zimbabwe, Namibia, Zambia og Kenya. Som morsmål i en overveiende farget befolkning brukes engelsk (West Indian Standard English) av dem som har utdannelse og som regnes til de høyere samfunnslag i Jamaica og andre deler av Karibia, mens majoriteten av folkene her har et kreolspråk som morsmål. Som sekundærspråk brukes engelsk blant den fargete befolkning i de tidligere britiske besittelser både i Vest-Afrika og i Øst-Afrika, og videre østover i Asia i stater som Pakistan, Sri Lanka og Singapore. For eksempel oppgis 1 mill. av Ghanas 15 mill. innbyggere å ha engelsk som sekundærspråk. Bruken som sekundærspråk oppviser lokale særtrekk, graden av språkbeherskelse varierer sterkt, og bruksområdene strekker seg fra administrasjon, undervisning og presse til funksjon som et lingua franca, et hjelpespråk mellom parter som ikke behersker hverandres morsmål.
Endelig finner man engelsk som bestanddel i sekundært utviklede blandingsspråk. Mange såkalte pidginspråk har engelsk som utgangspunkt. De har en sterkt forenklet grammatikk og et redusert ordforråd med innslag fra innfødte språk. Pidginspråk brukes ikke som morsmål, men fungerer som hjelpespråk (lingua franca), slik f.eks. vest-afrikansk pidgin spiller en viktig rolle som handelsspråk. Engelskbaserte pidginspråk forekommer både i Vest-Afrika og i områdene på den motsatte siden av Atlanterhavet. Disse atlantiske pidgin-språk har felles røtter tilbake til slavetiden. Andre pidginspråk med engelsk som basis finnes i Østen og i Stillehavsområdet.
Når et språksamfunn gir opp sitt eget språk og begynner å bruke et pidginspråk som morsmål, utvikler dette seg videre til et såkalt kreolspråk. Særlig i det karibiske området og i Vest-Afrika er det en rekke slike språk med basis i engelsk og med innslag fra afrikanske språk. Et eksempel er kreolspråket krio som brukes i Sierra Leone. Det eksisterer en litteratur på krio og en bevegelse som ønsker å gjøre krio til landets nasjonalspråk. Bruken av krio har også spredt seg til andre deler av Vest-Afrika. Gullah er navnet på et språk av lignende type som tales av den svarte befolkningen på øyene utenfor kysten av South Carolina og Georgia i USA. Her er det påvist mange fellestrekk med de vest-afrikanske kreolspråk. Etter at kolonitiden er over, har de karibiske kreolspråkene fått økt betydning og status. Dette gjelder ikke minst det såkalte Jamaican Creole som brukes av 70 % av befolkningen i landet, og som mange ønsker skal bli Jamaicas nasjonale språk. Slike tendenser til utvikling av selvstendige språk på grunnlag av engelsk minner en om de romanske språkenes oppkomst ut fra forskjellige folkelige former av det latinske språk.