maori

Maorikvinner under en markering av Waitangi Day.

Maorienes situasjon som minoritet på New Zealand er fremdeles økonomisk og kulturelt krevende for deler av befolkningen, og det drives fortsatt politisk arbeid for å bedre levekårene.
Maorier fotografert foran en marae, et møtehus. Bildet er fra 1800-tallet.
Av /Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0

New Zealand ble britisk koloni i 1840, og uavhengig dominion i 1907. Dronning Elizabeth 2 er fortsatt statsoverhode i landet. Her møter hun maorier under et besøk i 1970.

Mange ble kjent med maori-dansen Haka da New Zealands landslag i rugby begynte å utøve den før sine kamper.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Maori er en polynesisk urbefolkningNew Zealand. Ordet maori betyr «vanlig», «innfødt person». Maori referer også til språket, som tilhører den austronesiske språkfamilien. Aotearoa er maorienes navn for New Zealand, og betyr «landet med den lange hvite sky».

Faktaboks

uttale:
maˈori
også kjent som:

Māori; Tangata whenua, folket av landet

Maorienes moderne historie preges av europeernes kolonisering av New Zealand, og en følgende periode med vanskelige levekår på grunn av dette. Siden slutten av 1900-tallet har det vært en kulturell og sosial fornyelse, og i dag er maoriene i prinsippet likestilte deltagere i den newzealandske stat.

Maoriene utgjør i dag rundt 15 prosent av New Zealands befolkning og har både egne valgkretser (fra 1867) og seter. De deltar også i nasjonalforsamlingen som ordinære partirepresentanter og gjennom maoripartiet.

Maorikulturen er en rik kultur. Dette kommer til uttrykk i kunstformer som dans (haka), design, malerkunst og litteratur, samt gjennom sport. Mange sentrale kunstnere og forfattere fra New Zealand er maori.

Historisk bakgrunn

Maori-lederen Hori Ngakapa.
Av /Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0
Maorier i kano.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Maoriene er den opprinnelige befolkningen på New Zealand. Det er ikke funnet arkeologiske spor av tidligere folkegrupper der. Arkeologiske undersøkelser basert på karbondatering anslår at maoriene kom til New Zealand i flere migrasjonsbølger, med en hovedperiode rundt 1320–1350. Studier av språk og materiell kultur indikerer at de kom fra det østpolynesiske kjerneområdet, det vil si Cookøyene, Tahiti-arkipelaget og Marquesasøyene. Tidlig etter bosettingen av New Zealand, flyttet en gruppe videre til Chathamøyene. Disse ble opphavet til New Zealands andre innfødte etnisk polynesiske gruppe, morioriene.

I 1769, om lag 400 år etter de store innvandringsbølgene, anslo den britiske oppdagelsesreisende James Cook den innfødte befolkningen til å være rundt 100 000 mennesker. Dette ansees i dag som et relativt korrekt estimat. Fra dette har demografer beregnet at de første gruppene må ha bestått av rundt 50 personer.

De om lag 50 menneskene som seilte fra Øst-Polynesia huskes og omtales i maorienes muntlige tradisjon knyttet til de store kanoene, waka, de kom i. Hvor mange slike kanoer som kom er usikkert, men det er vanlig å regne med at det var syv slike i den siste store innvandringsbølgen. Besetningen i disse kanoene la grunnlaget for de store slektsgruppene, eller stammene (iwi) som etablerte seg og spredte seg utover landet. De stedene der en stor kano kom i land, og folkene slo seg ned, ble grunnlaget for denne gruppens identifikasjon og tilknytning i det fremmede landskapet. Deres landingsplass ble det «ståstedet» – på maori deres turagawaewae – som ga dem talerett i politiske forsamlinger.

Klimaet var kaldere enn områdene der de kom fra, og krevde andre typer bosteder, klær og redskaper. De tidlige bosetningene var ofte strategisk plassert på høydedrag og kalles en pa eller pa maori. Landsbyhusene var omgitt av forsvarsverker, terrasser, vollgraver og høye gjerder laget av trestokker, og vitner om krigføring og behov for beskyttelse. Landsbyen hadde også gjerne et forsamlingshus med forseggjorte utskjæringer i tre, og med en åpen møteplass foran. Disse møtehusene med forsamlingsplasser er et gjennomgående trekk ved polynesiske bosetningsplasser, men de tar ulike materielle utforminger etter som hvor de ligger. I dag finnes det slike rituelle og sosiale møteplasser maraer over hele New Zealand, på universiteter og på landsbygda.

Levesett, religion og næringsveier

Maori-kvinne fra Rotorua. Fotografiet er fra rundt 1900.
Av /Frank and Frances Carpenter Collection.
Lisens: CC BY 2.0

Maorisamfunnet har alltid vært slektskapsbasert. En hapu er en gruppe som regner avstamning bilateralt, det vil si fra både fars- og morssiden. Lederskap og autoritetsstruktur, både i den utvidede familiegruppen og den større enheten av slekt (iwi), er en kombinasjon av personlige egenskaper som materiell og sosial generøsitet, alder, kjønn og individets posisjon i gruppen. Dette knippet av egenskaper, som i kombinasjon medfører at en person gjør seg fortjent til andres respekt og støtte, omtales ofte som den karismatiske kraften polynesiere kaller mana. Statusen til en person, eller til en slektsgruppe, kan endre seg over tid og er blant annet avhengig av ressurstilgang som muliggjør generøsitet eller hindrer det.

En slektsgruppes genealogiske tilknytning, eller wakapapa, viser de forbindelser som knytter gruppen til det stedet deres familie slo seg ned. Det landskapet de bosatte seg i og ble ansvarlige for å forvalte. En slik genealogi gir både en muntlig fortelling om hvem de er, om hvordan ting er forbundet i den naturlige og den menneskelige verden, og beskriver folks rettigheter og plikter overfor dette stedet, dets ressurser og overfor andre grupper mennesker. Gjennom historien har maori sosial organisasjon vekslet mellom små, ganske egalitære grupper, og større sammenslutninger med mer hierarkiske former. Denne vekslingen er et uttrykk for strategisk fleksibilitet, men er også nært knyttet til kamp om knappe ressurser.

Et maori skapelsesepos forteller om hvordan menneskenes verden oppsto ut av favntaket mellom himmelen, Rangi, og jorden, Papa. Da en av sønnene deres reiste seg opp og skjøv foreldrene fra hverandre, kom lyset inn, og ao (dagen) var skapt. I denne gamle polynesiske kosmologienpo, mørket, dødsriket eller natten, holdes på avstand ved rituell aktivitet for at rommet mellom himmel og jord skal kunne gi plass til menneskeliv. En gjensidig avhengighet mellom naturen og menneskenes verden må styres og hjelpes gjennom rituelt korrekt omgang med fenomener som er tapu, det vil si tabu, farlige, kraftfulle og som må kontrolleres eller avgrenses, og fenomener som er noa, verdsliggjørende eller forurensende.

Den første kontakten med europeere

Briten James Cook var i 1769 den første europeeren til å gå i land på New Zealand. Nederlenderen Abel Tasmanså landet først, i 1642.

De første møtene mellom europeere og maorier var preget av voldelige konflikter, og flere lokale mennesker ble drept. I 1840 bodde det om lag 2000 europeere i landet, og den britiske kronen utformet traktaten The Treaty of Waitangi (Waitangi-traktaten), som ble underskrevet av 500 maoriledere fra hele New Zealand. Denne traktaten ga dem rettigheter som britiske undersåtter, og til gjengjeld fikk kronen landrettigheter. Ordlyden i denne avtalen, og særlig hva maoriversjonen av avtalen sa, har siden vært gjenstand for diskusjon.

På 1860-tallet begynte konfliktene om landrettigheter å vokse, og det ble væpnede konflikter der europeere og maori deltok på begge sider. Landkrigene varte fra 1860 til 1865, men konflikten blusset opp igjen flere ganger og vedvarte til slutten av århundret. Det ble etablert en landdomstol, og dette medførte at kollektivt eid land ble endret til individuelt eierskap. Dette skulle komme til å ha store konsekvenser for landrettigheter, da eierskap enklere kunne overføres til nybyggere fra Europa.

1900-tallet

En utskjæring laget av maorier.

Av /Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0

På 1900-tallet rådet det en forestilling om at maorifolket representerte en primitiv kultur som ville dø ut i møtet med europeernes moderne leveveier. Denne tenkemåten henger fremdeles igjen, selv om den over tid har vist seg å være både fordomsfull og basert på feilaktige forestillinger. Disse forestillingene er basert på en antatt årsakssammenheng mellom teknologisk utvikling, pengeøkonomi og handel, og et godt og levedyktig samfunn både kulturelt, mentalt og sosialt.

Lenge var politikken til den newzealandske staten assimilasjon, det vil si en politikk som skulle gjøre maoribefolkningen så lik den europeiske som mulig. I 1896 hadde forholdet mellom de to etniske gruppene endret seg. Folketallet for maori var nede i 42 113, delvis på grunn av epidemier, mens de europeiske nå utgjorde over 700 000.

For maoriene innebar deltagelse i den nye staten skolegang der undervisningsspråket var engelsk, et offentlig helsetilbud og lønnet arbeid. De fikk også representasjon i parlamentet fra 1867, noe som ble viktig. Tidlige maoripolitikere som Apirana Ngata (1874–1950) og Sir Peter Henry Buck (Te Rangi Hiroa) (1877–1951) var med på å bringe den tradisjonelle kulturen videre og la grunn for en revitalisering av maorikulturen utover 1960-tallet.

I denne perioden ble nye skiller i maoribefolkningen synlige. Dette gjaldt blant annet mellom lønnsarbeidere og dem som arbeidet utenfor det vanlige lønnssystemet, mellom byfolk og jordeiere og i den kulturelle eliten. Det oppstod dessuten en forskjell mellom dem som fremdeles mestret språket, te reo maori og dem som ikke gjorde det. Fra 1982 ble det investert i såkalte språkreir, kohaga reo, barnehager der barna skulle lære maorispråket, og radio- og TV-kanaler på maori ble opprettet.

Fra 1975 til 1990-tallet ble det gjennomført et rettslig oppgjør knyttet til Waitangi-traktaten, i form av økonomiske kompensasjon, men også i form av tilbakeføring av land. De siste rundene dreide seg om oppgjør for fiskerirettigheter i form av fiskekvoter.

Kultur

Noen av de tidlige politiske lederne, som Apirana Ngata og Peter Buck, var også anerkjente forskere. De dokumenterte den rike kulturelle tradisjonen, og gjorde den internasjonalt tilgjengelig. Perioden så også et oppkomme av maorikunstnere, for eksempel forfattere som Patricia Grace, Alan Duff og Witi Ihimaera. Disse og andre var med på å sette ord på ulike aspekter av maoriliv for yngre generasjoner fra 1960-tallet og frem til i dag. Gjennom turisme, men også i lokale møter og rituelle sammenhenger har talekunst, waikorero, og performativ dans eller kapa haka fått en renessanse, og er blitt internasjonalt kjent gjennom åpningsritualet til det newzealandske rugbyteamet All Blacks. Maori design er verdenskjent for sine karakteristiske former i grafisk trykk, veving, ansiktstatoveringer, utskjæringer i tre og pounamu, en type jade.

I samtiden

New Zealand har i senere tid hatt en offisiell bikulturell politikk. Dette gjør at uttrykk for maorienes tilstedeværelse visuelt og språklig har økt i offentlige sammenhenger, selv om minoritets-situasjonen fremdeles er økonomiske og kulturelt krevende for deler av befolkningen i dag.

Konsekvenser av de økonomiske oppgjørene diskuteres fremdeles, og kontroll over tradisjonelle leveveier som fiske, jakt og jordbruk versus kommersiell drift og utnyttelse av naturressurser er stadig vanskelige temaer – ikke minst siden miljøutfordringer og økonomiske hensyn er på kollisjonskurs i New Zealand som andre steder i verden.

I november 2020 ble Nanaina Mahuta utnevnt som New Zealands nye utenriksminister, som første kvinne og andre maori noen sinne. Mahuta ble spesielt kjent da hun i 2016 ble første parliamentsmedlem med moko kauae, tradisjonell ansiktstatovering.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg