Episkopalisme er den kirkepolitiske retningen og kirkerettslige skolen innen Den katolske kirken som hevder at den øverste kirkelige makten tilhører samtlige biskoper. Det motsatte er papalismen, som ser biskopenes makt som avhengig av pavens autoritet.
Faktaboks
- Uttale
- episkopalˈisme
- Også kjent som
-
episkopalsystem
Ifølge episkopalismen er paven kun den første blant likemenn og må bøye seg for samtlige biskopers dom på konsilene. De store reformkonsilene på 1400-tallet, gallikanismen i Frankrike på 1500- og 1600-tallet og febronianismen i Tyskland på 1700-tallet, er forskjellige forsøk på å gjennomføre episkopalismen. Etter at ufeilbarhetsdogmet ble fastslått på 1. Vatikankonsil 1870, har papalismen seiret over episkopalismen. 2. Vatikankonsil (1962–1965) nyanserer imidlertid papalismen noe (se papalisme).
I luthersk kirkerett er episkopalsystemet navnet på teorien som hevder at den øverste kirkelige makt tilhører landsherren i egenskap av landets øverste biskop, summepiskopats-teorien, se summus episcopus.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.