episkopalisme

Episkopalisme, episkopalsystem, den kirkepolitiske retning og kirkerettslige skole innen Den romersk-katolske kirke som hevder at den øverste kirkelige makt tilhører samtlige biskoper. Det motsatte er papalismen, som betrakter biskopenes makt som avhengig av pavens autoritet.

Faktaboks

uttale:
episkopalˈisme

Etter episkopalismen er paven kun den første blant likemenn og må bøye seg for samtlige biskopers dom på konsilene. Retningens talsmenn påberoper seg bispeembetets stilling i oldkirken og Herrens ord i Matteus 18,18: «Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.» De store reformkonsiler på 1400-tallet, gallikanismen i Frankrike på 1500- og 1600-tallet og febronianismen i Tyskland på 1700-tallet, er forskjellige forsøk på å gjennomføre episkopalismen. Etter at ufeilbarhetsdogmet ble fastslått på 1. Vatikankonsil 1870, har papalismen seiret over episkopalismen. 2. Vatikankonsil (1962–65) nyanserer imidlertid papalismen noe (se papalisme).

I luthersk kirkerett er episkopalsystemet navnet på den teori som hevder at den øverste kirkelige makt tilhører landsherren i egenskap av landets øverste biskop, summepiskopats-teorien, se summus episcopus.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg