Episkopalisme, episkopalsystem, den kirkepolitiske retning og kirkerettslige skole innen den romersk-katolske kirke som hevder at den øverste kirkelige makt tilhører samtlige biskoper. Motsatt: papalismen, som betrakter biskopenes makt som avhengig av pavens autoritet.

Etter episkopalismen er paven kun den første blant likemenn og må bøye seg for samtlige biskopers dom på konsilene. Retningens talsmenn påberoper seg bispeembetets stilling i oldkirken og Herrens ord i Matt 18,18. De store reformkonsiler på 1400-tallet, gallikanismen i Frankrike på 1500- og 1600-tallet og febronianismen i Tyskland på 1700-tallet, er forskjellige forsøk på å gjennomføre episkopalismen. Etter at ufeilbarhetsdogmet ble fastslått på 1. Vatikankonsil 1870, har papalismen seiret over episkopalismen. 2. Vatikankonsil (1962–65) nyanserer imidlertid papalismen noe (se papalisme).

I luthersk kirkerett er episkopalsystemet navnet på den teori som hevder at den øverste kirkelige makt tilhører landsherren i egenskap av landets øverste biskop, summepiskopats-teorien, se summus episcopus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.