episkopalisme

Episkopalisme, episkopalsystem, den kirkepolitiske retning og kirkerettslige skole innen Den romersk-katolske kirke som hevder at den øverste kirkelige makt tilhører samtlige biskoper. Det motsatte er papalismen, som betrakter biskopenes makt som avhengig av pavens autoritet.

Faktaboks

episkopalisme
Uttale
episkopalˈisme

Etter episkopalismen er paven kun den første blant likemenn og må bøye seg for samtlige biskopers dom på konsilene. Retningens talsmenn påberoper seg bispeembetets stilling i oldkirken og Herrens ord i Matteus 18,18: «Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.» De store reformkonsiler på 1400-tallet, gallikanismen i Frankrike på 1500- og 1600-tallet og febronianismen i Tyskland på 1700-tallet, er forskjellige forsøk på å gjennomføre episkopalismen. Etter at ufeilbarhetsdogmet ble fastslått på 1. Vatikankonsil 1870, har papalismen seiret over episkopalismen. 2. Vatikankonsil (1962–65) nyanserer imidlertid papalismen noe (se papalisme).

I luthersk kirkerett er episkopalsystemet navnet på den teori som hevder at den øverste kirkelige makt tilhører landsherren i egenskap av landets øverste biskop, summepiskopats-teorien, se summus episcopus.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg