Johannes 22, oppr. Jacques Duèze, pave (i Avignon) fra 1316. Biskop av Fréjus 1300, av Avignon 1310, kardinal-prest 1312, kardinal-biskop av Porto 1313. Etter at pavestolen hadde stått tom i over to år etter Clemens 5s død, ble kardinal Duèze valgt til pave i Lyon. Han gjenopptok sin residens i Avignon. Gjennom sine sterke pro-franske holdninger gjorde han det vanskelig for pavedømmet å vende tilbake til Roma, noe han hadde lovet før han ble valgt. På hans tid kom pavestolen i konflikt med den tyske kong Ludvig av Bayern på en måte som foregrep den utvikling som til sist førte til innføringen av reformasjonen i Tyskland. I 1324 avsatte Johannes kong Ludvig og ekskommuniserte ham. Etter flere års strid drog Ludvig i 1327 til Roma, lot seg krone til keiser og innsatte en motpave, Nikolaus 5. Det kom aldri til forsoning mellom keiseren og Johannes 22. Han var overbevist om pavens overherredømme over verdslige herskere og styrket sentraliseringen av kirkeledelsen. Han gikk hardt frem overfor de fransiskanske fraticelli. Han kom også i konflikt med hele Fransiskanerordenen som i 1322 hadde uttalt at Kristus og apostlene hadde levd i fullstendig fattigdom. I 1329 fordømte han 26 av Mester Eckharts læresetninger. Han ble imidlertid selv anklaget for heresi etter gjentatte ganger å ha uttalt at de avdødes sjeler ikke får se Gud før etter de dødes oppstandelse. Han trakk denne læremeningen tilbake på sitt dødsleie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.