Gregor 1 den store

Gregor 1 den store, født i Roma, pave fra 590, helgen. Studerte jus og ble byprefekt i Roma 572–573, men ved farens, senator Gordianus' død oppgav han sin politiske karriere og grunnla sju klostre, bl.a. i sitt hus i Roma, der han selv ble munk og abbed. I 579 ble han sendt til Konstantinopel som pavens diplomatiske utsending, og i 590 tok han motvillig imot paveverdigheten, etter enstemmig valg av geistlighet, senat og folk.

Mer enn kanskje noen annen la han grunnen for middelalderens pavevelde; gjennom sin dyktighet som administrator, økonom, diplomat og teolog, med sans for folkets behov. Han fremmet klosterlivet ved delvis å fristille klostrene fra lokale biskopers autoritet. Han brukte mye av kirkens store inntekter til nødhjelp. I 596 sendte han prioren Augustin med 40 munker til England, og la grunnen til det pavelige misjonsarbeid blant germanerne. I kampene mellom de inntrengende langobardene og den bysantinske keiser lyktes det ham å legge grunnen til den senere kirkestat. Han ønsket også å hevde overhøyhet overfor den østlige kirke med dens økumeniske patriark i Konstantinopel, og begynte å bruke tittelen servus servorum Dei (lat. 'Guds tjeneres tjener'). Hans innsats for liturgien og den liturgiske musikk er betydelig (se gregoriansk sang), om enn noe uklar.

Det er særlig som teolog Gregor fremmet utviklingen mot den middelalderlige folkefromhet, ikke minst ved sin lære om ekteskapets uoppløselighet, billed- og relikviekult, englene, Den hellige ånds gaver, skjærsilden og sjelemesser. Han fikk også stor innflytelse gjennom sine skrifter, bl.a. om Benedikt av Nursia og andre helgener, gjennom homilier og kanskje særlig ved det presteideal han trekker opp i Regula pastoralis (Hyrdeboken). Han betraktes som en av den romersk-katolske kirkes fire store kirkelærere (se doctor ecclesiae). Minnedag 3. september.