Gregor 1 den store, født i Roma, pave fra 590, helgen. Studerte jus og ble byprefekt i Roma 572–573, men ved farens, senator Gordianus' død oppgav han sin politiske karriere og grunnla sju klostre, bl.a. i sitt hus i Roma, der han selv ble munk og levde i streng fattigdom fra 574. I 579 ble hand sendt til keiserhoffet i Konstantinopel som pavens utsending. Fem år senere kom han tilbake til Roma hvor han ble abbed i sitt eget kloster, og i 590 ble han valgt til pave. 

På denne tiden var de politiske og øknomiske forholdene i Italia kaotiske, bl.a. på grunn av oversvømmelser, pest og angrep fra Langobardene. I tillegg krevde den østromerske keiseren i Konstantinopel makt over Italia, men Gregor 1. inngikk en fredsavtale med langobardene og undergravde dermed keiserens makt samtidig som han styrket kirken og la grunnlaget for det som senere skulle bli pavestaten. Han ønsket også å hevde pavemakten overfor den østlige kirke, og nektet å godta at patriarken kalte seg Økumenisk Patriark fordi det innebar å anerkjenne at patriarken i østkirken hadde en samlende rolle for hele kristenheten. En av de viktigste kirkepolitiske endringene han gjennomførte var å gi klostrene større selvstendighet ved at de ble delvis fristilt fra lokale biskopers autoritet. Gregor 1.brukte mye av kirkens store inntekter til sosiale formål og regelrett nødhjelp. I 596 sendte han en misjonær, prioren Augustin (senere kjent som Sankt Augustin av Canterbury) med 40 munker til England. 

Gregor 1. var også en aktiv teolog og forfatter. Han utga blant annet en bok om italienske helgner og reliviekult, og skrev en utleggning om Jobs bok hvor han introduserte listen over de syv dødssynder (hovmot, griskhet, lyst, misunnelse, fråtsing, sinne og likgyldighet). I 591 kom en rettledning for kirkens bisoper Regula pastoralis (Hyrdeboken) hvor biskoper og prester omtales som sjelens hyrder, og benytter tittelen servus servorum Dei (lat. 'Guds tjeneres tjener') om seg selv. Det er særlig som teolog Gregor la grunnlaget for middelalderens folkefromhet med helgener, engler og relikviekult. Hans utlegninger om de dødes sjeler la grunnlaget for senere teologiske utlegninger om Purgatoriet (Skjærsilden). Hans navn assosieres alliekvel kanskje først og fremst med kirkemusikk (se gregoriansk sang).

Med sin handlekraft og brede interesse for alt, fra klosterliv og kirkepolitikk til veldedighet og kirkemusikk, regnes Gregor 1 gjerne som den første store paven, den samlende autoritet i vestkirken.  Han regnes som en av den romersk-katolske kirkes fire store kirkelærere (se doctor ecclesiae). Minnedag 3. september.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. juni 2014 skrev Sigrid Kleveland

Hei,



Burde ikke artikkelen nevnt at det var Pave Gregor som fikk "De syv dødssyndene" inn i den offisielle katolske læren (tradisjonen)?

Dette er jo et viktig moment da det på sikt økte samsunnsangsten for fortapelse, som kirken tilslutt løste med Tetzel sine avlatsbrev. Avlatsbrevene var jo igjen noe av det viktigste Martin Luther gjorde opprør mot i 1517.



MVH

Sigrid Kleveland

5. september 2014 svarte Anne Stensvold

Hei!
Tusen takk for innspillet. Jeg har lagt til dette med dødssyndene, men finner det ikke riktig å trekke trådene videre til avlat og Luther. Selv om den Gregor 1, som du sier, kan ses som en årsak til at denne delen av katolsk tradisjon kunne utvikle seg, er vel Gregor VII viktigere i så måte. Dette er jo en leksikonartikkel, og da blir det vel ryddigere hvis disse pavene trekkes inn i en ny versjon om Skjærsilden? Fint hvis du eventuelt har noen innspill om en ny versjon av den artikkelen? Vennlig hilsen Anne Stensvold

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.