I 1152 ble Brekespear sendt som pavens utsending til Norden. Han hadde med seg to pallier, ullbånd båret av erkebiskoper. Dette kan tyde på at kurien hadde bestemt at den nordiske kirkeprovinsen, som hadde sete i den danske (nå svenske) byen Lund og var felles for de nordiske landene, skulle deles i tre. Brekespear fikk opprettet en egen norsk kirkeprovins i Nidaros, men det ble ikke opprettet noen egen svensk kirkeprovins under hans reise til Norden.
Det er bevart en pave-bulle som stadfester opprettelsen av erkesetet i Nidaros, og nevner kirkeprovinsens omfang. Legaten Brekespear opprettet samtidig en ny bispestol på Hamar (Hamar bispedømme). I bullen står også at erkebiskopen skulle ha myndighet til å vigsle lydbiskoper, utstede kirkelige statutter, visitere bispedømmene og være øverste geistlige dommer i provinsen.
Bispestolene ble trolig omorganisert, med domkapitler, det vil si prestekollegier, ved domkirkene, og kanskje også erkediakonembeter, blant annet ved erkesetet. Brekespear fikk innført årlig skatt til pavedømmet, peterspenger. Bispevalgene skulle ikke lenger foretas av kongen, men valg ved domkapitlene ble antakelig ennå ikke innført. Trolig gav kongene avkall på sin innflytelse ved tilsetting av prester.
Brekespear forsøkte nok også å fremme kirkens domsmyndighet, men omfanget er ukjent. Han gjennomførte en utvidelse av retten til å gi kirken gaver. Han forbød å bære våpen i Trondheimskaupangen, og nektet prester å gifte seg med kvinner som hadde vært gift før. Om ikke alle bestemmelsene ble effektivt gjennomført, var det i alle fall formulert et kirkelig reformprogram på norsk grunn.
Nicolaus Brekespear dro deretter til Sverige, og fikk innført skatt til Roma, men her ble det ikke opprettet noen kirkeprovins.
Forskerne har vært sterkt uenige om omfanget av hans kirkelige reformarbeid i Norge, og om hvor lenge han oppholdt seg i Norge og Norden. Sentralt i debatten har Canones Nidrosienses stått, en samling kirkerettsforskrifter som sammen med Magnus Erlingssons kroningsed som ble funnet i 1930-årene i et engelsk håndskrift fra 1200-tallet. Oluf Kolsrud og Arne Odd Johnsen har hevdet at Canones Nidrosienses var et umiddelbart resultat av Nicolaus Brekespears arbeid, men dette er trukket i tvil, sterkest av V. Skånland. Uenigheten har blant annet sammenheng med forskjellige syn på Brekespears skolering i kanonisk rett, og det er vanskelig uten videre å bruke Canones Nidrosienses som kilde for det som skjedde i 1152–1153.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.