Pius 7, pave fra 1800; var biskop i Imola da han i et mer enn tre måneder langt konklave ble valgt til pave etter Pius 6. Hans første pavetid var preget av forholdet til Frankrike. Ved østerriksk hjelp holdt han inntog i Roma og begynte de forhandlinger med Napoleon som førte til konkordatet 15. juli 1801, og som gjorde katolisismen til Frankrikes statsreligion. Forgjeves protesterte paven mot de såkalte «organiske artikler», som Napoleon føyde til konkordatet for å sikre statsmyndighetene avgjørelsen av de kirkelige spørsmål i Frankrike, og som sikret de protestantiske kirker samme status som den romersk-katolske. 1804 medvirket Pius ved Napoleons keiserkroning. Siden oppstod det et spent forhold mellom dem, og 1809 ble paven tatt til fange av en av Napoleons generaler og ført som fange til Fontainebleau. I 1812 kom det igjen til et personlig møte mellom Pius og keiseren. Pius gjorde nå betydelige innrømmelser, som Napoleon publiserte som et nytt konkordat 1813, straks etter tilbakekalt av Pius.

1814 vendte Pius tilbake til Roma. Wien-kongressen gjenopprettet Kirkestaten, og Pius gjenopprettet Jesuittordenen.

Pius' epitafium i Peterskirken er utført av B. Thorvaldsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.