arianere

Keiser Konstantin den store kalte inn til et kirkemøte i Nikea i 325. Her ble arianismen fordømt. Tegning av Konstantin (sittende på en trone) som beordrer brenning av arianske bøker. Ca. 825.
Keiser Konstantin beordrer brenning av arianske bøker av . Falt i det fri (Public domain)
Bysantinsk maleri av Arius, grunnleggeren av arianismen.
Arius av . Falt i det fri (Public domain)

Arianere var et parti i oldkirken som bærer navn etter den aleksandrinske presbyteren Arius.

Faktaboks

Uttale
ariˈanere

Anskuelsene om Kristi forhold til Faderen var ennå ikke blitt utformet med full dogmatisk skarphet av kirken da Arius trådte frem med sin lære, som gikk ut på å betone Guds absolutthet og Sønnens underordning under Faderen. Sønnen er ikke til fra evighet av, men skapt og Faderen ulik og underordnet, og dog er han en guddom. Det er bare én Gud, Faderen, og under ham to halvt guddommelige vesener, Sønnen og Ånden, gjennom hvem han trer i forhold til verden.

Alexandrias biskop Alexander ekskommuniserte Arius og utløste derved en heftig strid. Keiser Konstantin den store, som av politiske grunner ønsket fred og enhet i kirken, sammenkalte kirkens biskoper til en synode i Nikea i 325. Denne fordømte arianismen og bekjente troen på Kristus som «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Hermed hadde arianismen lidd et foreløpig nederlag. I den følgende tiden vant den mange tilhengere og ble favorisert av flere keisere. På kirkemøtet i Konstantinopel i 381 seiret den nikenske oppfatningen definitivt. Men arianismen holdt seg lenge, særlig blant noen av de germanske stammer som først lærte kristendommen å kjenne i denne formen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg