Arianere, parti i oldkirken, bærer navn etter den aleksandrinske presbyter Arius. Anskuelsene om Kristi forhold til Faderen var ennå ikke blitt utformet med full dogmatisk skarphet av kirken da Arius trådte frem med sin lære, som gikk ut på å betone Guds absolutthet og Sønnens underordning under Faderen. Sønnen er ikke til fra evighet av, men skapt og Faderen ulik og underordnet, og dog er han en guddom. Det er bare én Gud, Faderen, og under ham to halvt guddommelige vesener, Sønnen og Ånden, gjennom hvem han trer i forhold til verden.

Alexandrias biskop ekskommuniserte Arius og utløste derved en heftig strid. Keiser Konstantin den store, som av politiske grunner ønsket fred og enhet i kirken, sammenkalte kirkens biskoper til en synode i Nikaia 325. Denne fordømte arianismen og bekjente troen på Kristus som «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Hermed hadde arianismen lidd et foreløpig nederlag. I den følgende tid vant den mange tilhengere og ble favorisert av flere keisere. På kirkemøtet i Konstantinopel 381 seiret den nikenske oppfatning definitivt. Men arianismen holdt seg lenge, særlig blant noen av de germanske stammer, som først lærte kristendommen å kjenne i denne form.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.