arianere

Arianere var dem som stod for den teologiske posisjonen som ble fremmet av presbyteren Arius (cirka 256–336) i Alexandria i Egypt, et viktig senter for kristen teologi på denne tiden. Omkring 318 gikk Arius ut mot sin biskop som hadde uttrykt at både Faderen (Gud) og Sønnen (Jesus) eksisterte fra evighet av. Dette ble begynnelsen på en langvarig teologisk strid om hvordan man skulle forstå forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus, omtalt som Guds sønn i Det nye testamentet.

I Johannesevangeliet, kapittel 1, omtales Jesus Kristus som «Ordet» (gresk: logos) og det sies at han var Gud og at alt er skapt ved ham (vers 1 og 3). Videre heter det at «Ordet ble menneske», det vil si at Gud ble menneske (vers 14). Teologene i Alexandria var opptatt av hvordan man kunne anvende samtidens filosofiske språk når man omtalte Gud, og Arius’ utgangspunkt var at Gud var unik, uforanderlig og utenfor all menneskelig erfaring – slik mange filosofer tenkte. Hvordan skulle man da forstå utsagnet om at Guds sønn eller «Ordet» var blitt menneske?

Arius’ og arianernes posisjon kan sammenfattes slik:

1. Gud Fader og Guds sønn er ikke av samme vesen
2. Guds sønn er den første og fremste blant alle skapninger, men like fullt en skapning
3. Siden Guds sønn («Ordet») skapte verden, må han ha eksistert før alle tider, men det var en tid da Sønnen ikke eksisterte
4. Siden Guds sønn er en skapning, har han ingen direkte kunnskap om Gud.

Selv om Kristus kan kalles «Gud», er han ifølge arianerne ikke guddommelig på linje med Faderen; det er bare en ærestittel. Som skapning kunne Sønnen vokse, sulte, tørste, lide og dø – i motsetning til den uforanderlige Gud.

Den fremste av Arius’ kritikere var Athanasius av Alexandria. Han påpekte det han mente var et grunnleggende problem ved den arianske posisjonen: Hvordan kan Jesus Kristus være menneskenes frelser hvis han er en skapning? En skapning kan jo ikke frelse andre skapninger. Frelse krever guddommelig inngripen, hevdet Athanasius. Han pekte også på et annet problem: Hvordan kan kristne be til og tilbe Kristus hvis han bare var en skapning? Da ville man gjøre den urett å tilbe skapningen i stedet for Skaperen (Gud).

Striden Arius utløste, kunne ha ført til en stor splittelse av kirken. Keiser Konstantin den store innkalte derfor til et kirkemøte i Nikea i 325. Selv hadde han sympati for Arius’ posisjon, men det viktigste for ham var å holde kirken samlet. Vedtaket som ble fattet var klart anti-ariansk. I motsetning til Arius fastslo kirkemøtet at Sønnen var «av samme vesen som Faderen». Dette standpunktet ble kirkens offisielle syn, uttrykt i den nikenske trosbekjennelsen som fikk sin endelige form på kirkemøtet i Konstantinopel i 381: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.»

Selv om arianernes syn var fordømt, fortsatte det å gjøre seg gjeldende i deler av kirken og ved keiserens hoff. På sitt dødsleie (337) ble keiser Konstantin selv døpt av en ariansk prest, Eusebius av Nikomedeia. Han ble for en kort tid biskop og sendte Wulfila som misjonsbiskop til de germanske goterne. Hos dem levde arianismen videre i flere århundrer. En tilsvarende lære om Kristus finnes også hos Jehovas vitner.