Samferdsel i Norge

Norges utstrekning og topografi medfører store omkostninger til utbygging og vedlikehold av samferdselslinjene. Samferdselen var basert på sjøtransport helt til siste halvdel av 1800-tallet da jernbanebyggingen tok til, og en del av trafikken etter hvert gikk over fra sjø til land. Utviklingen innen persontrafikken er fra 1900-tallet av preget av bilen og flyet.

Innen persontransportene har vei- og lufttransporten hatt betydelig økning på bekostning av sjø- og jernbanetransporten. For godstransporten er det særlig overgangen fra sjøtransport til vei som har vært merkbar. Den innenlandske godstransporten (regnet i tonnkm) fordeler seg 2007 med 46 % på sjøtransport, 47 % på veitransport og 7 % på jernbane. 79 % av persontransporten (regnet i passasjerkm) foregår med bil, 6 % med buss, 2 % med motorsykkel/moped, 6 % med fly, 5 % med jernbane/forstadsbaner og 2 % med båt.

De kjørbare veiene som ble anlagt fra 1600-tallet til langt inn på 1800-tallet, var stort sett skrøpelige og ubrukelige store deler av året. Vedlikeholdsansvaret lå på bøndene i distriktet. Veilovene har etter hvert fastslått det offentliges ansvar for veistellet, og 1931 kom den nåværende ansvarsfordeling mellom stat, fylker og kommuner i riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier). Den samlede offentlige veilengde var i 2008 ca. 92 900 km (29,4 % riksveier, 29,2 % fylkesveier og 41,4 % kommunale veier); av dette er ca. 0,3 % motorvei. For øvrig finnes det ca. 126 000 km private veier.

Parallelt med en stadig økende bilpark satses det mye på en sterk forbedring av selve veistandarden, f.eks. legging av fast dekke, økning i akseltrykket, bro- og tunnelanlegg. Praktisk talt hele riksveinettet og størstedelen av fylkesveinettet har fast dekke, mens så godt som hele riksveinettet og rundt halvparten av fylkesveiene er klargjort for 10 tonns akseltrykk. En rekke store veiprosjekter er realisert siden 1980, særlig med sikte på fastlandsforbindelse ved hjelp av broer og tunneler. Også anlegg av gang- og sykkelveier har vært et prioritert område siden 1980.

Økt oppmerksomhet rundt transportsektorens, og da særlig bilens, negative innvirkning på miljø – både lokalt og globalt – har ført til utvikling av ny teknologi i bilene, tiltak for å redusere bilbruken og utvikling/oppbygging av alternative transportmidler. I 1989 ble det innført avgasskrav til nye bensindrevne personbiler som har ført til en reduksjon av utslipp av nitrogenoksider (NOx), kullos (CO) og flyktige organiske forbindelser. Avgift for utslipp av karbondioksid (CO₂) på drivstoff ble innført 1992. I 1996 ble det innført et nytt avgiftssystem for biler, slik at nye biler er dyrere jo mer de forurenser. Det arbeides også med modeller som skal medføre at hver bilist skal betale kostnadene han/hun påfører andre trafikanter og samfunnet (se veiprising).

Rutebiltrafikken spiller en særlig rolle på korte strekninger. Fra midten av 1980-årene er det imidlertid også blitt bygd opp et nett av langdistanseruter. Tidligere var disse forbeholdt jernbaneløse strøk (f.eks. Bergen–Trondheim), men ekspressrutene trafikkerer nå også strekninger som er dekket av jernbane. Fra 1988 er mye av ekspressbusstrafikken samlet under navnet Nor-Way Bussekspress.

Den første jernbanen ble åpnet 1854 og i nesten 100 år foregikk en mer eller mindre kontinuerlig utbygging av linjenettet. Det norske jernbanenettet er 2008 på 4114 km. Nettet var på sitt lengste i 1957 (4498 km); mange små sidebaner er i ettertid blitt nedlagt, på noen baner drives bare godstrafikk. Siden 1950-årene er stadig flere strekninger lagt om til elektrisk drift (2552 km 2008). Både passasjer- og godstrafikken holdt seg ganske stabil i 1980- og 1990-årene, men på passasjersiden har «markedsandelen» falt markant, siden den totale passasjertransporten har steget betydelig.

I 1996 ble Norges Statsbaner delt i trafikkselskapet NSB BA (i dag NSB AS) og Jernbaneverket, som er ansvarlig for skinnegang og annen infrastruktur.

Oslo var den første norske by som fikk sporvei (1875, hestesporvei), og fikk også den første elektriske sporvei i landet (1894). Senere fulgte Bergen (1897, nedlagt 1965, Bybanen AS åpnet ny strekning i 2010) og Trondheim (1901, nedlagt 1988, gjenopptatt i AS Graakallbanens regi i 1990). Oslo har landets eneste tunnelbanenett.

Persontrafikken har vist meget sterk vekst, og bare i perioden 1980–2008 ble den nær firedoblet. Godstransporten er ubetydelig når man ser bort fra postforsendelser. Særlig Vestlandet og Nord-Norge ble godt utbygd med flyplasser i 1970-årene, og landet hadde 2005 46 lufthavner med sivilt ruteanløp.

Rutenettet innenlands var tidligere dominert av SAS, Braathens SAFE og Widerøes Flyveselskap, men etter at SAS overtok både Braathens og Widerøe i 2002, er det takket være flyselskapet Norwegian Air Shuttle, som startet innenlands flyruter dette året, at det fremdeles er konkurranse om flytransporten i Norge. Fra 1993 har alle flyselskap i EU/EØS-området fri konkurranse på flygninger til og fra Norge. I 1995 ble det innført fri konkurranse på det innenlandske stamrutenettet for norske flyselskap og et nytt selskap, Color Air, startet 1998 rutetrafikk. Driften gikk med underskudd og ble innstilt allerede året etter.

Norge rangeres som verdens fjerde største skipsfartsland med og er det landet som har den høyeste andelen av flåten under eget flagg blant de tradisjonelle skipsfartslandene, med en samlet tonnasje på 16,8 mill. bruttotonn. Dette skyldes i stor grad opprettelsen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1987. Flåten i NIS nådde sitt høydepunkt i 1991 med 870 skip, men har siden gått ned og var ved utgangen av 2007 på 565 skip. I Norsk Ordinært Skipsregister (NOR) var det 2007 registrert 749 skip. Registrene ble samlokalisert til Bergen i 1992.

Kystfarten har stor betydning i mange strøk, men veibygging, økt personbilhold og flytrafikk har ført til sterk nedgang i passasjertallet, unntatt for fergene. Den viktigste kystruten er hurtigruten Bergen–Kirkenes. Hurtiggående båttyper, særlig katamaraner, har revolusjonert trafikkmønsteret mange steder, særlig langs vestlands- og trøndelagskysten. Fremdeles er det mange riksveiforbindelser med bilferge. På den enkelte fergeforbindelse øker trafikken i takt med biltrafikken for øvrig, men stadig flere fergeforbindelser blir avløst av nye veiprosjekt som inkluderer broer eller tunneler.

Samferdselsdepartementet har forvaltningsansvaret for samferdselen i Norge, herunder post og telekommunikasjoner. Forvaltningsorganer utenfor departementet omfatter Statens vegvesen med Vegdirektoratet, Avinor, Post- og teletilsynet og Statens Jernbanetilsyn. De to sistnevnte kom til i 1990-årene ved at statens egne forvaltningsbedrifter innen post, tele og jernbane ble fristilt i aksjeselskaper eller særlovsselskaper.

Kommunale og fylkeskommunale myndigheter har ansvaret for utformingen av det lokale kollektivtilbudet. Likevel har staten gått inn med tilskudd til utbygging av kollektiv infrastruktur i de største byområdene, noe som har ført til at slike tiltak er blitt prioritert på tvers av de ulike forvaltningsnivåers ansvarsområder.

¹Kilde: Statens vegvesen