De kjørbare veiene som ble anlagt fra 1600-tallet til langt inn på 1800-tallet, var stort sett skrøpelige og ubrukelige store deler av året. Vedlikeholdsansvaret lå på bøndene i distriktet. Veilovene har etter hvert fastslått det offentliges ansvar for veivedlikeholdet, og 1931 kom den nåværende ansvarsfordeling mellom stat, fylker og kommuner i riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier). Den samlede offentlige veilengden var i 2019 ca. 95 200 km (11,3 % Europa-/riksveier, 47 % fylkesveier og 41,7 % kommunale veier); av dette er ca. 0,6 % motorvei. For øvrig finnes det ca. 99 000 km private veier.
Parallelt med en stadig økende bilpark satses det mye på en sterk forbedring av selve veistandarden, for eksempel legging av fast dekke, økning i akseltrykket, bygging av bro- og tunnelanlegg. Praktisk talt hele riksveinettet og størstedelen av fylkesveinettet har fast dekke, mens så godt som hele riksveinettet og rundt halvparten av fylkesveiene er godkjent for 10 tonns akseltrykk. En rekke store veiprosjekter er realisert siden 1980, særlig med sikte på fastlandsforbindelser ved hjelp av broer og tunneler. Også bygging av gang- og sykkelveier har vært et prioritert område på 2000-tallet.
Økt oppmerksomhet rundt transportsektorens, og da særlig bilens, negative innvirkning på miljøet, både lokalt og globalt, har ført til utvikling av ny teknologi i bilene, tiltak for å redusere bilbruken og utbygging av kollektivtrafikken og tilrettelegging for mer gang og sykling i og rundt de største byene. I 1989 ble det innført avgasskrav til nye bensindrevne personbiler som har ført til en reduksjon av utslipp av nitrogenoksider (NOx), kullos (CO) og flyktige organiske forbindelser. Avgift for utslipp av karbondioksid (CO2) på drivstoff ble innført 1992. I 1996 ble det innført et nytt avgiftssystem for biler, slik at nye biler er dyrere jo mer de forurenser. Det arbeides også med modeller som skal medføre at hver bilist skal betale kostnadene han/hun påfører andre trafikanter og samfunnet (se veiprising).
Kollektivtrafikken (buss, trikk, t-bane og lokaltog) har en spesielt viktig transportfunksjon på korte strekninger. Fra midten av 1980-tallet er det imidlertid også blitt bygd opp et nett av langdistanseruter med buss. Tidligere var disse forbeholdt jernbaneløse strøk (for eksempel Bergen–Trondheim), men ekspressrutene trafikkerer nå også strekninger der det også er mulig å reise med tog. Fra 1988 er mye av ekspressbusstrafikken samlet under navnet Nor-Way Bussekspress.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.