Samferdsel i Norge

De kjørbare veiene som ble anlagt fra 1600-tallet til langt inn på 1800-tallet, var stort sett skrøpelige og ubrukelige store deler av året. Vedlikeholdsansvaret lå på bøndene i distriktet. Veilovene har etter hvert fastslått det offentliges ansvar for veivedlikeholdet, og 1931 kom den nåværende ansvarsfordeling mellom stat, fylker og kommuner i riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier). Den samlede offentlige veilengden var i 2019 ca. 95 200 km (11,3 % Europa-/riksveier, 47 % fylkesveier og 41,7 % kommunale veier); av dette er ca. 0,6 % motorvei. For øvrig finnes det ca. 99 000 km private veier.

Parallelt med en stadig økende bilpark satses det mye på en sterk forbedring av selve veistandarden, for eksempel legging av fast dekke, økning i akseltrykket, bygging av bro- og tunnelanlegg. Praktisk talt hele riksveinettet og størstedelen av fylkesveinettet har fast dekke, mens så godt som hele riksveinettet og rundt halvparten av fylkesveiene er godkjent for 10 tonns akseltrykk. En rekke store veiprosjekter er realisert siden 1980, særlig med sikte på fastlandsforbindelser ved hjelp av broer og tunneler. Også bygging av gang- og sykkelveier har vært et prioritert område på 2000-tallet.

Økt oppmerksomhet rundt transportsektorens, og da særlig bilens, negative innvirkning på miljøet, både lokalt og globalt, har ført til utvikling av ny teknologi i bilene, tiltak for å redusere bilbruken og utbygging av kollektivtrafikken og tilrettelegging for mer gang og sykling i og rundt de største byene. I 1989 ble det innført avgasskrav til nye bensindrevne personbiler som har ført til en reduksjon av utslipp av nitrogenoksider (NOx), kullos (CO) og flyktige organiske forbindelser. Avgift for utslipp av karbondioksid (CO₂) på drivstoff ble innført 1992. I 1996 ble det innført et nytt avgiftssystem for biler, slik at nye biler er dyrere jo mer de forurenser. Det arbeides også med modeller som skal medføre at hver bilist skal betale kostnadene han/hun påfører andre trafikanter og samfunnet (se veiprising).

Kollektivtrafikken (buss, trikk, t-bane og lokaltog) har en spesielt viktig transportfunksjon på korte strekninger. Fra midten av 1980-tallet er det imidlertid også blitt bygd opp et nett av langdistanseruter med buss. Tidligere var disse forbeholdt jernbaneløse strøk (for eksempel Bergen–Trondheim), men ekspressrutene trafikkerer nå også strekninger der det også er mulig å reise med tog. Fra 1988 er mye av ekspressbusstrafikken samlet under navnet Nor-Way Bussekspress.

Den første jernbanen ble åpnet 1854 og i nesten 100 år foregikk en mer eller mindre kontinuerlig utbygging av linjenettet. Det norske jernbanenettet er 2020 på 4200 km. Nettet var på sitt lengste i 1957 (4498 km); mange små sidebaner er i ettertid blitt nedlagt, på noen baner drives bare godstrafikk. Siden 1950-årene er stadig flere strekninger lagt om til elektrisk drift (2451 km 2020). Både passasjer- og godstrafikken holdt seg ganske stabil på 1980- og 1990-tallet, men på passasjersiden har «markedsandelen» falt markant, siden den totale passasjertransporten har steget betydelig.

I 1996 ble Norges Statsbaner delt i trafikkselskapet NSB BA (i dag Vy AS) og Jernbaneverket, som var ansvarlig for skinnegang og annen infrastruktur. I 2020 er jernbanesektoren delt mellom flere aktører. Jernbanedirektoratet har det overordnede ansvaret for togtilbudet og for strategisk planlegging, utvikling av infrastruktur og helhetlig koordinering av sektoren. Statsforetaket Bane NOR har det operative ansvaret for trafikkstyring, drift, vedlikehold og utbygging av jernbanen og togstasjonene, mens det statseide selskapet Norske tog AS har ansvaret for å leie ut togmateriell til togselskaper som kjører på kontrakt for staten. I tillegg er det egne statseide selskap som har ansvar for vedlikehold av togsettene og salg av togbilletter. Statens jernbanetilsyn fører tilsyn med at jernbanevirksomhetene oppfyller sine forpliktelser etter jernbanelovgivningen.

Oslo var den første norske by som fikk sporvei (1875, hestesporvei), og fikk også den første elektriske sporvei i landet (1894). Senere fulgte Bergen (1897, nedlagt 1965, Bybanen AS åpnet ny strekning i 2010) og Trondheim (1901, nedlagt 1988, gjenopptatt i AS Graakallbanens regi i 1990). Oslo har landets eneste tunnelbanenett.

Det statlige selskapet Avinor driver i 2019 44 lufthavner hvorav 12 i samarbeid med Forsvaret. I tillegg er det rutetrafikk på tre privateide lufthavner, der Torp lufthavn ved Sandefjord er den største. 12 av lufthavnene har direkteruter til utlandet. Oslo lufthavn Gardermoen (OSL) er navet i lufthavnsystemet i Norge med 51 prosent av antall terminalpassasjerer i 2018. Innenlands flyruter opereres i all hovedsak av SAS, Norwegian og Widerøe. SAS og Norwegian er dominerende på stamrutene mellom de største lufthavnene, mens Widerøe er dominerende på regionalrutene, der flere av rutene drives på kontrakt med Samferdselsdepartementet. Utenlandsrutene opereres av både norske og utenlandske flyselskap.

Flytrafikken, målt med antall passasjerer, har med unntak av i noen år, økt betydelig fra 1970-tallet. Spesielt stor årlig trafikkøkning finner vi etter 2002. Utlendingers reiser til/fra Norge blir en stadig viktigere driver for trafikk­utviklingen. Om lag 1/3 av utenlandske turister benytter fly på reisen til/fra Norge. En stadig større andel av reisene er fritidsreiser. Disse utgjorde i 2015 ca. 52 prosent av alle flyreiser. I 2019 reiste 46,3 millioner passasjerer til/fra norske lufthavner. Av disse reiste 21 millioner til/fra utlandet. Hvis en imidlertid teller antall reiser i stedet for passasjerer har norske lufthavner håndtert flere utenlands- enn innenlandsreiser siden 2005. I 2019 ble det gjennomført 33,7 millioner enkeltreiser til/fra norske flyplasser hvorav 21 millioner (62%) var utenlandsreiser. Godstransport med fly innenlands er ubetydelig når man ser bort fra postforsendelser.

Fra 1993 har alle flyselskap i EU/EØS-området kunne operere fritt på flygninger til og fra Norge. Rutenettet innenlands var fram til 1998 dominert av SAS, Braathens SAFE og Widerøes Flyveselskap. I 1995 ble det innenlandske stamrutenettet deregulert slik at norske flyselskap fritt kunne opprette de ruter og ta de priser de måtte ønske. Det førte blant annet til at flyselskapet Color Air ble etablert og startet flygninger da Oslo lufthavn Gardermoen (OSL) åpnet 8. oktober 1998. Selskapet gikk imidlertid konkurs etter knapt ett års drift.

Etter at SAS overtok både Braathens og Widerøe i 2002, Hadde i praksis selskapet monopol på innenlands flytransport. Selskapet fikk imidlertid konkurranse da Norwegian ble etablert og startet sine første innenlandsruter dette året. I 2019 utføres stort sett all innenlandstrafikk av SAS, Norwegian og Widerøe.

Norge rangeres som verdens fjerde største skipsfartsland med og er det landet som har den høyeste andelen av flåten under eget flagg blant de tradisjonelle skipsfartslandene, med en samlet tonnasje på 16,8 mill. bruttotonn. Dette skyldes i stor grad opprettelsen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1987. Flåten i NIS nådde sitt høydepunkt i 1991 med 870 skip, men har siden gått ned og var ved utgangen av 2019 på 700 skip. I Norsk Ordinært Skipsregister (NOR) var det i 2019 registrert vel 11000 skip. Registrene ble samlokalisert til Bergen i 1992.

Kystfarten har stor betydning i flere områder, men veibygging, økt personbilhold og flytrafikk har ført til sterk nedgang i passasjertallet, unntatt for fergene. Et viktig transporttilbud er kystruten Bergen–Kirkenes (Hurtigruten). Her anløper 11 skip i alt 34 havner. Skipene frakter både passasjerer, personbiler og stykkgods. De siste 30 årene har turisttrafikken blitt stadig viktigere for Hurtigruten.

Hurtiggående båttyper, særlig katamaraner, har revolusjonert trafikkmønsteret mange steder, særlig langs Vestlands-, Trøndelags- og Nordlandskysten. Fremdeles er det mange riks- og fylkesveiforbindelser som har fergeforbindelser. På den enkelte fergeforbindelse øker trafikken i takt med biltrafikken for øvrig, men stadig flere fergeforbindelser blir avløst av nye veiprosjekt som inkluderer broer eller tunneler.

Ansvaret for transportsektoren og transportinfrastrukturen i Norge er delt mellom flere aktører. Både staten, fylkeskommunene, kommunene og private transportselskap har viktige oppgaver å ivareta for at transportinfrastrukturen og transporttilbudene skal fungere effektivt. Samferdselsdepartementet har det overordnede ansvaret for utforming av ramme­betingelsene til luftfarts-, veg- og jernbanesektoren, for riksvegfergene, kyst­forvaltningen samt havne- og sjøtransportpolitikken.

Når det gjelder vegsektoren, har Statens vegvesen et sektoransvar for å følge opp nasjonale oppgaver for hele vegtransportsystemet. Statens vegvesen er et forvaltningsorgan underlagt Samferdselsdepartementet. Statens vegvesen utøver sitt samfunnsoppdrag gjennom rollen som byggherre, myndighetsorgan og fagorgan.

Fordeling av ansvar innenfor jernbanesektoren er i 2020 delt mellom Jernbanedirektoratet, som har det overordnede ansvaret for sektoren, statsforetaket Bane NOR har ansvaret for drift og vedlikehold av jernbaneinfrastrukturen og det statseide selskapet Norske tog AS har ansvaret for togmateriellet. Statens jernbanetilsyn fører tilsyn med alle jernbanevirksomhetene.

Når det gjelder luftfarten, utøves myndigheten i 2020 gjennom etatsstyring av Luftfartstilsynet og gjennom rettslig regulering av sektoren. Ansvaret for lufthavnene ivaretas gjennom det statseide selskapet Avinor AS. Luftfartstilsynet har hovedansvaret for tilsynet med norsk sivil luftfart. Avinor har ansvaret for drift og utvikling av 43 lufthavner for den sivile luftfarten, og en samlet flysikringstjeneste, gjennom datterselskapet Avinor Flysikring AS, for den sivile og militære luftfarten.

Kystverket er rådgivende og utøvende organ for Samferdselsdepartementet i havne- og farvannsforvaltningen. Etaten har ansvar for sjøsikkerheten og beredskap mot akutt forurensning. Kystverket har også ansvar for farledene og farledsstrukturen samt for fyr og merker langs kysten.

For transportinfrastrukturen har staten et direkte ansvar for investering i og vedlikehold av Europa- og riksvegene med tilhørende riksvegfergesamband. Ansvaret gjelder også jernbanens kjøreveg og signalsystem samt de lufthavnene med rullebanesystem og terminaler som eies av Avinor. I tillegg har staten ansvaret for investering i og vedlikehold av farleder og navigasjonsinstallasjoner til sjøs.

Staten kjøper også fergetjenester på riksveifergesambandene, persontransporttjenester med jernbanen og person- og godstransporttjenester på kystruten Bergen-Kirkenes (Hurtigruten). Staten har også ansvar for kjøp av flyrutetjenester på regionale flyruter fram til 2022 i Nord-Norge og til 2024 i Sør-Norge. Etter dette tillegges ansvaret fylkeskommunene.

Fylkeskommunene har ansvar for investeringer i og vedlikehold av fylkesveier og fylkesvei­fergesamband. Etter en regionreform i 2010 fikk fylkeskommunene overført flere riksveier og riksveifergesamband fra staten. Fylkeskommunene har derfor ansvaret for et betydelig større veinett og langt flere fergesamband i dag enn før 2010.

Fylkeskommunene kjøper transporttjenester knyttet til driften av lokale buss- og hurtigbåtruter samt fergetjenester på de fylkeskommunale fergesambandene. Som nevnt ovenfor vil fylkeskommunene også få ansvaret for kjøp av regionale flyruter. Fylkes­kommun­ene har dessuten ansvar for å utstede transportløyver, for eksempel drosjeløyver, og de har ansvar for skolebarntransporten. I tillegg er fylkeskommunene også pålagt å ha et tilrettelagt transporttilbud for transport av funksjonshemmede, den såkalte TT-ordningen.

Når det gjelder kommunene, har de ansvar for investeringer i og vedlikehold av det kommunale vegnettet. I tillegg er mange av de større havnene kommunale. Det betyr at vedlikehold av disse er et kommunalt ansvar. Kommunene har også ansvar for parkerings­politikken i byer og tettsteder. Dette innebærer antall parkeringsplasser og lokalisering av disse samt prisen for å parkere. Til slutt kan vi nevne at kommunene har ansvar for arealplanlegging i henhold til plan- og bygningsloven. Slike planer påvirker sterkt transport­behovet og kollektivtrafikkens rammebetingelser.

¹Kilde: Statens vegvesen