elbil

Prinsippet for en elektrisk bil er enkelt; motoren er forbundet med drivhjulene ved en tradisjonell girkasse med clutch og differensial, eller ved en fast innkoplet girutveksling som via en differensial driver hjulene. Motoren får kraft fra batteriet via en kontrollenhet som regulerer strømmen alt etter førerens pådrag. Strøm til lys, vindusviskere og annet 12 volts utstyr leveres fra hovedbatteriet og går via en transformator som gjør om den høyere spenningen til 12 volt.

Batteriproblemer har lenge forsinket utbredelsen og anvendeligheten av elektriske biler, men det finnes i dag batterier som er tilstrekkelige for å gi gode ytelser til bybiler, busser og lettere varetransport. Det gjøres utstrakt forskning på nye batterityper.

Hovedbatteriet kan veie fra 200 kg og er sammensatt av mange celler for å oppnå den spenningen man ønsker, dette kan variere fra 48 volt og opp til flere hundre volt, alt etter produsent. Batteriladeren sitter ofte montert fast i bilen, og man behøver kun tilgang på et vanlig strømuttak eller stikkontakt for å lade bilen. Ved et normalt uttak på 10 eller 16 ampere vil batteriet lades opp på åtte timer. Med spesiallader og tilgang på kraftigere strømuttak kan de fleste nye batterityper lades på kortere tid, 20–30 minutter er den praktiske grensen for hurtiglading.

De fleste bilene som hittil har vært produsert, har batteri av typen NiCd (nikkel kadmium) som yter 50–60 Ah/kg, men det finnes en rekke batterityper under utvikling. Batterier av typen NiMH (nikkel metal hydrid) holder på å overta helt etter NiCd. Dette er en type som gjerne yter 60–70 Ah/kg. Neste skritt er litium–polymer-løsninger (litium-ione) som skal kunne yte 80–200 Ah/kg. Felles for disse batteriene er at de er robuste, tåler fullstendig utladning, tåler kulde og har lang levetid. Litiumbatteriene er dessuten betydelig lettere enn de andre batteriene med metallisk innhold. Det kommer av at litiums densitet er 0,52 g/cm³, mens f.eks. jern veier 7,8 g/cm³ og bly over 13 g/cm³.

Nyere design av batterier og styreelektronikk har gitt stadig bedring av driftstiden i forhold til vekt. Det ser også ut til at hybridbiler, med kombinasjon av forbrenningsmotor og batteridrift, er i ferd med å bli mer populære i markedet.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det eksperimentert en del med elektriske biler, men utviklingen av forgassermotoren ble prioritert av militære årsaker. Drivstoffdistribusjon var mindre sårbar og mer fleksibel en distribusjon av elektrisk strøm. I 1960-årene ble utviklingen av elektriske biler tatt opp igjen, og det ble gjort forsøk i en rekke land uten at dette lyktes. Hovedproblemet lå i batteriene. Dette var store, tunge og ikke særlig effektive metallbasert batterier, først og fremst basert på bly.

Mot slutten av 1980-årene var forurensing, støy og vissheten om begrensede oljekilder så påtrengende at bil drevet med elektrisk strøm kom på den politiske dagsordenen. I USA påla loven Clean Air Act at en viss prosentandel av bilene som selges skulle være elektriske (crika 10 % i 2003).

Høsten 1995 startet man serieproduksjon av elektriske biler i Frankrike, og i løpet av de påfølgende tiårene har elbiler blitt stadig mer vanlig, særlig i byene.

Selskapet Pivco utviklet bybilen City Bee ved midten av 1990-årene. En prototype ble vist frem under OL på Lillehammer i 1994. 1996 ble det produsert 120 Pivco City Bee. 1998 gikk bedriften konkurs, og året etter ble 51 % av aksjene kjøpt av Ford Motor Company.

Høsten 1999 startet det nye Ford-selskapet Think Nordic serieproduksjon av bilen Think City ved selskapets fabrikk i Aurskog. Etter innføring av nye, mindre strenge utslippsregler i California i 2003, stanset Ford produksjonen av el-biler og solgte Think Nordic til det sveitsiske selskapet Kamcorp Microelectronics. I 2004 ble bedriften nedbemannet og produksjonen av Think City stanset.

Et tankekors med henhold til den elektriske bilen er hvor man skal hente elektrisiteten fra. Kraft fra kullkraftverk betyr at man flytter utslippsproblemet, selv om kjemisk fangst av karbondioksid bedre lar seg gjennomføre ved et stort kraftverk enn i mindre enheter, som for eksempel en bil. Kraft fra kjernekraftverk er heller ingen ideell løsning med tanke på lagring av avfall fra kjernebrenselet. Fornybar kraft som vindkraft, bølgekraft og tidevannkraft er det fortsatt mangel på. Et unntak når det gjelder fornybar kraft er land der man har overskudd på vannkraft. Slike er det heller ikke mange av. Sånn sett er den hydrogendrevne hybridbilen opp som en favoritt, i det minste inntil kull- og gasskraft er blitt «ren».

• bil
• hybridbil