Transformatoren består vanligvis av to viklinger på en kjerne av lamellert jernblikk. Figur 1 viser skjematisk en enfasetransformator.
C er kjernen. Vikling A består av mange vindinger koblet til et nett med høy spenning. Vikling B har få vindinger.
Tenker man seg at spenningen blir tilført A, blir A kalt primærvikling og B sekundærvikling. Ved tomgang, dvs. når sekundærviklingen er åpen, opptar primærviklingen en liten strøm (magnetiseringsstrømmen), og den fremkaller et vekselfelt i jernkjernen, som igjen induserer en vekselspenning i viklingene.
Jernkjernen bevirker at den induserte spenning per vinding blir omtrent like stor i primær- som i sekundærviklingen, dvs. at spenningene blir proporsjonale med vindingstallene. Tar man ut strøm av sekundærviklingen, øker strømmen i primærviklingen tilsvarende, slik at produktet av strøm og spenning for begge viklinger blir like stort.
Kommentarer (7)
skrev Kjell Arild Welde
svarte Ida Jackson
svarte Frode Høyte
skrev Kjell Arild Welde
skrev Student: Anonym
skrev Knut A. Rosvold
svarte Guro Djupvik
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.