Portugals litteratur

Portugisisk litteratur innledes med en usedvanlig rik lyrisk diktning. Denne har forbindelse med provençalsk trubadurpoesi, men har også rent nasjonale trekk. Det eldste diktet er fra 1189. Den spanske kongen Alfons 10 (den vise) og andre spanske diktere skrev lyrikk på galicisk-portugisisk, den førstnevnte i sine 400 Cantigas de Santa Maria. Den portugisiske kongen D. Dinis (1261–1325) var også en fremragende dikter.

Det går et lyo.a.). Lopes var den første offisielle historieskriver og arkivist. Han studerte de krefter som var medbestemmende i den politiske utviklingen, og var mer opptatt av det jevne folks vilkår enn av adelens krigsbedrifter. Etter ham har historiografien fått en fremtredende plass i portugisisk litteratur (jf. den mer ukritiske, religiøst fargede historieskrivning fra Alcobaça: Monarchia lusitana).

Et viktig trekk i utviklingen var at kongehuset i lange perioder tok aktiv del. Dette gav gunstige betingelser for diktningen og for historieskrivningen, med Rui de Pina, Galvão, Castanheda, Correia, litteraten Garcia de Resende (som i 1516 gav ut en stor sangsamling fra hoffkretser), humanisten Damião de Gois og andre. Sistnevnte falt som offer for inkvisisjonen.

Et viktig område for historiografien var portugisernes oppdagelsesreiser. Det viktigste verket er her João de Barros' Décadas da Índia, fortsatt av Diogo do Couto. Det ble skapt en omfattende reiselitteratur, særlig ved Mendes Pinto, dessuten en samling beretninger om skipsforlis História trágico-marítima. I den tidligere perioden, og igjen på 1500-tallet, hadde oversettelseslitteraturen (blant annet fra klassisk litteratur), ridderromanene og andre prosatekster stor innflytelse i Portugal.

Store navn ved overgangen til 1500-tallet var Sá de Miranda og Gil Vicente. Den første introduserte de litterære impulsene fra renessansens Italia, den siste skapte et nasjonalt portugisisk teater. Gil Vicentes innflytelse var stor i hele det iberiske området; arven etter ham førte likevel ikke til en sterk, nasjonal teatertradisjon, slik man fikk det i Spania. Sá de Mirandas forsøk på å skape et portugisisk renessanseteater mislyktes; Vicentes teater og dettes sterke middelaldertrekk ble en for sterk konkurrent. Heller ikke Camões' dramatiske produksjon endret dette bildet. Med unntak av Ferreira de Vasconcellos og A. Ferreiras beskjedne, men viktige arbeid for scenen, konsentrerte man seg for lenge om å følge i Gil Vicentes kjølvann i stedet for å skape fornyelse. Også F. M. de Melos dramatiske bidrag hundre år senere er klart influert av Vicentes stil. De religiøse myndighetene ødela svært mye for det levende teaterlivet helt frem til første halvdel av 1700-tallet, da man fikk de dramatiske arbeidene til A. J. da Silva, som ble henrettet av inkvisisjonen bare 34 år gammel. Først med teateret til romantikeren Garrett, kan man imidlertid si at arven fra Vicente løftes og man igjen får en levende portugisisk teatertradisjon.

Det var lyrikken, og i en viss utstrekning eposet, som preget portugisisk litteratur gjennom 1500-, 1600- og 1700-tallet. Den dominerende skikkelsen i 1500-tallslitteraturen, og i portugisisk litteratur overhodet, er Luís de Camões, en fremragende lyriker som skrev både på nasjonale og italienske versemål. Eposet Os Lusíadas gjenspeiler tidsånden og de store oppdagelsesreisene og forteller om nasjonalhelten Vasco da Gamas reise til India. I sin samtid kom det snart i skyggen av barokkeposet Afonso Africano skrevet av V. Mouzinho de Quevedo, et verk som siden har gått fullstendig over i glemselen. Camões' epos fikk den posisjon det har i dag som landets nasjonalepos, først under romantikken, da Garrett «gjenoppdaget» det.

I tillegg til den religiøse lyrikken, som dominerte så vel 1500- som 1600-tallets litteratur, stod den bukoliske diktningen sterkt innen både poesien og prosaen, der man har en rekke store pastoralverk. Med unntak av Bernardim Ribeiros Menina e moça, Jorge de Montemors (i Spania Montemayor) Diana, som ble skrevet på spansk, og arbeidene til Rodrigues Lobo, er de fleste av disse prosatekstene forlengst glemt. De representerer imidlertid en viktig side ved 1600-tallsprosaen, som i Portugal ikke utviklet seg i samme nyskapende retning som tilfellet var i Cervantes' Spania. Sammenlignet med Spania var motreformasjonens Portugal helt inn på 1700-tallet et meget lukket land, med en streng inkvisisjonssensur.

1600-tallslitteraturen er lite preget av verdslige temaer. Jesuitten A. Vieiras store prekensamling er blitt stående som et retorisk og stilistisk høydepunkt. De store lyrikerne fra denne epoken er ordensbrødrene Jerónimo Baía og António das Chagas, nonnen Violante do Céu, og ikke minst F. M. de Melo, som i tillegg til sitt arbeid for scenen og sitt historiske og vitenskapelige forfatterskap, må regnes som en av epokens aller viktigste lyrikere, og som også skrev fiksjonsprosa – fire «dialogiske apologer» – som sammen med novellene til G. F. Trancoso og G. P. Rebelo utgjør de viktigste bidragene på prosaens område. En annen nonne, Maria do Céu, skrev sine viktigste arbeider 1730–40, allegorisk prosa og lyrikk og dessuten religiøse arbeider for scenen. Barokken strakte seg i portugisisk sammenheng et par tiår inn på 1700-tallet. Helt på slutten fikk man et viktig teoretisk bidrag i og med F. Leitão Ferreiras tobinds poetikk fra 1718–21, Nova Arte de Conceitos. Til tross for at man hele tiden var sterkt influert av den blomstrende spanske barokklitteraturen, fikk man i Portugal ikke noen tilsvarende fornyelse av den fortellende prosa. Heller ikke pikareskromanen fikk fotfeste; den bukoliske litteraturen, ridderromanene og den religiøse allegoriske prosaen holdt stand.

Denne tendensen holdt seg også i den litteratur som oppstod som en reaksjon mot barokkens stil da ny-klassisistene (også kalt arcadistene) gjorde sitt inntog rundt midten av 1700-tallet med stiftelsen av Arcádia Lusitana i 1757, etter italiensk mønster, og anført av navn som C. Garção og Filinto Elísio. Innflytelsen fra den franske opplysningstiden ser man i L. A. Verneys Verdadeiro método de estudar fra 1746, som er et forsøk på å introdusere mer moderne pedagogiske ideer og må sees som et generelt oppgjør med den fortidsrettethet som preget så vel kunst som samfunn. Mot overgangen til 1800-tallet ble innflytelsen fra så vel England som Frankrike merkbar. Romantikken flyttet det litterære fokus fra lyrikken, der overgangsfiguren Bocage ble den siste virkelig betydningsfulle representant, og over til prosaen og den historiske roman med Almeida Garrett og fremfor alt Alexandre Herculano. Sistnevnte, som var landets fremste historiker ved siden av Oliveira Martins, stod også for utgivelsen av Portugaliae Monumenta Historica, en samling dokumenter, lovtekster, krøniker og så videre fra det åttende til det femtende århundre, hovedsakelig skrevet på latin.

Samtidsromaner etter europeisk romantisk mønster fikk man særlig med J. Dinis og den meget produktive Castelo Branco, som blir en overgangsfigur mot den realistiske 1800-tallsromanen, der hovednavnet er Eça de Queirós, og senere, ved begynnelsen av 1900-tallet, Fialho de Almeida og R. Brandão, begge de siste med klare naturalistiske trekk. En romantisk lyriker er, foruten Garrett og Herculano, som også skrev poesi, A. Feliciano de Castilho. Sistnevnte hadde en av hovedrollene i en polemikk i 1860-årene, kalt Coimbra-spørsmålet (Questão Coimbrã). Denne debatten dannet opptakten til den radikalisering som noen år senere banet veien for en samfunnskritisk, realistisk litteratur under Eça de Queiróz' ledelse. I denne overgangsfasen finner vi også kjente lyrikere som Gonçalves Crespo, A. Feijó, C. Verde, João de Deus, Guerra Junqueiro og Gomes Leal. Sistnevnte regnes som en overgangsfigur til symbolismen, som har A. Nobre og fremfor alt C. Pessanha som hovedfigur.

Rundt første verdenskrig fikk man i Portugal en modernistisk bevegelse, nemlig kretsen rundt tidsskriftet Orpheu. Lyrikeren Fernando Pessoa var det i ettertid mest berømte medlem av denne gruppen, som omfattet blant annet M. de Sá-Carneiro og J. de Almada Negreiros. Pessoas lyriske produksjon ble lite påaktet i samtiden; det meste ble først utgitt etter hans død i 1930-årene, da den såkalte «andre modernismen» hentet Orpheu-kretsen frem fra glemselen og bidrog til å plassere Pessoa både på det litterære verdenskartet og som en hovedfigur i 1900-tallets portugisiske litteratur. Samtidig med Orpheu-kretsen hadde man i disse årene grupperingen rundt tidsskriftet Águia, talerør for den politiske bevegelsen Renascença Portuguesa (portugisisk gjenfødelse), der hovedfiguren var J. Cortesão og Teixeira de Pascoais, skaperen av det litterære program som ble kalt «saudismo». Også Pessoa hadde tilknytning til denne grupperingen.

«Den annen modernisme», som gjerne kalles Presença-gruppen etter navnet på sitt viktigste tidsskrift, fikk selv ingen nyskapende posisjon, selv om den dominerte det litterære liv fra 1927 og vel ti år fremover, og til tross for store enkeltnavn som J. Régio og Branquinho da Fonseca. Tvert imot fikk denne litterære retningen en konserverende virkning. Fordi man her ikke bare hevdet kunstens rett, men også dens plikt, til å være upåvirket av den politiske og sosiale utviklingen, og bevegelsens glansår falt sammen med Salazars politiske diktatur, har det senere heftet en reaksjonær merkelapp ved den. Ytterligere aksentuert ble dette av den litterære striden som avsluttet 1930-årene, da den unge nyrealistiske generasjonen overtok det litterære hegemoniet. O Grupo Surrealista de Lisboa med blant annet António Pedro, Mário Cesariny de Vasconcelos, Alexandre O'Neill og José Augusto França ble kort etter dannelsen 1947 splittet på grunn av indre uoverensstemmelser. Andre eksperimentelle grupperinger oppstod de følgende tiårene med navn som Ana Hatherly, António Ramos Rosa og Herberto Hélder, og forfattere influert av den franske eksistensialismen som for eksempel Virgílio Ferreira og Urbano Gavares Rodrigues. I en slags mellomposisjon kommer i denne perioden viktige romanforfattere som Aquilino Ribeiro, Ferreira de Castro, Miguel Torga og en yngre Agustina Bessa-Luís.

Med den nyrealistiske generasjonen kom ikke bare en sosialt engasjert litteratur i høysetet, men romansjangeren ble igjen dominerende i portugisisk litteratur. De mest sentrale nyrealistene er C. de Oliveira, F. Namora og M. da Fonseca, som også er lyrikere, og S. Pereira Gomes og Alves Redol. Denne litterære bevegelsen kom til å være den førende til langt ut i 1960-årene.

Andre viktige lyrikere fra etterkrigstiden og frem til 2000-tallet er J. Gomes Ferreira, J. de Sena, Sofia de Mello Breyner Andresen, E. de Andrade, M. Alegre og de ovennente Cesariny, O'Neill, Ramos Rosa og Hélder.

Men også i de siste tiårene er det romanen som har dominert det litterære liv i Portugal. Umiddelbart før revolusjonen i 1974 fikk man rettssaken mot «de tre Maria-ene» og deres bok om kvinnens stilling i det portugisiske samfunnet (Nye portugisiske brev). Dette ble startskuddet til en rekke svært interessante bøker av kvinnelige forfattere, der Maria-ene selv (M. Teresa Horta, M. Isabel Barreno og M. Velho da Costa), alle tre for øvrig også toneangivende lyrikere, M. Ondina Braga og i senere år ikke minst Lídia Jorge, er blant de mest toneangivende. Av mannlige forfattere bør nevnes Almeida Faria, Augusto Abelaira, José Cardoso Pires, António Lobo Antunes og José Saramago, som 1998 fikk Nobelprisen i litteratur. De to sistnevnte hører i dag til de mest oversatte av samtidsforfatterne og har begge fått oversatt en rekke titler til norsk.