Portugisisk arkitektur gjenspeiler landets historie. Det finnes romerske ruiner bl.a. i Conímbriga og Évora. Et eksempel på spor etter den visigotiske perioden er kapellet São Pedro i Balsemão (600-tallet), mens spor etter den mauriske innflytelse kan finnes i byene Silves og Elvas.

Et langt sterkere preg på portugisisk arkitektur satte imidlertid den romanske stil. Den romanske arkitektur i Portugal er sterkt beslektet med den spanske. De fleste kirkene var relativt enkle bygninger, men det er også bevart store klosterkirker og katedraler. Eksempler er kirken i benediktiner-klosteret i Font' Arcada (påbegynt 1067) og katedralene i Braga (påbegynt ca. 1090) og Coimbra (påbegynt ca. 1150).

Cistercienserne kom til Portugal i 1138 og stod bak enkelte romanske anlegg, som klosteret i São João de Tarouca (1140). I første rekke er de imidlertid forbundet med fremveksten av den gotiske arkitektur i landet. Et tidlig eksempel er klosteret i Alcobaça (påbegynt 1178), som ble bygd etter mønster av moderklosteret i Citeaux. Et sentralt eksempel på den noe senere portugisiske gotikk er klosteret Mosteiro da Batalha i Batalha (påbegynt 1388).

Mot slutten av 1400-tallet vokste det frem en original arkitekturstil i Portugal, manuelstilen (etter kong Manuel 1), som blomstret parallelt med de maritime oppdagelsesferder. Manuelstilen er vekselvis blitt karakterisert som flamboyant gotikk og en kombinasjon av gotikk og elementer fra renessansearkitektur. Et eksempel er kirken og klostergangen i Mosteiro dos Jerónimos i Lisboa (1501–51).

Fra 1530-årene gjorde renessanse-arkitekturen seg gjeldende som del av motreformasjonen. Det fremste eksempelet er klosteret Convento de Cristo i Tomar (1558–62), der Diogo de Torralva var arkitekt. I den sørlige delen av landet oppstod det en lokal manieristarkitektur med trekk til felles med den eldre kirkearkitektur. Fra midten av 1500-tallet ble dessuten utviklingen i portugisisk arkitektur gjenspeilet i byggevirksomheten i landets kolonier, bl.a. i fortet Angra do Heroísmo på Asorene (påbegynt 1590).

I perioden 1580–1640 ble det parallelt med den vanskeligere økonomiske situasjonen under det spanske styret utviklet en forenklet byggestil. Sentrale eksempler er jesuittskolene i Coimbra (1598–1640) og i Porto (påbegynt 1614) av arkitekten Baltazar Alvares.

Barokken gjorde sitt inntog i Portugal i forbindelse med landets frigjøring i 1640 og viser vesentlige likhetstrekk med italiensk barokk. Et viktig eksempel er kirken Santa Engrácia i Lisboa (påbegynt 1682) av arkitektene João Nunes Tinoco og João Antunes. Etter 1717 kom en periode med stilistisk mangfold og regionale variasjoner. Eksempler på «hoffbarokken» i Lisboa er palass-klosteret i Mafra (1717–35) og akvedukten Aqueduto das Águas Livres i Lisboa (1729–48).

Jordskjelvet i Lisboa i 1755 resulterte i en ny, forenklet arkitektur med rokokko-detaljering, pombalino-stilen (etter markien av Pombal), som særlig satte sitt preg på utviklingen i Porto, f.eks. rettsbygningen og fengselet Relação (1764).

Mot slutten av 1700-tallet fulgte nyklassisismen. Eksempler fra Lisboa er Teatro National de São Carlos (1792) av José da Costa e Silva og Academia de Marinha (1807) av Carlos Luís Ferreira Amarante. Et eksempel på en portugisisk romantisk arkitektur i form av en blanding av nygotikk og manuelstil er Palácio da Pena ved Sintra (påbegynt 1839) av Wilhelm Ludwig von Eschwege.

I likhet med det som skjedde i andre land, satte den begynnende industrialismen også sitt preg på portugisisk arkitektur rundt midten av 1800-tallet. Et viktig eksempel er stålbroen i Porto av Gustave Eiffel (1876–77). Tilsvarende ble arkitekturen i 1880- og 1890-årene preget av historismen, bl.a. i form av en nasjonalistisk manuelstil. Et eksempel er Rossio jernbanestasjon i Lisboa (1886–90) av arkitekten José Luís Monteiro. Parallelt med dette ble det imidlertid reist teknisk avanserte bygninger med stålskjelett, som Elevador Santa Justa i Lisboa (1902) av arkitekten Raúl Mesnier du Ponsard.

Etter republikkens innførelse i 1910 fantes det i Portugal en levende futurisk og prekubistisk bevegelse med nære kontakter til tilsvarende bevegelser i andre land. Salazars maktovertagelse i 1926 gav dårlige vekstvilkår for denne gryende modernismen, og utbyggingen av infrastrukturanlegg, boliger, skoler og offentlige institusjoner ble gjennomført i formspråk preget av monumentalitet og forsøket på å skape en regional nyklassisisme.

Etter den annen verdenskrig er modernismen i Portugal først og fremst forbundet med miljøet rundt kunstakademiets arkitekturskole i Porto og med gruppen ODAM, De Moderne Arkitekters Bevegelse, som med henvisning til Bauhausskolen, Le Corbusier og Frank Lloyd Wright ønsket å bringe landets arkitektur ut av den isolasjon den befant seg i. Målet var en arkitektur som både var forankret i det regionale og modernismen, slik som den administrasjonsbygningen Fernando Távora tegnet i Aveiro (1965). Samme sted planla Alberto Oliveira, João Maia og J. Semide et boligområde (1972) der situasjonsplanen henter trekk fra klassiske ordensprinsipper mens de enkelte bygningene har en klarere forenklet modernistisk utforming. A. Viana de Limas bygninger ved universitetet i Porto (1960–72) danner derimot en noe friere og mer oppløst komposisjon.

Etter kuppet i 1974 har arkitekturen fulgt de europeiske hovedstrømningene, men fortsatt med innslag av regionale trekk, som i Nuno Teotónio Pereiras (m.fl.) boliganlegg i Lisboa (1971–85), og med vekt på landskapelig tilpasning (aldershjem i Balao, A. A. Costa, 1977–82). I rettsbygningen i Estarreja (1981), tegnet av V. Moutinho og R. P. da Silva, er planen løst som en sammenstilling av geometriske primærformer på en måte som sammen med den plastiske fasadebehandlingen av bygningskroppen peker frem mot en rikere og frodigere modernisme.

Den mest markante skikkelsen i portugisisk etterkrigsarkitektur er Álvaro Siza Vieira. Han har markert seg med en personlig preget tolkning av modernismen, relativt uavhengig av skiftende stilretninger.

Postmodernismen ble i Portugal først og fremst representert av Tomás Taveiras mange arbeider i Lisboa. I en rekke store prosjekter ser vi først og fremst påvirkningen fra arkitekter som Ricardo Bofill og Michael Graves, men vi gjenkjenner også Salazarepokens forkjærlighet for nyklassisismen. I Carrilho da Graças sosialsenter i Portalegre (1982–89) har den irregulært utformede planen elementer som viser innflytelsen fra dekonstruktivismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.