I middelalderen hadde Portugal en rik folkelig teaterkultur som ble kalt for momos, med bruk av mime og stumt spill. Det var denne tradisjonen forfatteren og dramatikeren Gil Vicente tok utgangspunkt i på 1500-tallet da han skapte et litterært drama som er blitt stående som betydningsfullt frem til vår tid. Han skrev for fremføringer ved hoffet. Lyrikeren Luís de Camões skrev også dramatikk. Senere virket inkvisisjonene hemmende på teaterutviklingen i Portugal. Det eksisterte imidlertid en rik dukketeatertradisjon som særlig blomstret på 1700-tallet, da det også var en florerende operakultur.

I 1846 ble Portugals nasjonalteater innviet i Lisboa under ledelse av dramatikeren João Baptista de Almeida Garrett, og en romantisk dramatikk med forbindelse tilbake til klassisismen var skapt. Det ble skrevet romantiske historiske dramaer, og etter hvert etablerte realismen seg i portugisisk teater og dramatikk, samtidig som symbolismen også kom til å gjøre seg gjeldende. Salazar-regimet søkte å undertrykke teaterlivet, men under diktaturets senere tid i 1960- og 1970-årene ble teater aktivt brukt til å motarbeide regimet. Etter diktaturets fall har imidlertid teaterlivet blomstret sterkt opp og i senere år er en rekke teatre innenfor alle sjangere i drift i Lisboa. Kulturby-året 1994 betydde mye for denne utviklingen, og internasjonale festivaler er blitt avholdt. Teater på portugisisk finnes også i en rekke av de tidligere portugisiske koloniene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.