António Lobo Antunes

Fra de to første romanene, Memória de elefante (1979) og Os cus de Judas (1979), til As naus (1988) var Antunes mer opptatt av å framstille et plot uten å oppløse tid, rom og andre narrative begrep. I denne fasen er handlingene knyttet til kolonikrigen i Afrika, det portugisiske diktaturet og «nellikrevolusjonen» for å oppnå demokrati og sosialisme.

Av og til finnes det små glimt av minner, skiftende steder, flerstemmighet, stream of consciousness og refleksjoner som bryter enheten, samt traumer, ironi og humor som også bidrar til å bryte plotet. Likevel er det mulig å avsløre et plot, å gjenkjenne fortellere og å tidfeste og stedfeste handlingene.

For eksempel er Fado Alexandrino (1984) en roman som både splitter og krysser mange fortellerstemmer, tider, steder og handlinger, men man kan avsløre et tidsfølge og et plot. Fire portugisiske soldater møtes for å minnes tiden da de var i krigen og fortelle sine historier. De beveger seg mellom Portugal og Mozambik, Lisboa, små byer og landsbygder. De går gjennom kolonikrigen i Afrika, «nellikrevolusjonen» i 1974–1975 og frem til midten av 1980-tallet. De blir så beruset i løpet av en natt at traumene manes frem, de havner i en orgie med prostituerte og en av eks-soldatene blir drept.

Med Tratado das Paixões da Alma (1990), A Ordem Natural das Coisas (1992) og A Morte de Carlos Gardel (1994), også kjent som «Benficas trilogi» på grunn av handlingene i disse bøkene som knytter seg til Benfica (en bydel i Lisboa der Antunes vokste opp), begynner en ny fase.

Den innbefatter også noen romaner som tar for seg problemer, motsetninger, traumer og håp som kom etter kollapsen til det portugisiske koloni-imperiet og det fascistiske regimet, og den slutter kanskje med Exortacão aos crocodilos (1999). I denne andre fasen begynner fortellerstemmer og minner å bli så dominerende at det ikke lenger er lett å få øye på plotet og andre narrative kategorier.

I romanen A Ordem Natural das Coisas virker det som om minnene, som kommer fra flere personer, hindrer muligheten til å fortelle en familiehistorie på en ordentlig måte. Det er vanskelig å forstå at romanen dreier seg om flere generasjoner av en velstående familie som har bodd lang tid i Benfica før den går i oppløsning, og det yngste medlemmet føler seg identitetsløs, forfallen og ensom. Her møter vi også det noen bipersoner full av fantasier og på grensen til galskap. Dette bidrar også til å forstyrre enheten og ordenen til romanen.

Den tredje fasen begynner muligens med Não Entres Tão Depressa Nessa Noite Escura (2000). Fra og med denne boken blir plotet stadig mer irrelevant, og blir avløst av språk og teknikk. Narrative kategorier oppløses så mye at til og med flere setninger og ord plutselig blir avbrutt uten at man forstår hva slags logikk som knytter hendelsene til hverandre, hvilke tid og rom fortellerstemmene befinner seg i, og hvem som sier hva. Nesten alt er fragmentarisk, ubestemt og absurd.

I tillegg kan man påpeke at kolonistiske- og politiske problemstillinger knyttet til det portugisiske samfunnet ikke lenger er like viktige. De avløses av temaer som kjønnsidentitet og homofili (for eksempel Que Farei Quando Tudo Arde?, 2001), kriminalitet og marginalisering (for eksempel O meu nome é Legião, 2007), egoisme og ensomhet (for eksempel Ontem Não te vi em Babilónia, 2006).

Que Farei Quando Tudo Arde? er kanskje et veldig godt eksempel på Lobo Antunes’ postmoderne romaner. Boken framstiller transvestitter, homofile og heteroseksuelle hvis kjønn eller sosial identitet oppløses ved misbruk av rus, medisin og alkohol. De befinner seg i tid og sted på forskjellige arenaer i fantasi og virkelighet. Stemmer dukker opp og forsvinner uten logikk. Hendelsene er sett fra flere vinkler, og dette fører til at man ikke kan vite hva som egentlig skjer og i hvilken rekkefølge. Setninger og ord avbrytes av og til av et forfatterskap som konsentrerer seg mer om hvordan man forteller en historie enn om hva historien dreier seg om.