Guineas litteratur

Forfatteren som mer enn noen andre regnes som grunnleggeren av Guineas moderne litteratur, er Camara Laye (1928–1980) som i 1953 skrev den selvbiografiske romanen L'Enfant noir (Det svarte barnet). Romanen Le regard du roi (1954) (på norsk Kongens blikk , 2023) var litterært sett mer ærgjerrig enn debutboken, mens de to siste bøkene ikke oppnådde like stor anerkjennelse. Dramouss (1966) er en fortsettelse av L'enfant noir og samtidig en pamlett mot Guineas diktator Sékou Touré. Le maître de la parole (1978) er en gjendiktning av det muntlige eposet Sundjata . Med en stil som i de to første bøkene både var enkel og original, ble Laye et forbilde for mange senere afrikanske forfattere, men en rekke av forfatterne fra Afrika har også valgt å skrive på en annen måte enn han gjorde. De har ment at Laye idylliserte forholdene under kolonitiden og skapte et klisjéfylt bilde av afrikanerne.

Til samme generasjon som Laye hørte også den allsidige kunstneren Fodébo Keïta (1921–1969). På slutten av 1940-tallet startet han det første profesjonelle teaterkompaniet i Afrika, Le Théâtre africain. Kort tid etter ble dette gjort om til dansekompaniet Les Ballets africains (Den afrikanske balletten), som på 1950-tallet oppnådde stor internasjonal anseelse og hadde forestillinger i en rekke europeiske land, også i Norge. Etter at Guinea ble selvstendig i 1958, skrev Keïta dikt og tekster som hyllet det frie Afrika og angrep kolonistyret og rasisme. Hans kanskje mest kjente dikt fra denne perioden er Aube Africaine (Afrikansk daggry). På denne tiden var Keïta en begeistret tilhenger av Sékou Tourés revolusjonære styre i Guinea, men Touré la ham etter hvert for hat og sto bak hans død i 1969.

Mange av de litterære verkene fra Guinea som ble utgitt de første årene etter frigjøringen, var skildringer av Vest-Afrikas historie. De hadde gjerne et patriotisk preg og beskrev arven fra de mektige muslimske rikene som hadde eksistert sør for Sahara før kolonitiden. Et godt eksempel på dette er eposet Soundjata; ou l'épopée mandingue (1960), av Djibril Tamsir Niane (på norsk Sundjata. Manding-folkets epos, 2014).

Mohamed Alioum Fantouré (født 27. oktober 1938) er økonom av utdannelse og ekspert på utviklingslands økonomiske problemer. Hans faglige bakgrunn setter også preg på romanene han har utgitt. Fantoré fikk sitt gjennombrudd med Le Cercle des tropiques (Tropenes vendekrets). Den inneholdt sterk kritikk av diktatorene som tok makten i mange afrikanske land etter at koloniveldet var slutt. Fire av bøkene hans er samlet i en serie med tittelen Le Livre des cités du termite (Boken om termittenes byer, 1979–2001).

Tierno Monénembo (født 21. juli 1947) er biolog og har undervist ved universiteter i Europa, Afrika og Amerika Han har utgitt flere romaner og fått en lang rekke litterære utmerkelser både i Afrika og i Frankrike. I sin første roman Les crapauds-brousse (Krattskog-paddene, 1979) retter han flengende kritikk mot korrupsjon og maktmisbruk i afrikanske land. Senere har Monénembo gitt ut viktige bøker både om utviklingen i det moderne Afrika og om kontinentets eldre og nyere historie. Blant emner han tar opp, er handelen med afrikanske slaver i Brasil på 1800-tallet og barnas skjebne under folkemordet i Rwanda på 1990-tallet.

Flere av Monénembos seneste bøker er viet historien til Peul-folket, en afrikansk folkegruppe som i Norge ofte betegnes med ordet fulani. Romanen Le Roi de Kahel (Kongen av Kahel, 2008) skildrer dette folkets skjebne i tidligere tider. Denne boken vant den franske Prix Renaudot – en pris som har bidratt til at Monénembo nå regnes blant de aller mest anerkjente forfatterne fra det franskspråklige Afrika.

Også Williams Sassine (1944–1997) regnes blant de viktigste forfatterne fra det franskspråklige Afrika i denne perioden. Han var sterkt kritisk til Sékou Tourés styre og bodde lenge i ulike afrikanske land og i Frankrike. Men etter diktatorens død i 1984 forente Sassine sin samfunnskritiske holdning med en reflektert tro på fremtiden og på Afrikas muligheter. Sassine var en rastløs og søkende forfatter som særlig er kjent som skildrer av marginale og utstøtte individer. Han skrev også barnebøker.

På slutten av 1900-tallet og i tiden like etter årtusenskiftet var det lite som skjedde i Guineas litteratur, hvis man ser bort fra at Monénembo utgav flere viktige romaner. At denne perioden var en nedgangstid for Guineas litterære liv, må sees i sammenheng med at landet nå var preget av vold og sterke indre motsetninger. Årene frem mot 2020 har Guinea igjen oppnådd en viss politisk og sosial stabilitet, og det er også tegn til at det litterære livet er i ferd med å utvikle seg igjen En viktig hendelse i denne forbindelsen har vært at UNESCO valgte Conakry, hovedstaden i Guinea, til verdens bokhovedstad for tiden fra april 2017 til april 2018. Dette var en utmerkelse lederne i Guinea tok imot med begeistring. Men en del av landets intellektuelle har vært kritiske til den, særlig fordi Guinea er et av landene i verden der analfabetismen er størst (omtrent 60 prosent av befolkningen i Guinea kan ikke lese eller skrive).

At Conakry ble valgt til verdens bokhovedstad, førte til at regjeringen satset mer på alfabetisering av befolkningen. Mange i Guinea mener derimot at tiltakene som ble satt i verk, ikke var målrettede nok. De peker på at det fremdeles bare er en liten del av befolkningen som har noe forhold til bøker, og at dette tallet ikke har økt på tross av alfabetiseringsprogrammene. Videre har regjeringen satset på at innbyggerne heller skal lære seg å lese et afrikansk språk enn koloniherrenes språk, fransk.

Av afrikanske språk finnes det svært mange. Man regner vanligvis med omtrent to tusen forskjellige afrikanske språk, og i tillegg er en del av disse språkene inndelt i ulike dialekter. Noen av disse språkene brukes i større områder, men en vesentlig del av dem har bare lokal utbredelse. Dette har ført til at en vesentlig del av menneskene i Guinea som kan lese og skrive, behersker et språk de kan bruke i det daglige, men som i mindre grad kan anvendes til å lese litteratur. Dette er en hovedgrunn til at det fremdeles er få guineanere som har et forhold til litteratur. Det er også få av Guineas ungdommer som satser på en litterær løpebane. De unge fra Guinea som i dag vil skrive bøker, gjør det svært ofte for å kaste lys over politiske og sosiale problemer i landet sitt. For å kunne ta opp slike emner, har de i stor grad måttet flytte til utlandet.

Mange av de yngste forfatterne fra Guinea har valgt å ikke skrive skjønnlitteratur, men har utgitt essayer og artikkelsamlinger der de drøfter hvilke muligheter landet har til å overvinne sårene etter tiår med borgerkrig. Det virker som disse forfatterne dels henter impulser fra landets muntlige litteratur, dels er inspirert av moderne teorier om hvordan sinnet kan finne ro og oppnå dypere erkjennelse. Deres bøker må som regel regnes som faglitteratur. Men én av landets yngste forfattere legger stor vekt på den rollen skjønnlitteraturen kan ha for utviklingen av et nytt og fredelig samfunn i Guinea. Denne forfatteren er Hakem Bah (født 1. september 1987), som er kjent for lyrikk, noveller og særlig for teaterstykker. I skuespillene forener Bah krass realisme og virkemidler hentet fra det absurde teateret, og derfor er de også gjerne preget av både tragiske og komiske elementer.

I stykkene sine bruker Bah mange sterke effekter. Han har i intervjuer fortalt om hvordan han vokste opp i en verden der han alltid var redd. Denne redselen ønsker han å drive ut ved å skrive om den, men også ved å skape en oppdiktet verden som langt fra er harmonisk, men der redselen har mistet en del av sin makt. Han er mest kjent for trilogien Face à la Mort (Overfor døden, 2014–2016), der særlig det siste skuespillet Convulsions (Krampetrekninger) er oppført på mange scener både i Afrika og i Europa. Bah har fortalt at han har funnet sine viktigste inspirasjonskilder verken i afrikansk eller i europeisk litteratur, men i litteratur fra Nord-Amerika. Han er særlig opptatt av romanforfatteren Jack London, som forener politisk radikalisme med kritikk av dagens europeiske og amerikanske sivilisasjon.

Det finnes få studier over utviklingen av Guineas litteratur. Til nå har Boubacar Diallos verk om de første 50 årene av landets romandiktning blitt sett på som den viktigste fremstillingen. Aly Gilbert Iffonos bok fra 2020 er en oversiktsbok over Guineas forfattere innenfor ulike sjangere. Den ble utgitt i forlengelsen av at Conakry var verdens bokhovedstad i 2017.

• Guinea
• Guineas historie

• Diallo, Boubacar: Réalités et roman guinéen de 1953 à 2003, L'Harmattan 2009, (ISBN: 978-2-296-09843-5).
• Iffono, Aly Gilbert: A la Découverte des auteurs guinéens, L*Harmattan 2020, (ISBN:978-2-343-19800-5).