Guinea ble trolig først befolket i neolittisk tid; steinredskaper fra denne perioden er funnet på vestkysten, i Baga-regionen. De første innbyggerne var sannsynligvis baga-folket, et samler-, jeger- og fiskerfolk som holdt til på Fouta Djalon-platået. Bagaene ble senere fordrevet til kysten av susuene, som var bofaste i øvre del av Nigerdalen, hvor de grunnla Maliriket.

Den eldste kjente historie fra Guinea er fra 1000-tallet e.Kr., da området var en del av Ghanariket. Frem til 1400-tallet var området vesentlig befolket av mandinka-folk; malinke i øst, dialonke i de sentrale strøk og susu i vest. Toucouleur- og fulani-folket innvandret på 1400- og 1500-tallet.

De første europeere som kom til Guinea var portugisere (1445). Etter dem kom både franskmenn og briter, som drev sporadisk handel på kysten. Frem til 1800-tallet var det vanlig å kalle hele kysten fra Nigeria til Senegal Guinea, hvor Øvre Guinea omfattet strekningen fra Senegal til Sierra Leone, og Nedre Guinea fra Sierra Leone til Nigeria. Guinea ble fransk koloni i 1891 og innlemmet i Fransk Vest-Afrika i 1904.

I 1946 ble landet et fransk oversjøisk område, og landets innbyggere dermed franske borgere, med rett til å sende deputerte til den franske nasjonalforsamling.

Etter den annen verdenskrig var fire politiske partier aktive i Guinea. I 1952 ble Ahmed Sékou Touré generalsekretær i Parti Démocratique de Guinée (PDG), som var en del av det vestafrikanske partiet Rassemblement Démocratique Africain (RDA). Han ble borgermester i Conakry i 1955 og deputert til parlamentet i Paris i 1956.

Ved valgene til en lokal nasjonalforsamling i 1958 inntok PDG 57 av de 60 plassene. Det førte til at Sékou Touré ble visepresident for et regjeringsråd i Guinea.

I 1958 tilbød Frankrike sine kolonier medlemskap i et fransk samvelde. Guinea var den eneste som sa nei, og landet gikk etter en folkeavstemning inn for øyeblikkelig selvstendighet. 2. november 1958 ble Guinea en selvstendig republikk, med Sékou Touré som president. Beslutningen førte til at Frankrike brøt forbindelsene med Guinea og trakk ut alt sitt personell og mye utstyr fra landet, noe som vanskeliggjorde utviklingen i landet. Frankrike støttet heller ikke Guinea økonomisk, og landet fikk økonomisk bistand fra andre land, særlig fra Øst-Europa.

Tidlig i 1960-årene ble det gjort et forsøk på å slå sammen de tre statene Guinea, Ghana og Mali, basert på en radikal panafrikansk tenkning særlig fremmet av Ghanas president Kwame Nkrumah, og støttet av Touré. Den formelle unionsdannelsen førte imidlertid aldri til noen reell integrasjon. President Touré etablerte et ettpartistyre og innførte et autoritært styresett.

Guinea støttet frigjøringskampen i nabolandet Guinea-Bissau, som var en portugisisk koloni. I 1970 gikk en gruppe opposisjonelle guineanere i eksil sammen med portugisiske styrker inn i Guinea i et forsøk på å styrte Touré og svekke frigjøringskampen. Et nytt forsøk på å fjerne presidenten ble gjort under et opprør i 1976, men Touré ble sittende helt til sin død 1984.

Etter Tourés død grep en gruppe offiserer makten i et militærkupp. Disse var ledet av oberstene Lansana Conté og Diarra Traoré, som ble henholdsvis president og statsminister. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og makten lagt til et militært råd. Landets eneste tillatte parti, PDG, ble oppløst. Politiske fanger ble løslatt fra fangeleire og fengsler, og guineanere i eksil begynte å vende tilbake. Statsministerstillingen ble avskaffet i 1984, og i 1985 forsøkte den avsatte statsminister Traoré å gripe makten gjennom et nytt kupp, men mislyktes og ble deretter henrettet.

Selv om Traoré i likhet med Touré ble sittende med makten, og slik skapte en form for politisk stabilitet, vokste det frem en opposisjon mot hans styresett, blant annet ledet av landets tradisjonelt sterke fagbevegelse. I 1987–88 brøt det ut demonstrasjoner i hovedstaden Conakry i protest mot de økonomiske forholdene, og i 1990 og 1991 var det store streiker. Dette politiske presset bidrog til at Conté høsten 1991 kunngjorde en plan for innføring av demokrati.

Ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning samme år og åpnet adgang til å etablere politiske partier. 30 politiske grupperinger gikk sammen i opposisjonsgruppen Forum démocratique national (FDN), ledet av Mamadou Bâ. Flere partier ble dannet i 1991–92, blant dem Parti démocratique de Guinée (PDG) – en revitalisering av partiet som styrte i 26 år under Sékou Touré. Et nytt politisk overgangsorgan overtok for det militære råd. I 1992 trådte de fleste militære medlemmer ut av regjeringen. Et av de første partiene som registrerte seg, var Rassemblement populaire Guinéen (RPG), ledet av Alpha Condé. Lansana Conté var blant dem som stod bak Parti de l'unité et du progrès (PUP), mens Mamadou Bâ ledet Union pour la nouvelle république (UNR).

Opposisjonen var imidlertid splittet, og i 1992 var det på ny flere voldelige sammenstøt mellom tilhengere og motstandere av Conté. Omfattende uroligheter brøt ut etter at valget ble utsatt både 1992 og 1993, med flere drepte. Det samme skjedde forut for presidentvalget 1993. Dette ble vunnet av Conté, som ble gjenvalgt 1998 og 2003. I 2001 ble grunnloven endret ved folkeavstemning – for å kunne gi Conté anledning til å fylle embedet i mer enn to perioder, samtidig som presidentperioden ble økt fra fem til sju år.

Avstemningen, så vel som det påfølgende presidentvalget, ble boikottet av opposisjonen. Bare én kandidat, Mamadou Bhoye Barry fra Union pour le progrès national (UPN), stilte opp mot presidenten. De første frie valg av nasjonalforsamling ble holdt i juni 1995, og PUP fikk absolutt flertall med 71 av 114 seter; RPG ble største opposisjonsparti. 

I 1995 gikk flere partier og organisasjoner sammen i en opposisjonsfront, Coordination de l'opposition démocratique (Codem). Et militært kuppforsøk ble slått ned i 1996 – soldater gikk da til aksjon for bedre lønn og tjenestevilkår. PUP, sammen med allierte partier, vant på ny parlamentsvaglet i 2002, og fikk 85 av de 114 setene, med Union pour le progrès et le renouveau (UPR) som nest største parti. Mens lokalvalg ble avholdt 2005, ble de tillyste parlamentsvalg utsatt i 2006, 2007 og 2008.

Guinea hadde lenge begrenset erfaring med demokratisk styresett etter selvstendigheten i 1958, først med Sékou Touré til 1984, deretter Lansana Conté. Først i 2010 kom en demokratisk valgt president til makten: Alpha Condé. Etter den formelle innføringen av flerpartistyre tidlig på 1990-tallet hadde demokratiet fremdeles begrensninger, samtidig som det var flere folkelige protester mot regimet – blant annet med gjentatte krav om at presidenten må gå av, samt press for å få skiftet statsminister. Conté var under hardt press for å overgi stillingen grunnet sin lenge skrantende helse, og spørsmål stilt ved hans evne til å skjøtte embetet.

Guinea har en lang tradisjon med en sterk fagbevegelse, som også spiller en nasjonalpolitisk rolle. Det var både i 2006 og 2007 generalstreiker; i 2006 vesentlig over økonomiske forhold, i 2007 mer for å påvirke den politiske situasjonen. Fagbevegelsen samarbeidet da med andre politiske krefter, blant annet med krav om Contés avgang, hvorpå presidenten innførte unntakstilstand. Parlamentets senere vedtak om å oppheve unntakstilstanden innebar et politisk nederlag for presidenten.

Streiken i 2007, og andre protestaksjoner, førte til voldelige sammenstøt med ordensmakten, og over 100 ble drept. Både i 2007 og 2008 brøt det ut opprør innad i hæren, blant annet med krav om høyere lønn.

Ved siden av kort fartstid som demokrati, er Guinea av Transparency International listet som et av verdens mest korrupte land. Etniske motsetninger og spenninger innad i hæren hører også med til bildet, og det har vært frykt for borgerkrig i Guinea, som i nabolandene Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten – med ytterligere regional destabilisering.

Liberias tidligere president Charles Taylor ble i 2005 knyttet til et rapportert attentatforsøk mot president Conté. Under urolighetene i 2007 besøkte Liberias og Sierra Leones presidenter Guinea for å drøfte tiltak som kunne hindre den politiske uroen i å spre seg, innenfor rammen av regionalt samarbeid om sikkerhet. Til bekymring for nasjonal og regional sikkerhet er også de seneste års utvikling, hvor Guinea og andre land i Vest-Afrika er blitt et viktig transittområde for smugling av narkotika til Europa, hvilket har undergravd deler av statsapparatet.

Guinea ble rundt årtusenskiftet indirekte involvert i konfliktene i nabolandene Liberia og Sierra Leone – som på flere måter var nært knyttet til hverandre, og som også medførte destabilisering av Guinea. Borgerkrigen i et tredje naboland, Elfenbenskysten, fra 2000/01, borgerkrigen i Guinea-Bissau, samt etnisk uro i Ghana og opprør i Senegals Casamance-region, bidrog til frykten for at hele regionen skulle destabiliseres. Guinea mottok nær en million flyktninger fra Liberia og Sierra Leone, og inntil 100 000 guineanere ble internt fordrevet som følge av kamper i grensetraktene og etter at en gerilja som kjempet mot regjeringen i Liberia etablerte baser på Guineas side av grensen.

President Conté ga støtte til gruppen Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD), som kjempet mot Charles Taylors regime. Nærmere 100 000 guineanere flyktet dessuten hjem fra Elfenbenskysten etter at krigen brøt ut der.

Liberisk gerilja har også rekruttert soldater i Guinea. Fra begynnelsen av 1990-årene var det bevegelse av så vel geriljasoldater som våpen over flere grenser, også til Guinea, hvor også sosiale og økonomiske problemer ga grobunn for uro tidlig på 2000-tallet. Et væpnet opprør brøt i 2000 ut i den sørøstlige delen av landet – et område nær krigen i Liberia. En gruppe som kalte seg Rassemblement des forces démocratiques de Guinée (RFDG) hevdet å stå bak opprøret, som hadde som mål å styrte president Conté. En annen gruppe kunngjorde at den med støtte fra Liberias regjering ville iverksette et nasjonalt opprør mot Conté.

I 2000 var det alvorlige angrep mot byene Guéckédou og Macenta. I denne avsidesliggende delen av landet var det også etniske motsetninger. I forbindelse med lokalvalgene i 2001 kom disse motsetningene til overflaten, og det ble sammenstøt mellom to etniske grupper i Nzerekore – konianke og guerze. Etniske grupper i Guinea assosierte seg gjerne med sine stammefrender i Liberia, som støttet ulike aktører i den liberiske borgerkrigen. Regjeringen i Conakry utrustet lokale militser i området, som i 2000 ble satt inn mot liberisk gerilja som forsøkte å invadere Guinea. Motsetningen mellom konianke og guerze har også en religiøs side, hvor førstnevnte er vesentlig muslimsk, sistnevnte kristne og animister.

I desember 2008 døde president Conté, og en gruppe offiserer under ledelse av kaptein Moussa Dadis Camara grep makten. Han utnevnte et råd for å styre landet, og denne militærjuntaen lovet å avholde valg innen to år; Camara utropte seg selv til president. Guinea ble som følge av det ukonstitusjonelle maktskiftet suspendert fra Afrikanske Union. Kuppet skapte frykt i regionen for fornyet ustabilitet i Guinea. Hæravdelinger åpnet september 2009 ild mot en massedemonstrasjon i Conakry som krevde at Camara ikke skulle stille til valg 2010, men gå av.

Ifølge en nasjonal menneskerettighetsgruppe ble 157 drept og over 1200 såret; ifølge regjeringen ble 57 drept, og et FN-tribunal identifiserte senere 156 drepte. Som følge av voldsutøvelsen innførte AU, EU og USA påfølgende måned sanksjoner mot regimet, mens Kina styrket forbindelsene med å tilby Guinea lån for å få adgang til landets betydelige naturressurser. FN nedsatte et tribunal for å granske hendelsen. I desember konkluderte tribunalet med at Camara var direkte ansvarlig for drapene og at landets militærjunta burde tiltales for forbrytelser mot menneskeheten. Til overgrepene hørte også overgrep mot minst 109 jenter og kvinner, blant annet i form av voldtekt.

I desember 2009 ble president Camara skutt av en av sine soldater og fløyet til Marokko for behandling; deretter til Burkina Faso 2010. Dette førte til ytterligere usikkerhet omkring den videre utvikling i Guinea, og på tampen av 2009 advarte den tidligere kolonimakten Frankrike mot borgerkrig dersom Camara vendte tilbake til landet. Januar 2010 bekjentgjorde Camara at han ikke ville stille til valg som president og at han støttet overgangen tilbake til demokratisk styre fra sitt eksil i nabolandet. De etniske og religiøse interessemotsetningene ble imidlertid ikke mindre etter overgangen til demokratisk styresett, og president siden 2010, Alpha Condé, ble i 2011 utsatt for mislykket kuppforsøk.

Etter selvstendigheten bedret forholdet til Frankrike seg utover i 1960-årene, men ble aldri så nært som til andre av de forhenværende franske koloniene i Vest-Afrika. I 1960-årene orienterte Guinea seg mot Sovjetunionen og østblokken, samt mot Ghana og Mali, som sammen med Guinea vedtok å etablere en politisk union. Forbindelsene til Frankrike ble reetablert i 1975 og forbedret seg etter Sékou Tourés død, særlig etter at demokratiseringsprosessen ble innledet i 1990-årene. Gruppen av fransktalende stater oppfordret i 2000 bistandsytere til Guinea om å suspendere hjelpen på grunn av rettssaken mot opposisjonslederen Condé.

Relasjonene til Sovjetunionen avtok under Touré, men ble forbedret igjen etter hans død, hvoretter forholdet til USA ble styrket i 1990-årene. En militær samarbeidsavtale med Russland ble inngått i 2001. I motsetning til EU, som også har stilt seg kritisk til Guinea grunnet manglende demokrati og brudd på menneskerettighetene, har Frankrike ytet betydelig utviklingshjelp. Franske selskaper har blant annet investert i landet som følge av privatiseringen av statsforetak. Guinea har dessuten mottatt betydelig økonomisk støtte fra blant andre Libya og Kina.

Guinea har de senere år deltatt mer aktivt i regional politikk, blant annet i samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, og landet sendte gjennom denne tropper til den fredsbevarende styrken i Liberia, ECOMOG. President Conté motsatte seg i 2002 forslag om å sette inn en ECOMOG-styrke på begge sider av grensen mellom Guinea og Liberia. Fra 1990 styrket Guinea sitt militære nærvær langs grensen til Liberia, men krigen i Liberia førte til en illegal trafikk av soldater og våpen over grensen. Guinea og Liberia ble høsten 1999 enige om å gjøre slutt på fiendtligheter i form av påstått støtte til opprørere i det andre landet. Etter opprøret i det sørøstlige Guinea i 2000 forverret forholdet seg igjen.

I 1991 sendte Guinea også tropper til ECOMOG-styrken som ble satt inn i Sierra Leone. Sierra Leones presidenter Joseph Momoh, Valentine Strasser og Ahmed Kabbah søkte alle tilflukt i Guinea etter å ha blitt avsatt i 1990-årene. I 1999 anklaget Sierra Leone Guinea for å ha iverksatt en militær offensiv mot opprørere på sierraleonsk territorium, mens Guinea fra slutten av 1990-årene anklaget regjeringene i både Burkina Faso og Liberia, samt RUF-geriljaen i Sierra Leone for å stå bak destabilisering i landet. Guinea sendte i 1998 tropper til støtte for regjeringen i Guinea-Bissau.

Lederne for Guinea, Liberia og Sierra Leone møttes 1999 for å revitalisere den regionale samarbeidsorganisasjonen Mano River Union (MRU). De tre land møttes til fredssamtaler i Marokko i 2002, og ble enige om å styrke sikkerheten ved grensene. MRU ble etablert 1973, Guinea medlem i 1980; Elfenbenskysten knyttet seg til unionen i 2008.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.