lykke

Et sentralt begrep i den greske etikken var eudaimonia. Eudaimonia oversettes ofte med lykke, men betyr «å være besatt av en god ånd» og burde først og fremst forstås som «å leve godt» eller «å lykkes» med livet sitt. Eudaimonia er ikke en tilstand som kan komme og gå fra ett øyeblikk til et annet, men er en egenskap ved et komplett liv. En person med eudaimonia er en person som har lykkes med å oppfylle sitt potensial som menneske.

I den greske antikken fantes det likevel mange ulike oppfatninger om hva som skal til for å oppnå eudaimonia. Aristoteles (384–322 fvt.) mente at for å oppnå dette behøvde man å utvikle seg som menneske gjennom å utvikle intellektuelle og moralske dyder, i tillegg til å oppnå ulike menneskelige goder som helse, vennskap, rikdom og aktelse. Andre filosofiske retninger, som kynismen og stoisismen, mente at alt utenom de mest livsviktige godene var unødvendig, og at et godt liv kun forutsatte dyd. Ved å fri seg selv fra begjær etter ytre ting kunne man oppnå ataraksia (gresk for «uforstyrrethet»), en form for indre sinnsro og harmoni.

I mer moderne tid har man i mindre grad tenkt at lykke var avhengig av en moralsk livsførsel. I den moderne konteksten har lykke ofte blitt identifisert med nytelse i en bred forstand – det vil si enhver positiv opplevd tilstand. Dette kalles for en hedonistisk teori om lykke. Denne typen teori ble blant annet fremmet av Jeremy Bentham (1748–1832) og John Stuart Mill (1806–1873). Bentham mente at graden av lykken i et liv er bestemt av mengden opplevd nytelse og fravær av smerte. Mill mente at i tillegg til ren mengde finnes det kvalitetsforskjeller mellom nytelser. Mennesker er for eksempel i stand til å ha nytelser av en annen og bedre art enn det dyr kan ha, ifølge Mill.

Også i den greske antikken fantes det hedonistiske synspunkt. Epikur (341–270 fvt.) mente likevel at nytelser er kortvarige og fokuserte dermed på hvordan vi kan oppnå sinnsro og fravær av smerte. Dette kan ifølge Epikur gjøres gjennom å befri oss fra begjær som er vanskelige å få tilfredsstilt, og heller dyrke et simpelt liv med få og enkle begjær.

Hedonistiske teorier om lykke har blitt kritisert for å overse at mange opplevde nytelser har lite å si for i hvilken grad vi bedømmer oss som lykkelige, og at lykke derfor handler om noe mer enn bare mengden nytelse.

Et annet syn på lykke er å se på graden av lykke som bestemt av i hvilken grad man vurderer at man er fornøyd med sitt liv. Dette synet fokuserer på en vurdering av livet som helhet, men skiller seg fra eudaimonisme fordi graden av lykke kommer an på subjektive vurderinger og ikke objektive kriterier om i hvilken grad vi realiserer vårt menneskelige potensial. Det skiller seg også fra hedonisme fordi det ikke trenger å være noen direkte sammenheng mellom graden av nytelse eller smerte og i hvilken grad man er fornøyd med livet som helhet.

Et problem ved denne forståelsen av lykke er at den ikke gir rom for å ta feil om hvorvidt man er lykkelig. Tanken om at vi kan ta feil om vår egen lykke, tar utgangspunkt i at lykke består av mer enn bare en kognitiv dom. Den består også av hvordan vi føler oss, og hva slags emosjoner vi har. Det er mye som tyder på at mennesker er dårlige til å vurdere hvordan vi har følt oss i fortiden. I mange kulturer finnes det også et sosialt press i retning av at man bør være lykkelig, som kan gjøre at man vurderer seg selv som lykkelig på tross av mange underliggende negative emosjoner.

• eudaimonia
• hedonisme
• meningen med livet
• livskvalitet
• filosofi

• Filosofiske teorier om lykke i Stanford Encyclopedia of Philosophy

• L. W. Sumner, Welfare, Happiness, and Ethics, Oxford University Press, 1996.
• Daniel M. Haybron, The Pursuit of Unhappiness, Oxford University Press, 1986.
• Daniel M. Haybron, "Do we know how happy we are? On some limits of affective introspection and recall", Noûs 41, 2007.