Lykke, psykisk tilstand, filosofisk begrep, har siden antikken blitt betraktet som det største eller som en av de største verdier, men det har vært sterkt delte meninger om hva lykke er, fra ren lystfølelse til det å fungere godt som menneske.

Begrepet har bare spilt en underordnet rolle i moderne etikk, da det har vist seg vanskelig å oppnå enighet om hva det betyr.

Størsteparten av den greske etikken beskrives gjerne som eudaimonistisk. Eudaimonia oversettes som regel med lykke, men betyr snarere «det å være besatt av en god ånd».

Platon og Aristoteles skiller mellom lykke og lykksalighet. Ifølge Platon består lykken i harmoni i sjelen. Hver av sjelsevnene har sin dyd eller «dygd» (arete).

Tenkningens dyd er visdom, viljens dyd er mot og begjærets dyd er måtehold. Når alle disse dydene er i harmoni, blir man et rettferdig menneske, og et rettferdig menneske er ifølge Platon et lykkelig menneske.

Aristoteles har beslektede tanker. Lykke er noe langt mer dyptgripende enn nytelse. En nytelse er alltid kortvarig, mens lykken er noe som utfolder seg gjennom et helt liv (eller i det minste store deler av livet). Lykken er knyttet til at man er i virksomhet og får utfoldet sine evner til det ytterste.

Augustin forstår lykke som sjelens tilstand i det hinsidige, i en ikke-sanselig skuen av Gud. Ifølge Kant er lykken så intimt forbundet med den enkeltes personlighet at den ikke lar seg definere allment.

De britiske utilitaristeneBentham og Mill, forbandt lykke med følelse av velvære og fravær av lidelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.