Erich von Stroheim

Erich von Stroheim var en østerriksk-amerikansk filmregissør og filmskuespiller.

Han emigrerte i 1909 til USA, gikk gradene i film, og ble som skuespiller kjent for rollene som arrogant prøyssisk offiser. Stroheim ble assistent og rådgiver for D. W. Griffith, og skrev filmmanus. Han ble rost av kritikerne for sin regidebut Blind Husbands (1919; også hovedrolle) hvor hans talent både som iscenesetter og personinstruktør kom til sin rett.

I 1920-årene fremsto han som en av amerikansk films store individualister, blant annet med Foolish Wives (1922), hvor store budsjettøkninger skapte konflikter med produsenten. Stroheims mesterverk ble Greed (1924), etter Frank Norris' roman McTeague, hvor han innførte en realisme i den amerikanske filmen som øvde stor innflytelse på senere filmskapere. Filmens lengde sprengte alle grenser, og den ble brutalt nedkortet av produsenten Metro-Goldwyn-Meyer.

Stroheims rykte som pengesløser fulgte ham på hans siste stumfilmer, The Merry Widow (1925) og den slående visuelle Queen Kelly (1928). Fra den sistnevnte fikk han sparken. Til tross for at Stroheims realistiske stil gjorde ham vel forberedt på lydfilmen, materialiserte ingen regioppdrag seg, og han livnærte seg som skuespiller. Hans prestasjon som den tyske offiseren i La grande illusion (Den store illusjon, 1937) rager svært høyt, og han var uutgrunnelig som eksregissør og hushovmester i Sunset Boulevard (1950). For sistnevnte ble han nominert til Oscar-prisen for beste birolle.