Stereofonisk lydgjengivelse, system for lydgjengivelse som søker å gjenskape det originale lydbilde så naturlig som mulig. Det første kjente forsøk med stereogjengivelse ble foretatt ved Paris-operaen allerede omkring 1900, mens grunnleggende eksperimenter ble utført av A. D. Blumlein 1931. Etter at de første stereo grammofonplatene kom på markedet 1958, fikk stereofonisk lydgjengivelse allmenn utbredelse.

Ved stereofonisk lydgjengivelse ønsker man å gjenskape den binaurale hørsels (hørsel med to ører) retningsoppfatning. Normalt er man i stand til å bedømme retningen til en lydkilde på grunn av tidsforsinkelser og styrkeforskjeller i lyden som treffer det venstre og det høyre øret. Grunnlaget for stereo er at man gjenskaper retningsvirkningen ved å benytte to atskilte og fullverdige lydoverføringskanaler, og den vanlige stereofoniske lydgjengivelsen kalles derfor to-kanals stereo.

Det finnes også andre former for stereo, f.eks. fire-kanals stereo (kvadrofoni), stereo ambiofoni osv., men de fleste av disse variantene bygger på en overføringskjede som består av to kanaler. Når de to kanalene tilføres lydsignaler fra forskjellige mikrofoner og stråles ut igjen fra to høyttalere i en viss avstand fra hverandre, oppstår det rent fysikalsk to punktformede lydkilder. Vår hørsel vil imidlertid kombinere lydinntrykkene, slik at det oppstår fiktive lydkilder mellom høyttalerne, og under visse forutsetninger til og med utenfor dem. (Se også Dolby surround.) Har vi styrkeforskjell mellom lyden fra de to høyttalerne, men ingen tidsforskjell, snakker vi om intensitetsstereo. Har vi tidsforskjell, men ingen styrkeforskjell, snakker vi om gangtidsstereo. Oftest har vi en kombinasjon av disse to effektene. Er begge signalene like, har vi midtlokalisering. Tilnærmet riktig lytteposisjon er like langt fra begge høyttalerne, i en avstand fra linjen mellom høyttalerne lik avstanden mellom dem.

I båndspillere blir de to kanalene innspilt på hvert sitt spor på båndet. På grammofonplater er kanalene innspilt som bølger i hver av rilleveggene. I compact disc (CD) ligger stereoinformasjonen kodet i det digitale signalet.

Den elektriske summen av signalene i venstre og høyre kanal kalles M-signalet. Den elektriske differansen mellom signalene kalles S-signalet, og det er dette signalet som inneholder stereoinformasjonen. Ved monokringkasting oveføres bare M-signalet. Ved stereokringkasting overføres både M- og S-signalet, og de omformes i mottagerens dekoder. Den elektriske summen av de to signalene gjenskaper venstre kanal, og differansen mellom dem gjenskaper høyre kanal.

Ved stereogjengivelse er det viktig at signalene fra høyttalerne er i fase. Dersom høyttalerne er koblet i motfase, vil man få dårlig bassgjengivelse og stereovirkning. Dette kan rettes ved å bytte om ledningstrådene til den ene høyttaleren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.