Den nye bølgen, betegner den oppblomstring av «ung» fransk film som varte fra 1959 og et stykke utover i 1960-årene, en periode da et meget stort antall unge franske filmskapere regidebuterte. Regissører som François Truffaut, Jean-Luc Godard, Claude Chabrol, Eric Rohmer, Jacques Rivette, Alan Resnais, Agnes Varda og Louis Malle fikk internasjonal oppmerksomhet med et spontant og direkte filmspråk og frisk samtidstematikk. Retningen hadde ingen felles plattform, men innebar en protest mot en stivnet og litterært orientert filmtradisjon og et behov for å skildre samtidens (unge) mennesker. Den nye bølgen var influert av filmkritikeren André Bazin og hans teorier om realismen, og var ellers påvirket av en rekke filmhistoriske forbilder. Viktige holdepunkter for disse filmskaperne var tidsskriftet Cahiers du cinéma, hvor flere av regissørene var bidragsytere, og cinemateket i Paris hvor de lærte sin filmhistorie. Bølgen øvde i sin tur påvirkning på filmskapere i mange land, og ordet «bølge» har siden vært brukt for å betegne et generasjonsskifte eller en nyorientering innen en nasjons film.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.