Westernfilmens historie er nesten like lang som selve filmens. Edwin S. Porters korte filmfortelling The Great Train Robbery (Det store togrøveriet, 1903), en av de første «spillefilmer» overhodet, er også den første westernfilm. Den introduserte også den første av filmhistoriens mange westernhelter, Bronco Billy Anderson. Westernfilmen ble en av de mest populære sjangrene i Hollywoods barndom. Allerede før den første verdenskrig hadde kjente regissører som D. W. Griffith og Thomas H. Ince arbeidet innenfor sjangeren. Skuespilleren og regissøren William S. Hart laget i perioden 1914–25 en rekke realistiske westernfilmer, der han skapte den ikke udelt gode westernhelten («the Good Bad Man»). I 1920-årene ble Harts realistiske filmer utkonkurrert av mer handlingsmettede filmer med Tom Mix i hovedrollen. I denne perioden kom også de første stort anlagte westernfilmene om erobringen av Vesten, som James Cruzes The Covered Wagon (1923) og John Fords The Iron Horse (Jernhesten, 1924).

Mest populære i 1930-årene var syngende cowboys som Gene Autry og Roy Rogers, foruten Hopalong Cassidy i William Boyds skikkelse. John Fords Stagecoach (Siste vogn til Lordsburg, 1939) innledet en ny storhetstid for westernfilmen. Ford brukte sjangeren, særlig i sine såkalte kavaleriwesterns, til å skape en amerikansk poetisk mytologi hvor historiske hendelser ble vevet inn i fortellingene og hvor nasjonalparken Monument Valley i Arizona ble et storslått bakteppe. Filmene gjorde John Wayne til etterkrigstidens westernhelt fremfor noen. Andre regissører brukte også westernfilmen til mer komplekse og psykologiserende fortellinger, som William Wellman med The Ox-Bow Incident (1943), Fred Zinnemann med High Noon (Sheriffen, 1952) og Anthony Mann med The Man from Laramie (1955). En større bevissthet om forholdet mellom nybyggere og indianerfolkene vokste frem i filmer fra Delmer Daves' Broken Arrow (1950) via John Fords The Searchers (På sporet, 1956) til Arthur Penns Little Big Man (1970). I 1950-årene gjorde westernseriene på fjernsyn sitt inntog, bl.a. den populære og «evigvarende» Gunsmoke (Krutrøyk, 1955–75) med James Arness, Maverick (1957-62), Bonanza (1959-1973), Laramie (1959-63), Rawhide (1959-1966) og The High Chapparral (1967-1971). Som motvekt mot konkurransen fra fjernsynet ble det laget stort anlagte og påkostede westerns som How the West Was Won (1962).

I 1960-årene kom også en europeisk, først og fremst italiensk, westernsjanger, som snart fikk oppnavnet «spaghettiwestern». Dens mest kjente regissør var Sergio Leone med den billedsterke og hardkokte trilogien Per un pugno di dollari (For en neve dollar, 1964), Per qualche dollaro in più (For et par dollar mer, 1965) og Il buono, il brutto, il cattivo (Den gode, den onde og den grusomme, 1966). Som antihelten i disse filmene ble Clint Eastwood et verdensnavn. Amerikansk westernfilm tok opp i seg elementer fra spaghettiwesternen, bl.a. Sam Peckinpah med The Wild Bunch (Den ville gjengen, 1969).

Fra 1970-årene var det bare sporadiske filmer, som Lawrence Kasdans Silverado (1985), Clint Eastwoods Pale Rider (1985) og Kevin Costners Dances With Wolves (Danser med ulver, 1990), som holdt liv i sjangeren. Politifilmer og science fiction, ofte med en tematikk og en dramaturgi man tidligere hadde funnet i westernfilmen, overtok. Fjernsynsserien Paradise (1988-91) og Eastwoods beske Unforgiven (Nådeløse menn, 1992) ble imidlertid skoledannende for en ny om ikke svært omfattende tendens, ofte i et mørkere toneleie. Her kan nevnes Walter Hills Geronimo: An American Legend (1993), George P. Cosmatos' Tombstone (1993), Sam Raimis The Quick and the Dead (1995), fjernsynsserien Deadwood (2004-06), Andrew Dominiks The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007) og James Mangolds 3:10 to Yuma (2007).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.