Marlon Brando i sin gjennombruddsrolle som Stanley Kowalski i filmen A Streetcar Named Desire fra 1951. Brando fikk raskt status som macho sexsymbol og ungdomsidol, og t-skjorten, som tidligere utelukkende ble brukt som undertøy eller arbeidsantrekk, ble et populært plagg for unge, opprørske menn.
Marlon Brando var en skuespiller fra USA, og regnes som en av sin generasjons mest toneangivende filmskuespiller.
Han var kjent som en metodeskuespiller, og gjorde ikoniske hovedroller i A Streetcar Named Desire (1951), The Godfather (1972) og Apocalypse Now! (1979). Gjennom karrieren ble Brando hedret med to Oscar, fem Golden Globe, skuespillerprisen i Cannes og tre Bafta-priser.
Brando vokste opp i Omaha, California og Illinois. Han var utdannet ved The Dramatic Workshop i New York, og ble en sentral eksponent for method acting, en såkalt «metode» innenfor skuespillerkunsten. Han debuterte på Broadway i 1944 som Nels i I Remember Mama og fikk sitt teatergjennombrudd og sin første Oscar-nominasjon med den kraftfulle prestasjonen som Stanley Kowalski i A Streetcar Named Desire (1947), en rolle han gjentok med suksess i Elia Kazans filmadapsjon i 1951.
Han vant sin første Oscar-pris for On the Waterfront (Storbyhavnen, 1954) – dette var hans fjerde nominasjon etter filmdebuten i 1950 – og ble utropt til ikon og forbilde for en ny opprørsk ungdomsgenerasjon.
Brandos karriere ble siden preget av kontrastfylte rollevalg. Han var meksikansk revolusjonær i Viva Zapata! (1952; Oscar-nominasjon), Antonius i Shakespeare-filmatiseringen Julius Caesar (1953; Oscar-nominasjon), opprørsk motorsykkelungdom i The Wild One (1954), Napoleon i Desirée (1954), gambler i musicalen Guys and Dolls (Typer og kjei, 1955), japansk tolk i The Teahouse of the August Moon (Tehuset Augustmånen, 1956), jagerflypilot i Koreakrigen i Sayonara (1957; Oscar-nominasjon) og Wehrmacht-offiser i The Young Lions (Unge løver, 1958). Han regisserte også den originale westernfilmen One-Eyed Jacks (Revansj, 1961) med seg selv i hovedrollen som hevnende banditt.
Etter The Mutiny on the Bounty (Mytteriet på Bounty, 1962) sank populariteten. Han var karismatisk som sørstatssheriff i Arthur Penns The Chase (Det hete døgnet, 1966), men rollen som diplomaten i Chaplins siste film The Countessa from Hong Kong (Grevinnen fra Hongkong, 1967) vekket liten interesse. Tittelrollen i The Godfather (Gudfaren, 1972, Oscar-pris) gjorde ham aktuell igjen, og da Brando lot en indianerkvinne tale sitt folks sak på Oscar-utdelingen i stedet for å selv motta prisen, fornyet han sin status som rebell.
Etter de bemerkede rollene som desillusjonert amerikaner i Paris i den kontroversielle L'ultimo tango a Parigi (Siste tango i Paris, 1973; Oscar-nominasjon) og som den vanvittige oberst Kurtz i Apocalypse Now! (Apokalypse nå!, 1979) gjorde han sporadiske, men imponerende biroller som advokat i Euzhan Palcys A Dry White Season (En tørr hvit årstid, 1989; Oscar-nominasjon) og mafiagudfar i The Freshman (Mafiaens læregutt, 1990).
1990-tallet ble allikevel en både kunstnerisk og kommersiell nedtur for Brando, og han spilte sin siste rolle mot Robert De Niro og Edward Norton i krimthrilleren The Score i 2001.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.