Thomas Alva Edison

I 1869 kom han til New York og samme år hadde han ferdig et system for duplekstelegrafi og i 1874 et for kvadruplekstelegrafi. I 1873 tjente han 40 000 dollar på en forbedret børstelegraf og bygde for disse pengene et laboratorium og verksted i Newark, New Jersey. Dette flyttet han 1876 til Menlo Park, New Jersey.

I 1877, omtrent samtidig med Emile Berliner, laget han den første brukbare kullmikrofon, som kompletterte Bells telefon og som han solgte til Bell Telephone Company. Samme år oppfant han fonografen, som han senere stadig forbedret; den var grammofonens forløper. Fra denne tid stammer også hans mimeograf (et kopieringsapparat), et system for telegrafering med jernbanetog i fart, et for elektrisk sporvognsdrift, og den elektriske kulltrådlampe (glødelampe), som han fullførte i 1879. Denne lampen betydde i virkeligheten løsningen av spørsmålet om elektrisk lys. I 1882 anla Edison i New York City den første elektriske kraftstasjon for 2000 lamper, et arbeid som krevde en rekke oppfinnelser og nykonstruksjoner, bl.a. sikringer, lampeholdere, koblingsbokser osv.

Under sitt arbeid med glødelamper oppdaget han i 1883 den såkalte Edisoneffekt, en forutsetning for elektronrøret som ble konstruert 25 år senere. Han konstruerte også en dynamo drevet av en dampmaskin, men han skulle tape sin ledende stilling i utviklingen av elektroteknikken etter hvert som likestrømmen, som han altfor lenge holdt på, måtte vike for vekselstrømmen, som ble innført av George Westinghouse og hans medarbeidere.

I 1887 flyttet han sine laboratorier og verksteder til West Orange, New Jersey. Her ble de første «moderne» apparater for levende bilder konstruert 1887–91, og verdens første filmstudio, Black Maria, bygd. Selv tenkte Edison bare å anvende sin filmfremviser som et «titteskap». Men etter at andre hadde tatt opp ideen og viste levende bilder på et lerret, synlig for større forsamlinger, ble Edison en tid en nøkkelperson innen fremveksten av kino- og filmbransjen. Han arbeidet også med malmseparering og sementovner.

I sine senere år var han ivrig opptatt med en ny elektrisk akkumulator, og kort etter svensken Waldemar Jungner konstruerte han (1901) nikkel–jern-akkumulatoren. Etter den første verdenskrig samlet hans hovedinteresse seg om fremstillingen av gummi, enten syntetisk eller av amerikanske planter, f.eks. goldenrod (gullris), og han hadde ved sin død oppnådd lovende resultater på dette område.