dramaturgi

Innen klassisk teater betyr dramaturgi først og fremst måten den dramaturgiske oppbyggingen av en teatertekst er utført på. Det er snakk om hvilke valg som er gjort med hensyn til bruk av virkemidlene, som bruk av pauser, kontrastering og historieoppbygging.

Dette bygger på en dramateoretisk tradisjon som går tilbake til Aristoteles' Poetikken fra ca. 330 fvt, og hvordan denne ble gjort til det teoretiske grunnlaget for den franske klassisismens enhetsdramaturgi, som innebærer at det fortelles bare én historie, at handlingen foregår i løpet av 24 timer, og at den foregår kun på ett sted. Nicolas Boileau-Despréaux var den viktigste forfekteren av enhetsdramaturgien, og han la også stor vekt på at de forskjellige sjangerne ikke måtte blandes. Jean Racines Fedra fra 1677 er et sentralt eksempel på en tragedie skrevet etter disse retningslinjene.

Et nåtidig velkjent begrep på enhetsdramaturgi er «Hollywood-dramaturgi». Denne formen er kjennetegnet av kausalitet, lineær fremstilling og sluttet form. Historien blir dermed en kjede av klare årsaker og virkninger, og får en varierende dramatisk intensitet med et maksimum mot slutten. Ofte snakker man om funksjonelle enheter som anslag, presentasjon, fordypning, konfliktopptrapping, konfliktløsning og avtoning. Denne dramaturgien anses som en formel som gjør historien lettforståelig og medrivende. I sin reneste form finner vi den for eksempel i amerikanske actionfilmer – derav betegnelsen «Hollywood-dramaturgien» – men den er på ingen måte begrenset til denne.

Bertolt Brechts teori for et episk teater og en episk dramaturgi var et forsøk på å skape et alternativ til den borgerlige/aristoteliske enhetsdramaturgien. Ved bruk av episk dramaturgi fortelles flere historier samtidig, og de veves sammen og inn i hverandre.

Historiene i episk teater kjennetegnes av å ha både politiske, sosiale og psykologiske nivåer, og en enkel, sammenfattende konfliktløsning kan dermed ikke oppnås. Dette forhindrer ikke at den klassiske enhetsdramaturgien anvendes innenfor deler av verket.

Episodisk dramaturgi særpreges av flere sideordnede handlinger og stadige skift i tid og rom, som uavhengige episoder. Enhetsdramaturgien er brutt.

Begreper som ofte forekommer i forbindelse med episodisk dramaturgi er collage, montasje, stasjonsdramaturgi, kabaret, varieté, vaudeville og revy.

Begrepet likestilt innebærer en dramaturgisk struktur hvor elementene i en produksjon sammenstilles etter en likestilt tankegang. De visuelle, kroppslige, teknologiske og auditive elementene skal i en likestilt dramaturgi ikke underkastes den dramatiske teksten slik vi ser i enhetsdramaturgien. Snarere ser vi at teaterarbeidet og tekstarbeidet nærmest går inn i en synestesi, hvor utviklingen foregår parallelt.

Denne dramaturgiformen har brutt med den dramatiske narrasjonen og det episke drama, noe som innebærer en avvisning av den lineære historiestrukturen som er fundamentet i vårt klassiske teater. Den likestilte dramaturgien utfordrer den tekstbaserte teatertradisjonen ved å utvide tekstforståelsen. Hans-Thies Lehmanns begrep tekstcollage er kanskje det mest presise begrepet. Denne form for teatertekst baserer seg ikke utelukkende på dialoger, men blander alle mulige slags tekster: monologer, dialoger, lyrikk, teoretiske resonnementer og tekstfragmenter fra ymse skjønn- og faglitterære sjangere.

Begreper som ofte forekommer i forbindelse med likestilt dramaturgi er scene-syntese, visuell dramaturgi, dekonstruksjon, heterogenitet, fragmentarisme, ikke-hierarkisk og postdramatisk teater.

Montasjeformene kabaret, varieté og vaudeville blomstret i Europa under romantikken (ca.1800–1850). De var knyttet til det urbane livet og den urbane underholdningskulturen, hvor hensikten var at vitser og informasjon skulle kommentere samtiden og være så lett tilgjengelige for tilskueren at de ble forstått umiddelbart. Høyt tempo, episodisk dramaturgi, blanding av kunstformer og sjangere og en ubekymret holdning til såkalt god smak var formale særpreg ved disse formene.

I forbindelse med 1800-tallets vaudeville og melodrama oppstod det et borgerlig konvensjonsdrama. Sjangerblanding var igjen blitt vanlig, i den forstand at det tragiske og det komiske var tillatt i ett og samme skuespill. Den enheten som imidlertid ble fastholdt i det borgerlige drama, var kravet om enhet i handling.

På 1800-tallet ble det skrevet håndbøker i dramaturgi, for eksempel Gustav Freytags Die Technik des Dramas fra 1863. Henrik Ibsen fornyet det borgerlige konvensjonsdramaet ved å innføre den retrospektive (tilbakeskuende) teknikken.

Både kabareten, varieteen og vaudevillen holdt stand lenge etter romantikken, og rundt århundreskiftet (1900) ble deres påvirkning på teaterkunsten, og da særlig avantgarde-teatret, tydelig. Teatret lot seg blant annet inspirere av ideen om at teatersituasjonen kunne være en felles hendelse for både aktører og publikum, både når det angikk tematikk og deltakelse. Også det høye tempoet og nedbrytingen av den lineære historien som vi finner i disse showene, og som mange mente var en naturlig følge av utviklingen i det urbane liv, trengte inn i teatret.

Rundt 1900 kom også en avgjørende vending i retning av drømmespillteknikk og stasjonsdrama, representert ved symbolismens teater og August Strindberg og Frank Wedekind. Erkjennelsen av underbevissthetens betydning hadde stor innflytelse på denne utviklingen. Stasjonsdramaturgien ble rendyrket i ekspresjonismens teater, og i Brechts teori for et episk teater og en episk dramaturgi ligger et forsøk på å skape et alternativ til den borgerlige eller aristoteliske dramaturgien. Revyteknikk og montasje ble anvendt av Erwin Piscator og videreført i dokumentarisk teater.

En tilpasning mellom en psykologisk-realistisk enhetsdramaturgi og ekspresjonistiske strømninger kom med den nye amerikanske dramatikken fra 1920-årene med navn som Eugene O'Neill og Arthur Miller. En sterk eksperimentering fortsatte med modernistiske bevegelser som surrealismen og dadaismen, en utvikling som i vår tid har kommet til uttrykk i den tverrkunstneriske performance-bevegelsen som har bidratt til utviklingen av en dramaturgi med likestilling mellom virkemidlene. Teksten får i denne sammenheng en ny funksjon, i og med at den ikke lenger må forsvare å være toppen i et hierarki slik tilfellet har vært med det tradisjonelle klassisk-borgerlige teater. I en slik dramaturgi kan også prosalyrikk og andre former for tekstmateriale brukes i det dramaturgiske arbeid med forestillinger.