actionfilm

En actionfilm skaper spenning ved jevnlig å utsette hovedpersonene for fysisk fare. Slåssing, skyting, eksplosjoner og forfølgelsesscener er faste ingredienser. Actionfilmer tilhører gjerne en eller flere andre sjangre samtidig, for eksempel western, komedie, krigsfilm, fantasy eller science fiction.

Hovedpersonene i slike filmer, enten det er snakk om cowboyer, politifolk, soldater, hemmelige agenter eller astronauter, overlever ved kløkt, fysisk styrke, nærkampekspertise, dyktighet i anvendelse av våpen og teknisk utstyr, og ofte en god porsjon flaks. Heltene i actionfilmen kjemper som regel mot ondskapsfulle skurker og må overvinne både fysiske og emosjonelle hindre på veien mot sitt mål.

Det er vanlig å betrakte kortfilmen The Great Train Robbery (1903) av Edwin S. Porter som en av de første actionfilmene, og den er et eksempel på betydningen av westernsjangeren i actionfilmens første periode. Den tidlige stumfilmen søkte ofte å iscenesette spektakulære hendelser som ikke var dagligdagse, og har derfor blitt kalt «attraksjonsfilm». I slike filmer blir publikum tilsynelatende grepet av overveldende spenningsopplevelser i større grad enn fortellingen, men fortellinger er ofte bygget opp rundt spenning uansett. For eksempel går fortelling og action hånd i hånd i klassiske stumfilmer som actionkomedien The General (Buster Keaton og Clyde Bruckman, 1926). Legg merke til at toget hadde en prominent plass i actionfilmen før privatbilen ble vanlig.

Actionsekvenser i spillefilmer ble popularisert av blant andre Alfred Hitchcock, som iscenesatte imponerende sekvenser i filmer som spionthrilleren North by Northwest (1959). En av filmhistoriens mest populære og bestandige serier er filmene om den britiske hemmelige agenten James Bond, der den ressurssterke helten overvinner de mest håpløse odds, ofte ved hjelp av science fiction-aktige innretninger.

På 1970- og 1980-tallet ble amerikansk film preget av det som på engelsk kalles blockbusters: filmer med høyt budsjett som håper å tiltrekke seg et stort og bredt publikum. Slike filmer legger vekt på iscenesettelse av spektakulære actionsekvenser, men de er likevel å anse som klassisk fortellende spillefilmer. Sentrale filmer i denne trenden var George Lucas’ Star Wars (1977) og Steven Spielbergs Raiders of the Lost Ark (1981). En mindre innbringende, men mer kritikerrost, actionfilm fra samme periode var George Millers Mad Max 2 (også kjent som The Road Warrior, 1981).

1980-tallet var gullalderen for ikoniske actionskuespillere som Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger, og det fantes også kvinnelige actionhelter som Sigourney Weavers astronaut Ellen Ripley (i Aliens av James Cameron fra 1986) og motvillige menn som Bruce Willis’ politibetjent John McClane (i Die Hard av John McTiernan fra 1988).

Blockbuster-trenden fortsatte utover 1990-tallet. Willis’ McClane figurerte i en vellykket kombinasjon med Samuel L. Jacksons enda mer motvillige elektriker Zeus Carver i Die Hard with a Vengeance (John McTiernan, 1995), der Jacksons rollefigur er et eksempel på at også vanlige menn og kvinner kan bli helter i actionfilm. Schwarzenegger og regissør James Cameron ble gjenforent i oppfølgerfilmen Terminator 2: Judgment Day (1991), som også gjorde Linda Hamiltons rollefigur Sarah Connor til en av de virkelig ikoniske actionheltene. Actionfilmens fleksibilitet i blanding med andre sjangre ble bekreftet av suksessen til Steven Spielbergs monsterfilm Jurassic Park i 1993, en film som kombinerer Spielbergs sedvanlige sans for familiedynamikk med banebrytende dataanimerte dinosaurer.

Akira Kurosawas japanske samuraifilmer har hatt stor innflytelse på flere filmsjangre andre steder i verden, også actionfilmen. De syv samuraier fra 1954 påvirket amerikanske filmskapere som Quentin Tarantino, og Livvakten (Yojimbo) fra 1961 la grunnlaget for den actionfylte undersjangeren spaghettiwestern.

Actionfilmer fra Hong Kong har også hatt sterk innflytelse på den amerikanske utgaven av sjangeren. Fra 1970- til 1990-tallet fostret filmproduksjonen i Hong Kong store actionstjerner som Bruce Lee og Jackie Chan, og actionregissører som John Woo.

Etter 2000 er det superhelter og fantasy-franchiser som har vært mest kommersielt dominerende i amerikansk populærfilm. Slike filmer har ofte store mengder actionfilm i seg, med eksempler som Christopher Nolans The Dark Knight-trilogi (2005–2012) om Batman, og Marvels mange filmer om rollefigurene i Avengers-universet. I superheltfilmen finner vi også nye tilfeller av den kvinnelige actionhelten, som Gal Gadot i Wonder Woman (Patty Jenkins, 2017) og Scarlett Johansson i Black Widow (Cate Shortland, 2021).

I norsk film ble det gjort action-eksperimenter på 1980-tallet, med populære og kritikerroste filmer som Orions belte (Ola Solum, 1985) og Veiviseren (Nils Gaup, 1987). De senere årene har actionfilmen vært estetisk betydningsfull i norsk kinofilm i ulike kombinasjoner med andre sjangre, som for eksempel: komedien i Børning (Hallvard Bræin, 2014) og dens to oppfølgere, krigsfilmen i Max Manus (Joachim Rønning og Espen Sandberg, 2008) og Slaget om Narvik (Erik Skjoldbjærg, 2022), og katastrofefilmen i Bølgen (Roar Uthaug, 2015), Skjelvet (John Andreas Andersen, 2018) og Nordsjøen (John Andreas Andersen, 2021).

• film
• skrekkfilm
• norsk film

• King, Geoff (2005). New Hollywood Cinema. An Introduction. New York: Columbia University Press.
• Schubart, Rikke (2007). Super Bitches and Action Babes. The Female Hero in Popular Cinema 1970-2006. Jefferson: McFarland & Co, Inc.
• Tasker, Yvonne (2015). The Hollywood Action and Adventure Film. Malden og Oxford: John Wiley & Sons, Inc.