Science fiction-filmens historie er nesten like lang som filmens egen; allerede 1902 laget Georges Méliès Le Voyage dans la Lune (Reisen til månen) etter Jules Vernes roman. Til sjangerens klassikere kan regnes tyske ekspresjonistiske filmer som Robert Wienes Das Cabinett des Dr. Caligari (1919), Paul Wegeners Der Golem (1920) og Fritz Langs Metropolis (1926). I 1930-årene kom en rekke Hollywood-filmatiseringer av kjente science fiction-romaner, bl.a. James Whales Frankenstein (1931) etter Mary Shelley, og The Invisible Man (1933) etter H. G. Wells. Også basert på Wells var William Cameron Menzies' britiske film Things to Come (1936). Mot slutten av tiåret kom romeventyrene i form av seriefilmene om tegneseriefigurene Flash Gordon (1936) og Buck Rogers (1939).

1950-årenes science fiction-filmer preges av atomfrykten og den kalde krigens paranoia; Howard Hawks' The Thing introduserte rom-monsteret, og ble fulgt av en serie skrekkartede jordinvasjonsfilmer, bl.a. Don Siegels subtile Invasion of the Body Snatchers (1956). Et stort antall japanske monsterfilmer, bl.a. den lange serien om Godzilla (22 filmer 1954–95), er også produkter av denne epoken. Fra 1960-årene og fremover kom flere filmer der kritikk av politikk og vitenskap fremstilles gjennom beskrivelsen av samfunn i en nær fremtid, som f.eks. i Stanley Kubricks Dr. Strangelove (1963) og A Clockwork Orange (1971), og François Truffauts Fahrenheit 451 (1966). Kubrick laget også filmhistoriens mest ambisiøse romeventyr med 2001: A Space Odyssey (2001: En romodyssé, 1968). Også Andrej Tarkovskij skildret møtet med ukjente krefter i rommet med Solaris (1972).

Siden 1980-årene har science-fiction i vid forstand vært med å dominere kinorepertoaret, med action og spesialeffekter som har gitt filmene stor appell. Grunnleggere av denne utviklingen er George Lucas, som med sofistikerte spesialeffekter gjenskapte den naive dramatikken til 1930-årenes seriefilmer med sin første Star Wars-trilogi (1977–83; se også nedenfor), Steven Spielberg, som skapte optimistiske skildringer av det ukjente i Close Encounters of the Third Kind (Nærkontakt av tredje grad, 1977) og E. T. (1982), og Ridley Scott, som med Alien (1979; oppfølgere 1986, 1992, 1997) og Blade Runner (1982) gav dystre bilder av kreftene som slippes løs gjennom menneskets penge- og vitebegjær. Filmserien Star Trek (fra 1979), med opprinnelse fra fjernsyn, ble en egen kult, særlig på hjemmebane i USA.

Blant mange eksempler på de senere årenes handlingsmettede dystopier, ofte preget av cyberpunk-retningen i litteraturen, kan nevnes James Camerons The Terminator (1984, oppfølgere 1992 og 2003), Terry Gilliams Brazil (1985) og Twelve Monkeys (1995), Paul Verhoevens Robocop (1987, oppfølgere 1990 og 1993) og Total Recall (1990), Kathryn Bigelows Strange Days (1995) og Luc Bessons The Fifth Element (1997). Parodier som Tim Burtons Mars Attacks! (1997) og Barry Sonnenfelds Men in Black (1997) har utgjort en motvekt.

Ved årtusenskiftet har George Lucas oppnådd stor publikumssuksess med ytterligere tre Star Wars-filmer (1999–2005), det samme gjelder Steven Spielberg med War of the Worlds (2005).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.