klær

(flertall av klede) fremstilles av tekstiler, lær, skinn eller plast og brukes for å beskytte kroppen, som pynt og som statussymbol. Klærnes viktigste oppgave er å holde bærerens kroppstemperatur så nær det normale som mulig. I tempererte og arktiske strøk må klærne først og fremst være varmeisolerende. I land nærmere ekvator er det viktigere å stenge solstråler ute og øke varmeavgivelsen fra kroppen. Klærne må også være vanndampgjennomtrengelige, for det avgis alltid fuktighet fra huden. For at klærne skal være tilfredsstillende i bruk, må de dessuten gi bevegelsesfrihet. De må ikke forårsake irritasjon eller sykelige reaksjoner ved kontakt med huden.

Varmeregulering

Stillestående luft har mye bedre varmeisolerende evne enn noen tekstilfiber. Derfor er klærne varmere jo mer luft de inneholder. Selv den mest tettvevde tekstil inneholder aldri mer enn 50 % fiber, resten er luft. Vanlig vevde tekstiler inneholder mellom 15 og 30 % fiber. Strikkede stoffer er ofte åpnere enn vevde. Enkelte tekstiler, f.eks. vatterte stoffer eller imitert pels, kan inneholde så lite som 5 % fiber. Den varmeisolerende evne måles i K m2/W, men oppgis ofte som clo = 0,155 K m2/W eller tog = 0,1 K m2/W, der K er grader Kelvin, m er meter og W er watt. Enheten clo ble opprinnelig introdusert i USA og er et mål for den varmeisolasjon en stillesittende person trenger for å holde seg i termisk likevekt i et normalt ventilert rom ved 21 °C. – Luft mellom de enkelte plagg bidrar også til å øke varmeisolasjonen.

Er klærne konstruert slik at varm luft kan stige opp langs kroppen ved naturlig konveksjon (varmestrømning), vil det føre til varmetap selv når man holder seg i ro. Denne effekten betegnes ofte kaminvirkning. Når man beveger seg, vil klærne flytte seg mer eller mindre i forhold til kroppen, noe som igjen fører til at luften i klærne forflyttes. Dette betegnes belgvirkning. I begge tilfeller kan varmestrømmen reguleres ved f.eks. å kneppe opp/igjen rundt halsen, ta av/på et belte eller åpne mansjettene rundt håndleddet slik at ermet henger fritt. Ikke bare varme, men også fuktighet kan føres bort fra kroppen på denne måten. Vind som trenger igjennom klærne, øker varme- og fuktighetstransporten fra kroppen. Det er en fordel i varme strøk, og man bruker derfor løstsittende klær. Et godt eksempel er beduinenes burnus.

I kalde strøk kan vinden være farlig. Det ytterste klesplagget må derfor slutte godt til rundt hode, hals, håndledd og ankler; stoffet må være vindtett for at varmetapet ikke skal bli for stort. En anorakkhette kantet med skinn kan være til uvurderlig hjelp i sterk vind ved lave temperaturer. Beveger bæreren seg mot vinden, presses luftlaget mot ansiktet. Når hetten trekkes frem foran ansiktet, vil luftsjiktet foran ansiktet holdes i ro og hindre varmetap. Det er viktig også under mindre kritiske forhold at luften nærmest huden holdes i ro. F.eks. vil tynne nylonstrømper ha en varmeisolerende effekt fordi den strikkede konstruksjonen medfører at det er få kontaktpunkter mellom huden og strømpen, samtidig som strømpematerialet inneholder relativt mye varmeisolerende luft. Så lenge bæreren holder seg i ro eller beveger seg i tempererte omgivelser, kan strømpene redusere varmetapet fra leggene merkbart. I sterk kulde er luftlaget for tynt til å være av betydning.

Ved ekstra høye temperaturer, f.eks. under arbeid ved smelteovner, brannslokking osv., stilles det særlig strenge krav til tekstilene. De må være vanskelige å antenne, og de må ikke smelte. En smed bruker nå, som i tidligere tider, et forkle av lær fordi det ikke skades av gnister. For andre formål kan man bruke et tett ullstoff, f.eks. til brannmenns uniformer. Vil man ha et lettere plagg, kan man fremstille det av ull eller cellulosefibrer som er flammehemmet eller av syntetiske fibrer som ikke smelter, men forkulles og er vanskelige å antenne.

Fuktighetstransport

Kroppens varmeproduksjon øker med økende fysisk aktivitet. Mer enn 70 % av den energi som utvikles, utnyttes ikke aktivt, men omvandles til varme i kroppen og må fjernes for å unngå overopphetning. Det skjer når man svetter. Klærne, og da særlig de som ligger nærmest huden, må slippe vanndamp igjennom, eller fibrene må ta opp (absorbere) fuktigheten. Ellers vil konsentrasjonen øke til vanndampen kondenseres, og man blir klam eller våt.

Det er mest vanlig å måle tekstilenes motstand mot vanndampdiffusjon og sammenligne den med diffusjonshastigheten i stillestående luft under samme temperaturbetingelser.

I praktisk bruk er det et samspill mellom fuktighets- og varmetransport. Dette legges inn i beregningen av en «permeabilitetsindeks», ofte betegnet im, som kan ha verdier mellom 0 (fullstendig ugjennomtrengelig for vanndamp) og 1 (samme motstand som i luft, dvs. klærne påvirker ikke fuktighetstransporten i det hele tatt). For klær som oppfattes som behagelige, ligger im i alminnelighet mellom 0,4 og 0,6.

Naturfibrene har den store fordel at de kan ta opp relativt store mengder vanndamp uten å føles fuktige. Bomull, lin og regenererte cellulosefibrer kan dertil suge opp flytende svette. Blir slike plagg våte, virker de kalde fordi de kleber til kroppen og leder varmen hurtigere bort enn tørre plagg. Ullfibrenes overflate er naturlig vannavstøtende, slik at vann vanskelig trenger inn i stoffet. Selv om fibrene blir våte, beholder de sin spenst, og stoffet kleber ikke til kroppen. Det er årsaken til at våte ullplagg virker mindre kalde. Fuktighet i form av vanndamp tas umiddelbart opp av ullfibrene. Samtidig frigjøres det varme. Derfor er det så behagelig å ta på seg et tørt ullplagg når man er varm og svett.

Syntetiske fibrer tar opp svært lite vanndamp. Det er derfor viktig at tekstilene er konstruert slik at fuktigheten kan bevege seg mellom fibrene, og at de samtidig er formet slik at det blir færrest mulig kontaktpunkter mellom hud og fibrer.

Regntetthet

I mange situasjoner er det viktig at det ytterste klesplagget hindrer vann (regn, snøslaps, sjøsprøyt) i å trenge inn fra utsiden. Da gir plastbelagte tekstiler, plastfolier eller spesielle flerlagstekstiler den beste beskyttelsen. Tekstiler kan impregneres så de blir vannavstøtende. De slipper da fortsatt vanndamp igjennom, og blir aldri så regntette som plastbelagte stoffer. Se regntøy, og mikroporøse tekstiler.

Bevegelsesfrihet

Fysisk aktivitet er en effektiv måte å holde seg varm på, men bevegelsesfriheten kan lett hemmes av klærne. Bevegelsesfriheten avhenger både av fiberegenskaper, stoffegenskaper og plaggkonstruksjon. Et ettersittende plagg må være tøyelig og forandre formen når man beveger seg, mens vide plagg glir på kroppen og kan fremstilles av stivere stoff. Strikkede stoffer er i alminnelighet mer tøyelige enn vevde, og garn eller fibrer med høy elastisitet kan gi klær som egner seg for stor fysisk utfoldelse. Slike plagg må sys på spesialmaskiner som gir elastiske sømmer. Modellutformingen må for øvrig tilpasses bruksformålet. I de senere år er det utviklet en rekke stoffer og spesialplagg for forskjellige sportsgrener der det f.eks. også er tatt hensyn til luftmotstand eller friksjon i vann. De systematiske studiene av konkurranseantrekkets betydning har gått så langt at det i enkelte idrettsgrener er innført restriksjoner for deltagernes påkledning. Utformingen av arbeidsklær ble tidligere ikke underkastet så systematiske undersøkelser som sportsklærne.

Hudkontakt, helse, miljø

Fiberegenskaper og etterbehandlingen av de enkelte tekstilene er av vesentlig betydning for brukernes vurdering av klærne de har på seg. Stive fibrer som stikker ut fra overflaten, kan forårsake kløe og irritasjon, mens et jevnt dekke av myke fibrer kan virke behagelig. Spesielt viktig er dette under tropiske forhold. – Ullfibrenes spesielle overflateegenskaper kan være årsak til en form for kontaktallergi, mens rene bomullsfibrer aldri fører til negative reaksjoner. For å oppnå spesielle effekter brukes det en rekke forskjellige kjemikalier i etterbehandlingen av tekstiler. Noen av disse er skadelige i bruk, f.eks. ansees noen fargestoffer å være kreftfremkallende (se kreft, avsnittet om kreftfremkallende stoffer), andre fargestoffer fremkaller allergi. Det mest kjente allergifremkallende stoff (allergen) som brukes i produksjonen av tekstiler, er formaldehyd, en kjemisk forbindelse som ofte forekommer i de kunstharpikser som brukes for å gjøre tekstiler strykefrie. Formaldehyder kan også inngå i andre kjemiske etterbehandlinger av tekstiler.

Ved salg av tekstiler stilles det ingen krav til merking/opplysning om hvilken kjemisk behandling tekstilene har gjennomgått under fremstillingen, men hvis et plagg er miljømerket (frivillig ordning), foreligger det alltid spesifiserte krav til dyrkingsmetoder for fibrene og produksjonsprosessene for å beskytte både bruker og omgivende miljø mot skadelig påvirkning. Se miljømerking.

Historikk

Det er rimelig å anta at menneskene først brukte dyrefeller til bekledning, og det er funnet få rester av klær laget av naturfibrer som er fremstilt langt tilbake i tiden. Det skyldes at naturfibrene brytes ned av luft, vann, lys og mikroorganismer. I 1991 ble det funnet en nedfrosset steinaldermann i en isbre på grensen mellom Østerrike og Tirol. Funnet ble ved hjelp av Karbon 14 datert til å være ca. 5300 år gammelt. Hans bekledning var svært godt bevart. Den bestod bl.a. av en kappe fremstilt av vevd gress. Under den bar han en tunika av hjorteskinn, samme skinn var brukt til leggings, og innerst mot kroppen bar han et lendeklede av kidskinn. Han hadde ingen ullplagg på seg. Dette funnet, sammenholdt med tidligere funn i Sveits, tyder på at plantefibrer ble tatt i bruk til tekstiler i spunnet form før ull. I Danmark er det funnet klær av vevd ull som stammer fra den tidlige bronsealder. De er spesielt godt bevart fordi garvesyre fra eikekistene de lå i, har virket konserverende.

Mange av de greske filosofer var opptatt av klærnes betydning for helsen. På 400-tallet f.Kr. fremmet Empedokles teorien om at klærne har en avgjørende innflytelse på hudens evne til å puste.

Seneca hevdet i De providentia at den som overbeskytter seg selv med klær, vil ha liten motstandsdyktighet selv mot den svakeste vind, og Aristoteles skrev i Politikken: Å venne barn til kulde fra deres tidligste år legger et fremragende grunnlag for deres helse.

Både i Hellas og i Roma ble barn reivet, dvs. surret i et bandasjelignende stoff. Romeren Soranus, som levde på 100-tallet e.Kr., hevdet at babyene måtte beskyttes mot det kalde vannet som fløt under byen. Han understreket at reiv eller svøp måtte være av ull, ikke lin, fordi lin hadde en uheldig virkning på hudens funksjoner. Men ullfibrene som ble brukt den gangen, var stivere og fremkalte lettere kløe enn den ull som senere er blitt utviklet for bekledningsformål. Derfor var det vanlig at voksne mennesker som hadde anledning til det, brukte lin til undertøy og ull til yttertøy.

Klærnes utforming

Klærnes utforming ble diktert av moten, se klesdrakt. På slutten av 1500-tallet ble korsettet tatt i bruk. Katarina av Medici foreskrev f.eks. at kvinner av høy byrd skulle snøre seg slik at livlinjen ble ca. 15 tommer. Denne deformering av kroppen startet kvinnene med i meget ung alder. Klesvanene var i denne perioden så ufornuftige at legene på slutten av 1700-tallet rykket ut med kritikk. De mente bl.a. å kunne påvise sammenhengen mellom en rekke sykdommer og undertøyets utforming. Til tross for dette var korsettet i vanlig bruk opp til 1900-tallet.

I 1620 var Francis Bacon inne på tanken om at det er luften i materialer av ull, skinn, fjær o.l. som beskytter mot varmetap, og at materialet i seg selv er av underordnet betydning. Samtidig blåste Sanctorius, en italiensk lege, nytt liv i teorien om at huden puster og at avgivelsen av fuktighet fra huden er avgjørende for helsen. Han hevdet også at ullflanell hadde en helsebringende effekt når den ble båret i kontakt med huden. Vanlige arbeidsfolk brukte ikke undertøy, men det ble etter hvert vanlig, både for kvinner og menn som hadde råd til det, å bruke en ermeløs vest eller trøye av ullflanell istedenfor undertøy av lin som tidligere var brukt. Teorien om ullflanellens helsebringende effekt støtte etter hvert på stor motstand. På 1700-tallet fremmet en rekke leger påstander om at ullen kunne virke skadelig, og mange tok til orde for at lin var sunnere i bruk.

Bomullen kom også inn i bildet som konkurrent til lin og ull, og bærernes personlige hygiene og rengjøring av klær ble trukket inn i diskusjonene. Helt frem til 1900-tallet pågikk det livlige diskusjoner mellom fysiologer, naturforskere og representanter for hæren om hvilken fiber som egnet seg best for bekledning. Argumentasjonen minner på mange måter om den diskusjon som pågikk etter den annen verdenskrig mellom leverandører og brukere av syntetiske fibrer på den ene side og naturfiberprodusentene og deres tilhengere på den andre. – Det viktigste gjennombrudd for bekledningsfysiologi som vitenskap kom gjennom en publikasjon i 1907. Professor Max Rubner påpeker her at det ikke alene er fiberegenskapene og stoffkonstruksjonene som avgjør et klesplaggs bruksegenskaper, men at klærnes utforming er like viktig. Han var den første som målte temperaturen på hudoverflaten og mellom klærne ved hjelp av termoelementer, en metode som fremdeles er i bruk. Det brukes også telemetriske målinger. Se telemetri.

Først under og etter den annen verdenskrig ble studiene av klær i bruk fulgt opp. Behovet for slike undersøkelser ble forsterket gjennom utviklingen av de syntetiske fibrene, som på mange områder er forskjellige fra naturfibrene. Slike undersøkelser var tidligere så kostbare og kompliserte at de bare ble utført i et begrenset omfang i spesielle laboratorier.

Det er gjerne overklassens bekledning som beskrives i historien. Økonomien tillot ikke den jevne mann og kvinne å skaffe seg noe annet enn de helt nødvendige klesplagg. Ofte gikk klærne i arv fra herre til tjener og til slutt til barna. Hverdagsklær var også arbeidsklær. – Fra begynnelsen av 1900-tallet har det vært et stadig større tilbud av forskjellige fibrer og dermed av tekstiler og klær. Økonomien har bedret seg, slik at flere kan tillate seg å ha en større garderobe. Konfeksjonsindustrien tilbyr stadig nye typer av klær for helt spesielt bruk.

Hverdagsklær

Hverdagsklær til innebruk er nå preget av brukernes ønske om å bruke minst mulig tid på stell av klær, og tidligere tiders skille mellom sommer- og vintertøy er i Norge til dels blitt borte fordi boligene er bedre isolert. Tilbudet av yttertøy varierer mellom tradisjonelle plagg og helt nye løsninger. Utformingen blir i stadig større grad basert på systematiske studier av samspillet mellom kropp og klær.

Arbeidsklær

Arbeidsklær brukes i situasjoner hvor man har behov for beskyttelse, f.eks. mot skitt, støv, olje, kjemikalier o.l. Det stilles krav til motstandsdyktighet mot brann eller varmestråling, men også egenskaper som varmeisolasjon, vanntetthet eller slitestyrke er av betydning. Som oftest kreves en kombinasjon av mange av disse egenskapene. Oppmerksomheten ble stort sett rettet mot slike fysiske egenskaper; de fysiologiske krav kom i bakgrunnen. Undersøkelser av klærnes betydning for yteevnen i en arbeidssituasjon ble sjelden tatt i betraktning. Enkelte yrker har vært viet spesiell oppmerksomhet. Det mest ekstreme er romfarernes beskyttelsesdrakt. Under utformingen ble det f.eks. gjort nøyaktige beregninger av varmebalanse og fuktighetstransport, de to viktigste elementer i samspillet mellom kropp, klær og klima.

Fritidsklær

Fritidsklær ble introdusert i 1960-årene. De kan defineres som uformelle, komfortable klær som er lette å vedlikeholde. Begrepet er antagelig skapt av klesbransjens markedsførere og omfatter et tilbud til alle aldersgrupper. Fritidsklærne er som oftest lette og sikter ikke på bruk under spesielle forhold.

Sportsklærne

Sportsklærne som brukes nå, kan derimot deles opp i en rekke forskjellige kategorier. På dette området har fabrikantene nedlagt mye arbeid i å klarlegge hvilke krav som stilles til klærne under forskjellige klimatiske forhold og fysiske aktiviteter og å finne ut hvorledes klærne må konstrueres for å fungere tilfredsstillende. Se også regntøy.

Klær for funksjonshemmede

Fra slutten av 1960-årene har det vært gjort fremstøt i mange land for å utvikle klær for funksjonshemmede. Men arbeidet har gått langsomt fordi forskjellige handikap krever forskjellige, ofte helt spesielle løsninger.

Se også barneklær.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen har ikke blitt oppdatert siden den ble publisert på nett 14.02.2009.

Forfatter av denne artikkelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Tekstiler

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.