klesvask

Klesvask

prettyinprint. CC BY ND 2.0

Klesvask er teknikker for rengjøring av klær med vann. I Norge utføres klesvasken for det meste som en del av husarbeidet, og dermed som ubetalt arbeid i hjemmet. Klesvask utføres også på kommersielle vaskerier, og på vaskerier for store institusjoner som for eksempel innen helse og omsorg.

Resultatet av klesvasken vil være avhengig av mengden og typen vann, temperatur, tilsatte kjemikalier som såpe eller syntetiske vaskemidler, og mekanisk bearbeiding.

Klær kan også rengjøres uten vann, enten ved tørre metoder som børsting, lufting og frysing, eller ved kjemisk rensing. I Norge renses det mindre enn i mange vestlige land.

Klesvask involverer flere ulike arbeidsprosesser:

  • Flekkfjerning.
  • Fjerning av uønskede elementer, slik som småting i lommene, smykker, merker med mer.
  • Sortering: Ulike tekstilfibere krever og tåler ulik vask for å bli rene og samtidig beholde egenskaper som form og farge. Der er derfor påbudt at klær som selges har vaskeanvisning. Dagens vaskevaner og utstyr til klesvask er tilpasset de tekstilfibrene som brukes mest: Bomull og polyester. Ull trenger ikke samme vask, og tåler denne behandlingen dårlig.
  • Bløtgjøring: Bløtgjøring innebærer at plaggene ligger i vann før vask. Dette var vanlig tidligere, men er enda mindre vanlig enn forvask i dag. Bløtgjøring egner seg ikke for ull eller farget bomull.

Forvask er en kort vask før hovedvasken. Forvask var langt vanligere tidligere. Dette skyldtes både at vasken var mer skitten, lå lenger før den ble vasket og at vaskemidlene var dårligere. Dersom det ønskes rene i vask i dag, vil ofte en ekstra skylling vær like effektivt.

Klesvask kan utføres på ulike måter og med ulike hjelpemidler og kjemikalier, som for eksempel vaskemidler. I Norge har bøking (lutkoking) vært vanlig. På slutten av 1800-tallet ble bøking erstattet av såpevask, først for håndvask og senere som maskinvask.

Vasken kan gjøres i flere runder, som forvask etterfulgt av hovedvask, og etterfølges av flere runder med skylling. Mellom skyllingene og etter siste skylling fjernes vann, såpe og rester av skitt. Vanligvis skjer dette i en vaskemaskin, gjennom sentrifugering, men det kan også gjøres for hånd gjennom å vri tekstilene. Det er utviklet flere ulike teknikker og hjelpemidler for å få ut vannet, som å rulle klesvasken mellom valser drevet av hånd- eller maskinkraft.

Vaskemaskinene kan justeres når det gjelder temperatur, vannmengde, mekanisk bearbeiding, sentrifugeringshastighet og tiden som brukes for de ulike prosessene. De fleste maskiner har ferdige programmer med forhåndsvalg som er tilpasset de vanligste tekstilene, men det er ofte også mulig å velge andre kombinasjoner.

Vanlige vaskeprogrammer:

  • Håndvask
  • Bomullsvask
  • Syntetisk vask
  • Økoprogram
  • Ullvask

TØRKING

Klær tørkes på ulike måter. Felles for alle er at luft, eventuelt varm luft, kommer til, og at fuktigheten fordamper og fraktes vekk med luften. Redskaper som er brukt er ulike former for tørkestativ og snorer innendørs og utendørs, tørkeskap, tørketrommel og egne tørkerom, som tørkeloft med eller uten oppvarming.

ETTERARBEID

Etterbehandling av klesvasken omfatter ulike teknikker som gir nyvaskede tekstiler ønsket form, struktur og overflate. Det omfatter arbeid med å stryke, presse, stive, rulle, strekke, brette og legge bort tekstiler. Etterarbeidet var tidligere omfattende. På 1950- og 60-tallet brukte husmødrene 30–40 prosent av den totale tiden forbundet med tøyvask til dette arbeidet. I bestrebelsene på å rasjonalisere husarbeidet ble det derfor fokusert på etterarbeidet.

Antall dager ulike tekstiler blir brukt mellom vask varierer betydelig. I en undersøkelse om klesforbruk fra 2010 ville nesten alle informantene bruke underbukser én dag, mens ullgensere ofte blir brukt over 10 dager. Generelt var det mer sannsynlig at menn og eldre respondenter bruker klærne litt lenger mellom hver vask (Klepp og Laitala, 2016).

Rene klær har alltid vært viktig for hvordan mennesker blir oppfattet av andre, men hva som skal til for at klær oppfattes som rene, har endret seg. Den rådende klesnormen er nyvaskede og luktfrie klær. Idealet om at kropper og klær ikke skal lukte, gjør at man er mer opptatt av lukt enn av flekker, og mer opptatt av å forhindre flekker og lukt som kommer fra kroppen, enn de som kommer utenfra. Klær blir beskyttet mot kroppsvæsker gjennom bruk av bind, bleierpreserver og gjennom bruk av undertøy.

Fram til midten av 1900-tallet holdt det at klærne var hele og flekkfrie for at de kunne anses som rene. Da var flekkfjerning, sammen med lufting og børsting, de viktigste metodene for å holde klær rene. Om flekker på plagget ble fjernet, var plagget rent. Derfor var det tidligere vanlig å forhindre flekker gjennom bruk av forklær, frakker og andre beskyttelsesklær. Flekker fjernes i dag normalt ved vask, og flekkete tøy ses som skittent tøy.

I dag er det mer vanlig å skifte klær og vaske disse ofte. Årsakene til dette er mange. Til å begynne med skyldes økning i vaskehyppighet økt fokus på hygiene. Senere har nye hjelpemidler gjort vask lettere og erstattet mange av de eldre teknikkene. Samtidig har interessen for lukt økt og erstattet tidligere tegn på renhet, som hvithet og flekkfrihet. Denne endringen bort fra beskyttelsesklær og over på vaskbare klær gjelder også i helsevesenet, der sykepleierens forkle er erstattet med lett vaskbare klær.

På grunn av denne forhøyede standarden er klesvask en del av husarbeidet der tidsbruken ikke er redusert betraktelig, til tross for store teknologiske forbedringer og avviklingen av husmorfamilien. 

Vaskehyppigheten for en familie på fire personer var i 2010 mellom 6,5 og 8–9 vask per uke.

Klesvask er, sammen med vedlikehold av tøy, den delen av husarbeidet der forskjellen på kvinners og menns innsats er størst, og kvinner gjør mest, viser tall fra SSBs tidsbrukundersøkelser. 

Klesvask har vært en viktig del av husarbeidet siden slutten av 1800-tallet. Økt renslighet inngikk i moderniseringen av samfunnet og i kampen mot de store smittsomme folkesykdommene. I perioden fra 1850 gjennomgikk arbeidet med klesvasken store endringer. Klesvasken på 1860-tallet er grundig dokumentert gjennom Eilert Sundts bok Om renligheds-stellet i Norge, som kom ut i 1869.

Perioden var preget av økning i bruken av tekstiler, sammenliknet med skinn og feller, både til klær og sengetøy. Dette medførte økning i bruken av bomull og vaskbare ullprodukter. Bind ble en del av skittentøyet.

Innredningene skiftet også karakter, og mange nye innredningstekstiler kom til. Det var store sosiale og geografiske ulikheter i bruken av tekstiler. Tekstiler var dyre investeringsobjekter som store deler av befolkningen hadde svært begrenset forråd av. En stor klesvask var status og forbeholdt de bedrestilte. Klesvasken i disse hjemmene ble ikke vasket av husmoren selv, men av innleid hjelp. Det brede lag hadde lite egen klesvask, men vasket eventuelt for andre.

Klesvasken ble utført som onn. Vasken foregitt primært om våren og gikk over flere dager. Bløtgjøring, lutkoking og skylling ute der det fantes rent vann var vanlig. Bleking var en viktig del av vaskeprosessen.

Velstandsøkning og store endringer innen hygienen inntraff i denne perioden. Storvasken ble stadig større, med sengetøy, duker, gardiner, undertøy, forklær og skjorter som viktige bestanddeler. Dermed ble det mye vask av hvit og lyst farget bomull. Fortsatt var det lite vask av klær, med unntak av undertøy. Tekstiler var fortsatt et kostbart knapphetsgode, men klesvasken økte kraftig, også hos det brede lag av folket.

Til tross for utvikling av ny teknologi for klesvask vasket mange fortsatt for hånd. De ferdige husholdningskjemikaliene var derimot blitt alminnelige. Store deler av vasken var rulle- og stryketøy som krevde et omfattende etterarbeid. Med enkle hjelpemidler og dårlig tilgang på vann representerte klesvasken en stor arbeidsbyrde for kvinnene. Dette vaskeproblemet ble diskutert av fagfolk og politikere. Løsningen ble å utvikle teknologien, og å gjøre den allment tilgjengelig gjennom kollektive vaskerier, som vaskekjellere i leiegårder.

Denne perioden introduserte mange nye fibere og overgang til farget bomull, noe som førte til en mer differensiert klesvask, og mer vask på lave temperaturer. Det samme gjorde nye etterbehandlinger og blandinger. Økt bruk av blant annet trikot og kreppede stoffer gikk på bekostning av vevde varer, og minsket andelen stryketøy.

Tekstiler ble billige importvarer som det fantes stor overflod av. Helt og rent tøy var ikke lenger en klassemarkør. Veksten i skittentøyet skyldes særlig mer klær, mer vaskbare klær, og økt byttefrekvens for klær og håndklær. I perioden var det liten endring i vask av sengetøy, og muligens en tilbakegang i vask av innredningstekstiler. Det siste skyldes mindre bruk av slike tekstiler, og overgangen til andre materialer, som papirservietter og voksduker. Bruken av engangsbind og bleier reduserte skittentøyet betraktelig. Undertøy ble vasket svært hyppig, men førte ikke nødvendigvis til en økning av skittentøyets mengde. Det var både fordi hvert enkelt plagg ble mindre og lettere, og fordi færre plagg var i bruk. 

Den helautomatiske vaskemaskinen ble standardutstyr i norske hjem. Kvinner brukte fortsatt mye tid på vask, men vaskeproblemet ble ansett som løst, gjennom de store forbedringene innen hjelpemidler som kom i denne perioden. Det ble ikke de kollektive, men den privateide automatiske vaskemaskinen, som ble løsningen for de fleste.

Mengden tekstiler i hjemmene har fortsatt å stige. Vaskehyppigheten for enkelte tekstiler har flatet ut. Det er større fokus på miljømessige aspekter ved klesvask. Dette har ført til maskiner med lavere vannforbruk, og mer kompakte vaskemidler. 

Fagekspertise innen klesvask har bidratt til å redusere vasketemperaturen siden andre verdenskrig. Først ble den endret fra kokvask ned til 60 °C rundt 1980, som følge av nye vasketeknologier og tekstilmaterialer. Endringen fra 60 til 40 °C og lavere ble derimot gjennomført til tross for ekspertenes råd.

I de senere årene har ekspertenes råd variert, avhengig av om de setter hygieniske eller miljømessige argumenter høyest. Men de fleste eksperter er enige om at lave vasketemperaturer kan brukes i hjemmet til vask av tøy, unntatt i tilfeller av epidemier eller for spesielt sårbare brukergrupper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.